Dere som lever "normalt" etter og ha blitt voldtatt..

[Anonym bruker]

Kan dere fortelle litt om deres vei til dit dere har kommet nå? Har dere fått hjelp? klart dere aleine? Setter stor pris på svar.

[Anonym bruker]

Klart meg aleine

[Anonym bruker]

Jeg "klarte" meg alene, men begynte med hasj for å få det på avstand. Det gikk greit i 5 år, men da brøt jeg sammen. Jeg sluttet med hasjen, fikk diagnosen ptsd og begynte på tabletter. De gjorde underverker:)

 

Dette er 6 år siden, og det er 2 år siden jeg sluttet med tablettene (pga graviditet) og jeg klarte meg fint etter barnet ble født. Jeg griner ikke når jeg tenker på det lengre. Jeg har tilgitt han for å få igang en sluttprosess og for å legge det bak meg.

 

Hadde jeg gått tilbake, hadde jeg gjort ting annerledes. Jeg hadde gått til fastlegen og fått meg time hos psykolog og begynt bearbeidelsen med en gang.

Jeg tror jeg hadde hatt en kortere sykdomsperiode om jeg hadde gjort det slik.

[Anonym bruker]

Vil du ikke fortelle litt mer? Setter stoor pris på det.

[Anonym bruker]

Jeg fornekter det hele. Jeg skylder på meg selv og fornekter alt det har skjedd. Jeg vet at det kommer til å smelle en dag, men jeg fornekter det også.....

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! jeg også begnyte litt med hasj..

Nå er det 7 år siden. Og ingen andre enn et eksen min og samboer vet det... Jeg klarer meg greit. Blir hysterisk hvis noen blir voldtatt på film/tv og har mareritt i perioder. Men ellers går det greit..

Er redd for at det plutselig skal "gå opp for meg".. Er det mulig så lenge etter?

 

HI

[Anonym bruker]

Huff, 20:23.. Håper du "tar til fornuften" etter hvert. Som jeg tror jeg har gjort nå. Har fornektet det litt selv..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg ble misbrukt over en to-tre års periode, har hatt det vanskelig i perioder, mye sorte tanker, dårlig selvbilde og sånn, men aldri noe alvorlig.

 

Har noe problemer ennå ved at jeg føler jeg aldri er god nok, aldri strekker til, jeg lever for å hjelpe andre og er en pirkete perfeksjonist (gankse slitsomt for andre), er redd for at ingen skal like meg osv. Jeg har også svært få venner, ingen spes gode venner, liker og holde folk på avstand og er kanskje litt avvisende i møte med mange nye mennesker. Jeg holder ting for meg selv, kamuflerer meg, bærer en maske, men det er sånn jeg liker det. Har noen såkalte traumatiske påminnere som jeg må holde meg unna,men så lenge jeg gjør et går alt fint. Svært få vet om min historie, og de som vet om den vet ikke omfanget av det.

 

Har også hatt søvnproblemer og smerteproblematikk uten å finne årsak. Har hatt et ekstremt renslighets og ryddighetsbehov. Vurderte er periode selvskading og forsøkte det i veldig liten grad, men jeg har alltid fungert overraskende greit, men mye bedre nå de siste årene, grunnen til det er fordi jeg bare har bestemt meg for at overgriperne ikke skal få ødelegge mer av livet mitt. Det som har skjedd har skjedd. Selvom jeg har arr på både kropp og i sjel er det ikke noe jeg kan gjøre for å forandre det. Jeg lever i dag, og etter det misbruket jeg har gått gjennom er ikke det gitt, jeg kunne lett vært død. Det setter ting i perspektiv, og jeg har bestemt meg for å leve livet og akseptere min historie og bruke den for å hjelpe andre gjennom mitt yrke.

 

Jeg er sta og sterk, og det har reddet meg. Min hevn er at jeg lever i beste velgående, sterkere enn noen gang.

 

jeg har vært hod flere sexologer og psykologer, etter oppfordring fra rettsmedisinere, leger osv, men har alltid opplevd at de er mer sjokkert og interessert i min historie enn i meg (ja, min historie er sjokkerende selvom jeg ikke har fortalt de en brøkdel en gang). De har sett på meg med en "stakkars lille deg" holdning og synes det er rart jeg ikke er narkoman eller noe, derfor har jeg avsluttet behandlingen uten at det har gitt meg noe annet enn dårlige minner.

 

Det er min historie, men jeg kan ikke råde deg til å ikke ta imot hjelp slik jeg har gjort. Jeg tror det hittil i livet mitt har vært riktig for meg, men jeg er åpen for at jeg en dag i fremtiden må ha hjelp for å kunne takle det jeg har vært igjennom. Det er ingen som går gjennom et overgrep uten å få noen som helst problemer, og problemer er oftest enklere å takle med litt hjelp.

 

lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er veldig individuelt. Noen klarer seg nok fint eller greit uten hjelp, mens det kan "smelle" lenge etterpå hos andre.

To av venninnene mine har også blitt voldtatt. De klarer seg (tilsynelatende) veldig bra, og har gjort det siden dag 1, uten å få hjelp. Jeg, som kanskje blir sett på som den "sterkeste" av oss, gikk på en skikkelig smell og gråt daglig i flere år, utviklet angst og ble helt forandret.

 

Hilsen hun lengre oppe, som har sluttet på tablettene.

[Anonym bruker]

Tusen takk svar.

 

HI

[Anonym bruker]

Her gikk det fint i 8 år, så "forsto" jeg hva jeg hadde opplevd, altså, det var først da det gikk inn på meg, ble veldig deprimert, og startet å slite med bulimiske tendenser og selv skading, prøvde til slutt å ende livet.

Fikk tvangs hjelp ved innleggelse og psykolog, gått der i 3 år nå, og har i dag et normalt liv med samboer og barn. Får fortsatt totalt noia om jeg leser om voldtekt (om det så bare er i en roman) og ser det i nyheter/film. Men det går hvertfall riktig vei nå.

[Anonym bruker]

Voldtektsmottaket i Oslo kan være til hjelp for å bearbeide dette... jeg synes at dere som sliter etter noe slikt bør ta kontakt med de, uansett om dere bor i oslo eller ikke. De kan være behjelpelig med å få dere i kontakt med rett instans etter noe slikt. Selv om det er mange år siden det skjedde...

 

Hilsen ei som jobber der.

[Anonym bruker]

Jeg ble voldtatt av en som jobbet for meg. Jeg ga ham sparken og har ikke sett ham siden.

De første par dagene var jeg rasende. Etterpå var det greit nok. Det er sjelden jeg tenker på det. Du tror meg kansje ikke når jeg sier at det ikke plager meg, men slik er det. Det har blitt en del av min fortid, en historie som jeg kan fortelle om slik andre forteller om en bilulykke eller en sykdom de har vært gjennom. Jeg har opplevd en del som var værre enn voldtekten.

[Anonym bruker]

Jeg tok hevn - og den var ikke fin.

[Anonym bruker]

Etter en 2 år periode hvor samme person misbrukte meg gang på gang. har jeg da kommet meg sånn passelig ut av det helt alene. jeg er ikke redd for å være alene lenger, kan godt gå ute alene men ikke om kveldene. selv prøvde jeg å få hjelp hos psykolog men der var det ikke no mer hjelp å få enn at de pratet om at jeg skulle kommet tidligere-.-

 

jeg lever vel det normale liv nå men har måtte arbeide mye med meg selv, det tok meg mange månder å stole på typen min, noe jeg følte jeg måtte fordi jeg ville videre i livet. jeg stoler ikke på noen mannfolk nå, klarer ikke å være alene sammen med enn mann/gutt uten å få panikk men sambo føler jeg meg trygg hos:) kan ikke sove alene da de fleste voldtektene skjedde på natten (brøt seg inn døren) og sovener bare vis sambo ligger mellom meg og døren.

 

For å være helt ærlig så syns jeg at det bare er tull at vi får hjelp her i landet når vi trenger det. jeg måtte bearbeide dette selv jeg, helt til nå når jeg ble gravid. DA skluue de begynne å grave i det, noe jeg ikke er i psykisk stand til fordi jeg har masse hormoner-.-

[Anonym bruker]

Tok sin tid å kunne stole på andre, føle seg trygg i visse setinger. Nå fikk ikke jeg angst for sex eller menn i seg selv, men følte sterkt ubehag eller angst hvis jeg følte at jeg ikke hadde overtak og kontroll. Jeg unngår fortsatt feks å drikke noe av glass ute eller gå ut alene på byen, er også svært måteholden med alkohol, siden jeg ble voldtatt etter at noen puttet noe i drinken min, husker lite av overgrepet i seg selv, i grunn glad for det selv om bruddstykker har kommet tilbake gradvis over tid.

Mye var fortrengt. Var svært grov voldtekt jeg ble utsatt for, misshandling og grov vold i tillegg til voldtekten som var fyllbyrdet på alle tenkelige måter. Har enda arr som påminnelse.

Men årevis med terapi, går fortsatt, etterhvert fant jeg jo en mann som har vist forståelse og som har støttet meg og akseptert mine grenser, latt meg bestemme tempo og aldri har presset meg til noe. Vi har et godt seksualliv, føler meg helt trygg og komfortabel med ham og skiller klart på elskov og sex med mannen min, det har ingenting med voldtekten å gjøre.

 

Anbefaler de som har opplevd vold, overgrep og / eller voldtekt til å søke hjelp av kyndige mennesker. Finnes egne senter og spesialister i de største byene, ellers så er det voldtektsmottak rundt om. fastlegen er også noen man skal kunne hendvende seg til for hjelp og videre henvisning.

[Anonym bruker]

Jeg ble voldtatt en rekke ganger som barn. Fortalte det til voksne, men ble ikke trodd. Har alltid hatt et enormt sinne. Har slitt veldig med å ha sex med andre i begynnelsen. Har som regel vært drita hver gang. Hvis ikke har jeg spydd--

 

Har ikke fått hjelp av andre. Har tenkt har jeg klart meg så lenge alene, så klarer jeg meg sikkert alene resten. Men har slitt med depresjoner i ettertid. Drevet med selvskading. Vært mye utro (merkelig nok.. ) lagt mye på meg. Det tror jeg er fordi jeg trøstespiser og fordi jeg får mindre oppmerksomhet av menn nå.. har svært liten tro på meg selv, jeg er liksom ikke verdt noe. Om livet går bra, så gjør jeg ting for å ødelegge det osv.. Har gått opp for meg i ettertid at jeg er desperat for å få menn til å like meg. At jeg gjerne kan ha sex for å bli likt osv...

 

Nå har jeg begynt å gå til psykolog. Har ikke fortalt om barndommen enda... og vet ikke om jeg kommer til å gjøre det..

 

Jeg har verdens beste mann. Han nektet å ha sex med meg før vi ble bedre kjent. Jeg kvidde meg sinnsykt til å ha sex med han første gangen, men han tok det rolig og det ble faktisk en fin opplevelse. Det var som om han forsto hva jeg hadde vært gjennom. Han har i ettertid sagt at han skjønte at det hadde skjedd noe og ville ikke presse meg til å ha sex..

Jeg har ikke vært utro:) og har innsett mer og mer i det siste. Nå bryr jeg meg ikke om andre menn liker meg eller ikke. Det viktigste er at mannen min liker meg og det gjør han

 

Om du har vært utsatt for en voldtekt, så vil jeg råde deg til å søke hjelp så fort som mulig. Ikke la det gå så lang tid som jeg har latt det gå. Det er ikke bra å holde slike tanker og opplevelser for seg selv....

[Anonym bruker]

20.48, det var som om jeg skulle fortalt om meg selv! Virkelig! Eneste forskjellen er at jeg tok imot hjelp etter å ha slitt noen år uten å snakke med noen! 6 år hos psykolog så klarte jeg å leve tilsynelatende normalt selvom jeg enda stenger folk ute, er litt apatisk i møte med andre siden jeg ikke liker å ha ukjente rundt meg, har få venner siden jeg ikke liker å møte nye mennesker, er visse steder jeg unngår for alt i verden og kan ikke se på noen filmer som innebærer overgrep, er veldig omsorgsperson og stiller opp for andre selv om jeg vet det krever for mye av meg med tanke på det jeg har opplevd, i tillegg til en del andre ting. Veldig likt som det anonym 20.48 skriver om seg selv.

 

Kan virke som at jeg sliter ned en del enda, men det er virkelig ingenting i forhold til hvordan jeg har hatt det!

Jeg unngår det jeg vet jeg ikke klarer å takle å dermed så føler jeg at det går veldig fint!

 

[Anonym bruker]

Jeg har klart meg alene.. Men er vel på tur ut i dårlige miljøer nå...

 

.

[Anonym bruker]

Jeg levde som normalt etter en voldtekt. Men hva er normalt? Utenpå var jo alt som normalt, men man er jo preget over det som skjedde. Min reaksjon var imidlertid ikke som forventet og det overrasket meg litt. Det tok faktisk flere år før jeg innså hva voldtekten hadde gjort med meg. Dersom jeg hadde søkt hjelp, hadde jeg nok innsett dette mye tidligere.

 

Flere voldtektsofre ser ut til å få et MER utsvevende sexliv etter en voldtekt og dette var noe jeg inne skjønte selv. Jeg hadde forholdsvis liten seksuell erfaring da jeg ble voldtatt, men etterpå "tok det litt av" på den fronten. Jeg innså at jeg ble frempå seksuelt slik at jeg hadde gitt en aksept til sex (også der jeg innerst inne ikke ville ha sex) slik at jeg ikke skulle bli utnyttet igjen. Dersom jeg så en mann som viste interesse for meg, ble jeg veldig aktiv ovenfor han. Dette fordi personen som voldtok meg, hadde vist interesse for meg over en hel kveld, men jeg hadde avvist han flere ganger. Det tok meg flere år å innse dette...

 

Det tok meg også flere år å si det til noen. Tror faktisk det tok hele 6 år. Gjerningsmannen var en person min familie kjente og jeg måtte møte han sammen med familien min flere ganger. Det var helt forferdelig, og jeg angrer så bittert på at jeg ikke tok hevn eller anmeldte forholdet...

 

I dag har jeg viet mitt profesjonelle liv på å gjøre noe med overgrep mot kvinner (og barn). Jeg jobber med sedelighetssaker i politiet og jeg trodde dette skulle være godt for meg. Det har vært litt varierende erfaringer for å si det slik. Det er utrolig godt når man vinner gjennom en sak i systemet og gjerningspersonene får sin straff, men med bevisreglene i Norge i dag er det vanskelig å vinne gjennom en sak. Særlig med juryordningene i lagmannsrettene. Dersom en jente kommer til meg med etter en voldtekt hvor det er ulike forklaringer og ingen tekniske spor, vet jeg ikke om jeg vil anbefale en anmeldelse av saken. Jeg gjør det følgelig fordi jeg vet at dette kan være en "vekker" for gjerningsmannen, men samtidig er det en påkjenning å ikke bli trodd!!! Bevisreglene er så strenge at retten skal være mer enn 90 % sikker på at riktig person blir dømt, og da går gjerne pendelen i gjerningsmannens favør...

 

Det jeg imidlertid ALLTID anbefaler til jenter som oppsøker meg er profesjonell hjelp. Snakk med noen. Det hjelper alltid. Jeg har aldri møtt et voldtektsoffer som har angret seg for å søke hjelp. En voldtekt er en integritetskrenkelse av deg som person og den kan ha store følger. Kanskje ikke i morgen, kanskje ikke i overmorgen og kanskje ikke aldri. Men de aller aller fleste FÅR en reaksjon på det de har vært gjennom!

 

Jeg ønsker deg ALL lykke til! Jeg føler med deg!