Venninne som alltid skal ha med barna

[Anonym bruker]

Ettersom jeg har barn blir de med på det meste jeg foretar meg. Tur i skog og mark, ferieturer, kino osv. Men jeg klarer også gjøre ting uten dem. Venninnebesøk kan jeg ta alene, og det gjør meg ingenting å ta en tur ut på byen en kveld.

 

Jeg har en venninne som ikke klarer seg uten barna - to jenter på 4år og 5år. De skal være med på alt. Hyggelig jenter, men hvorfor så redd for å møte meg alene. En ting er det om hun hadde hatt en baby, men dette er jo barn som klarer seg uten mamma en time eller to.

Vi møttes jo alene før vi fikk barn, men nå er det visstnok vanskelig.

 

Mennesker forandrer seg...er det det som har skjedd her? Hun vil møtes ofte, men bare om jentene kan bli med.

Må si jeg har mine tanker om mannen hennes også. Er det kanskje han som ikke vil ha dem alene?

 

Jeg vet at dere ikke har svar på mine spørsmål, men jeg lurer jo på om dere tar dere tid uten barna? Eller føler dere ikke det behovet?

 

[Anonym bruker]

Tipper mannen ikke vil eller får ha dem alene.

 

 

[Anonym bruker]

Veldig sjelden jeg er uten barna, men synes det er deilig av og til.

 

Er på syklubb en gang i måneden uten barn og går også tur/trener et par ganger i uken uten barn.

[Anonym bruker]

Dersom jeg skal møte venninner ønsker jeg som regel å gå uten barn. Føler ikke vi får anledning til å snakke så mye sammen visst barna raser rundt oss. Selvfølgelig finnes det ganger der barna MÅ være med, men jeg foretrekker som sagt å møtes uten barn

 

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som er akkurat lik. Hun er veldig flink til å invitere og være med på ting på dagtid når barna kan være med, men på kveldstid er det alltid vanskelig. Da skal mannen jobbe (og vi vet jo at han jobber i en butikk og når den stenger...), hun er sliten, har hodepine, mannen skal (kanskje) noe annet osv osv osv. Før hun fikk barn var vi ofte på jenteturer, etter hun fikk første barn har det ikke skjedd en gang at hun har vært med, ikke en gang en natt borte.

 

Jeg vet at hun er sånn fordi hun ikke klarer å slappe av og la mannen ta ansvaret. Hun gjør alt for barna når hun er hjemme, derfor er de ikke vant til at pappaen gjør noe og derfor er det vanskelig for han å legge dem hvis han er alene. Våkner de om kvelden er det også vant til at mamma kommer. De fleste skjønner at den eneste måten å komme over det på er at mammaen må dra bort på kveldstid en del, men venninnen min takler ikke at barna opplever noe uvant på kveldstid og kanskje blir litt lei seg uten at hun er der og kan trøste. Barna hennes begynner å bli store, så det burde ikke være noe problem å fortelle dem at i kveld skal mamma bort, men pappa er her og når dere våkner i morgen, så er mamma hjemme igjen.

 

Vi bare fortsetter å invitere henne, så kan hun være med når hun kan. Dvs stort sett når vi møtes i nærheten av der hun bor så hun kan komme etter barna er lagt.

 

Jeg selv har behov for å komme meg ut av og til også. Jeg har to barn og yngste er over et år og ammer fortsatt morgen og kveld og jeg gleder meg til en kveld/natt/morgen uten å måtte tenke på at jeg må rekke amming. Selvom jeg er veldig glad i barna mine er tanken på en barnefri natt en ting jeg kunne gjort mye for å ha nå...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke store muligheter for å gjøre så veldig mye uten barna, og jeg foretrekker å ha dem med megpå ting sånn at de ikke bare parkeres forran tv når vi må jobbe her hjemme.

Vi bor på gård og pusser opp og har pga dette trangt om penger.

Her jobber far nesten støtt, enten på jobben eller hjemme, og har han ungene hengende etter seg får han ikke mye gjort, eller så parkeres de fremfor tv så han får jbbe. De er på samme alder som venninna di sine barn.

 

Har ingen problemer med å være borte fra dem og gjøre høye ting, men vår livssituasjon gir ikke så mye rom for dette akkurat nå.

[Anonym bruker]

Slik var jeg da jeg fikk min førstefødte, da hun var baby (opptil ca 8 mnd)

Men når hun ble eldre og nummer 2 kom så nøt jeg alenetid!!

Enten så er venninen din litt rar..eller så har hun kanskje ikke barnevakt?!

[Anonym bruker]

Jeg syns det er kjempe koselig å treffe venner MED barn.

Jobber fullt og de er i bhg mange timer hver dag. Så når helga kommer så vil jeg være sammen med barna mine. På hverdagene så går ettermiddagen og kvelden med til barnekos, middag, leggetid og husarbeid akkurat sånn som jeg vil ha det.

Har ikke noe behov for intime samtaler som ikke barna kan være med på. De sitter ikke akkurat på fanget heller så jeg får prata akkurat passe med mine venner.

 

Er kanskje på café et par ganger i året uten barn.

 

Skjønner helt ærlig ikke vitsen?

Etter at barna er lagt så koser jeg meg med alenetid, altså alene. Da har jeg tid til en kopp te, fotbad, en lang dusj, henge opp klær, trene på stuegulvet, sitte på verandaen og nyte livet.. Hater hvis jeg må bryte opp kveldene med enda mer kjas og mas.

[Anonym bruker]

Jobber i ukedagene og da er barnet i bhg, når det da er helg så er det fint å ta han med på ting syns jeg. Ellers så jobber jeg og samboer mye om hverandre da begge jobber turnus, så det er veldig sjeldent jeg rett og slett har mulighet til å dra ut på kveldstid eller alene