2 åring som griser med maten

[Anonym bruker]

Vi har en sønn på 2 1/2 år som alltid har vært glad i mat. Han spiser godt og stort sett alt vi setter forran ham. Han er en typisk guttegutt med høyt tempo og er ditto sulten når maten er klar.

Vi har et vennepar som stadig påpeker hvor mye han griser med maten. "Hvor lenge skal han få lov til å holde på slik" osv. Han får beskjed om å bruke gaffel og skje, men han tar ofte for mye på skjeen, eller han får ikke til gaffelen. da detter det gjerne ting ned. Han legger så gaffelen på bordet og bruker fingrene i stedet. Er jo sulten må vite og gaffel går for tregt.

 

Hvor mye kan vi forvente av en 2-åring? Er vi for slakke med oppdragelsen her? Jeg synes det blir så utrolig negativt å hele tiden måtte korrigere ham når han spiser. Jeg vil heller at middagen skal være et hyggelig måltid enn en tid vi fokuserer på noe negativt. Jeg synes det er helt fantastisk at han spiser masse mat og at han ser ut til å synes at mat er spennende. Er redd for å ofre matgleden på bormanerenes alter, om dere skjønner. Det er ingen andre som reagerer på det, men dette er vårt nærmeste vennepar, så det er litt ekstra sårt for meg. De har selvfølgelig et barn nært i alder som ikke griser så mye som vår sønn, men som heller ikke spiser like mye.

[Anonym bruker]

Venneparet har ikke egne barn, har de vel? Toåringer griser med maten. Fact of life.

[Anonym bruker]

Så små barn spiser og griser. Sånn er det jo bare.

[Anonym bruker]

Hei

Jeg mener at dersom han griser fordi han ikke har kontroll på gaffelen er det helt greit, men dersom han kaster maten rundt seg og griser bare for å grise (noe det ikke hørtes ut som på det du skrev) er det noe man må sette grenser på..

[Anonym bruker]

Enig med 10:50.

 

En toåring skal få lov å grise og spise med hendene så lenge det er for å få maten i munnen.

 

Idet han griser for å grise eller for å tulle så er det derimot stopp.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemelding forlkens! Måtte bare sjekke om jeg var helt på feil jorde. Han har griset med maten siden han begynte med fast føde (type putte henda i munnen, for så å gni seg i ansiktet da han fikk grøt som baby). Han skal vite hva alt heter og om han kjenner noe nytt i munnen i en gryterett, så tar han det ut og spør hva det er, før han putter det inn igjen ;-) I mitt hode er det en positiv interesse for mat som jeg ikke har lyst til å ødelegge.

 

Når han griser for å grise (begynner å røre rundt i havregrøten fordi det er morsomt f.eks.), så er det selvfølgelig slutt, men skal jeg pirke på hver minste detalj, så blir hele situasjonen veldig negativ.

 

Min onde tvilling ønsker at vårt vennepar får en tilsvarende aktiv gutt neste gang. Kanskje de må svelge noen kameler... *sukk*

 

HI