Vært på sykehuset i skien ifht samtale om forløsningsmetode.

[Mamma til 2 prinsesser:-)]

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra sykehuset i skien hvor samtalen om forløsningsmetode har foregått. Jeg hadde en heller dårlig opplevelse med fødselen til min 4 år gamle datter, var innlagt to dager med veer 1-3 min, hastekeisersnitt da etter disse to dagene på grunn av urytme på babyens hjertelyd, fikk ikke til ammin og gikk inn i en svangerskapsdepresjon som varte i 6-7 måneder etter fødsel. Ut i fra dette ønsker jeg denne gangen et planlagt keisersnitt for forutsigbarhet som jeg tenker kan hjelpe på at jeg skal slippe å gå nervøs de siste 7 ukene frem mot fødsel og hva som kan skje i etterkant. Har vært engstelig hele svangerskapet og ikke klart å få tilknytning til babyen i den grad jeg ønsker, det dukker raskt opp følelser og vonde tanker rundt hvordan forrige fødsel forløp.

 

Jeg gruet meg veldig til samtalen i dag, og når jeg møter opp til timen ser jeg verdens strengeste dame jeg skal snakke med. Jeg har aldri følt meg så liten og tråkket på når det gjelder følelser som hun fikk meg til å føle under samtalen. Jeg følte at hun var kun opptatt av å fortelle hvor mange forløsninger hun hadde vært med på og hvilket forslag hun kom til å legge frem på møte hvor de skal ta avgjørelsen om jeg får et planlagt keisersnitt eller ikke. Altså, hun hadde allerede tatt avgjørelsen før jeg hadde fått lagt frem mine tanker og følelser rundt dette. Det var at jeg skulle være hjemme til fødselen var i gang, ikke legges inn med maserier som sist, men altså gå hjemme.. Hvis fødselen ikke var i gang av seg selv innen termin 21.08.2011, skulle det settes i gang keisersnitt. Hun mente altså at jeg skal gå helt frem til termin og være super stresset for hvordan forløsning kommer til å foregå. Hva hvis jeg går hjemme og babyens hjerte begynner å slå urytmisk samme som med forrigemann og jeg ikke merker det?? Det var jo derfor de måtte forløse henne i all hast.

 

Denne jordmoren var også opptatt av å fortelle alle ulempene ved et keisersnitt. Tre ganger tok hun opp dette som tema under en samtale som foregikk i 20 minutter. Hun ville at jeg skulle fortelle om ulempene forrige keisersnitt medførte. Jeg sa at jeg ikke i det hele tatt tenker at et keisersnitt er den enkleste utveien og hvis jeg hadde tro på at jeg kan føde uten keisersnitt, ville jeg jo helst det. Men det tror jeg ikke at jeg kan. Jeg fikk ikke sagt så veldig mye mer, satt for det meste å gråt. Når jeg prøvde å si noe, begynte bare jordmoren å prate og hevet stemmen litt ekstra så jeg ikke ble hørt. Klarte ikke få frem tankene mine slik jeg hadde forberedt, bare gråt, skjønte ganske tidlig at hun hadde bestemt seg for å ikke gi meg et planlagt keisersnitt.

 

Flere overtramp skjedde under samtalen, men da blir dette innlegget for langt å legge inn her..

 

Flere saom har denne erfaringen, og hva gjorde dere med det?

 

[Ooops I did it AGAIN]

Huff, for en trasig opplevelse:(

Skjønner ikke hvorfor de ikke kan være litt objektive på sånne samtaler.

Du har sikkert, som de fleste som skal til slik samtale, lest deg opp på keisersnitt og alle komplikasjoner det kan medføre.

 

Jeg var så heldig å få møte med overlegen på gyn. Han har jo siste ordet i slike saker. Og han hadde lest papirene mine, så i bunn og grunn trengte jeg ikke si så mye. Han innvilget KS på stedet og fikk innleggelsespapirene dagen etter.

[Maia&Mathias <3]

Huff, stakkars stakkars deg! Dette går rett og slett ikke ann!!!!! Hva slags forhold har du til den faste jordmoren eller fastlegen din? Kan du fortelle de hva som skjedde og be de ta kontakt med sykehuset for at du kan ha en ny forløsningssamtale med en annen jordmor? Det er jo absolutt ikke sånn d skal være, jordmoren skal jo ta hensyn til hva DU mener slik at DU skal få en bedre fødselsopplevelse!! Håper du er sterk nok til å ta opp kampen og ikke gi deg før du får pratet med en annen jordmor og du blir fornøyd med utfallet! Sender deg masse masse styrke og lykkeønskninger, stå på!!!

[Ooops I did it AGAIN]

Trykte visst for tidlig her;)

 

Men jeg har eu venninne som har samme erfaring som du. Hun måtte komme tilbake for samtale med lege. Da hadde hun stålsatt seg og instruert gubben til det samme. De SKULLE ha KS. Og hun fikk det;)

[Mamma til 2 prinsesser:-)]

Takk for sympatien. Mannen min hadde ikke mulighet til å være med på samtalen og jeg snakket med han på telefonen etter møtet. Han sa at dette skal vi ikke gi oss på, og vi skal snakke med de vi kan for at dette skal løse seg på best mulig måte for babyen og oss. Fikk flere tanker om hvor jeg kan henvende meg etter deres to innlegg. Kan kanskje kontakte sykehuset og spørre om ny time som du bl.a skriver lillegullgutten+julitulle og evt overlegen som også blir nevnt. Har skrevet alt jeg følte og hva jeg mener skjedde under samtalen, kan kanskje maile denne til overlegen?

Uff, så mye man skal bekymre seg over....

 

Jordmoren spurte i tillegg om jeg hadde snakket med noen om mine problemer, en psykolog eller noe, sa hun da jeg bare gråt. Følte meg virkelig fornærmet. Hun forstod tydeligvis ikke hva dette handler om. Jeg sa at jeg har ikke noen psykiske problemer, men at disse tankene har tatt så hardt på etter at jeg ble gravid igjen. Og for meg der og da ble jeg veldig sårbar fordi jeg følte meg så overkjørt. Det siste sa jeg ikke til henne, det ser jeg nå at jeg burde ha gjort.

 

Ja, så da er det bare å vente på telefon fra henne.

 

[Drømmen om 2 små oppfylt]

Kjære Nr to :-) 21.08.11 :-)

 

Huff så leit, og siden du reagerte så sterkt som du gjorde, så håper jeg du ikke gir deg med dette. Krev ny samtale. Klag på den forrige. Du vet jo for guds skyld hva et keisersnitt er, du endte jo forrge fødsel i hastekeisersnitt. Det med barnets hjerterytme har jo alt å si - og det irriterer meg sanseløst når helsepersonell ignorerer følelsene til den som skal føde - som om ikke det er superviktig at du er i god form mentalt når du skal ta deg av både en nyfødt baby og barnet du har fra før!

 

Selv om hjerterytmeproblemer mest sannsynlig ikke skjer denne runden, skjønner jeg veldig godt at det var et mareritt du ikke vil gjenoppleve. Stå på, ikke gi deg! Og masse lykke til! IKKE GI DEG!!!

[Mamma til 2 prinsesser:-)]

For en god følelse det gir meg av deres støtte. Det gir meg virkelig pågangsmot til å ikke gi meg! Takk, virkelig!!

[LilleS]

Hei!

Dette hørtes ikke noe allright ut! Håper du får ordnet opp i det slik at du kan slappe litt av og ikke bruke de siste ukene på å grue deg mer enn nødvendig!!

 

Jeg har ingen erfaring ifht dette, men ville bare tipse deg om ei jordmor som nettopp har begynt på skien sykehus (hun har jobbet der tidligere, men nettopp byttet tilbake til fødeavdelingen igjen). Jeg har hatt Tone kalve Bakken som jordmor i larvik og synes hun er helt fantastisk!! Kan virke litt streng ved første øyekast, men er virkelig en herlig person som er god å snakke med..

 

Lykke til!

[AO3]

Jeg hører ikke til her lenger, men svarer deg likevel siden jeg hadde mye samme opplevelse som deg med #1. Kort fortalt: To døgn med sengeleie på sykehus, så igangsettelse, hastekeisersnitt på et svært sent stadium av fødselen, komplikasjoner etter keisersnittet, fødselsdepresjon.

 

Det viste seg etter fødsel at jeg har for smalt bekken til å føde vaginalt. Likevel var jeg livredd for å bli tvunget til å føde vaginalt med #2, siden jeg skulle føde ved et annet sykehus, og dette med bekkenmål er litt omstridt i fagmiljøet.

 

I motsetning til deg, hadde jeg kun gode og oppløftende møter med både jordmødre og gynekologer (flere av dem). Jeg fikk innvilget ks uten problemer, og hadde en langt bedre opplevelse med #2.

 

For det første: Det er fritt sykehusvalg. Du kan fritt gå til et annet sykehus og be om en ny vurdering der.

 

Du er sikkert klar over det, men det er også en grunn til at de ønsker at du skal forsøke å føde vaginalt. 75% av dem som forsøker vaginal fødsel etter et ks, føder faktisk normalt. Det er også en stor forskjell på om keisersnittet første gang ble tatt av en årsak som med stor sannsynlighet kommer til å skje igjen i et nytt svangerskap (som mitt bekken), eller om det som skjedde første gang var tilfeldig, og noe som sannsynligvis ikke vil skje igjen. Jeg vet ikke hvor du befinner deg i dette landskapet, men sannsynligvis er du i andre kategori. Du vet også godt at keisersnitt IKKE er en enkel løsning. Det er viktig, både for deg og for legene du møter. Det vil få betydning for hvor mange barn du kan få etc. Sjansen for komplikasjoner ER større. Hvorfor tror du at du ikke kan føde vaginalt? Er det egentlig noe som tilsier at det ikke er tilfelle? Nå er jeg kanskje djevelens advokat her, men hvis årsaken til at du ikke tror at du kan føde vaginalt (og igjen, jeg har vært der - før jeg tok pelvimetri) er en knust selvfølelse etter den traumatiske opplevelsen, vil det kanskje gjøre godt å snakke om det. Uansett forløsningsmetode.

 

En ting jeg vil anbefale deg å tenke nærmere over, er det jordmoren sa til deg ang psykolog. Det er INGEN grunn til å bli fornærmet over det, hun sa det for å hjelpe deg. Du har hatt en fødselsdepresjon, og skriver nå at du har problemer med tilknytningen til barnet i magen. Ting har dukket opp nå som du har blitt gravid igjen. Det bør du ta på alvor. Jeg har som sagt vært i dine sko. Jeg måtte gå en lang vei, og jobbe mye med meg selv, da jeg ble gravid igjen. Heldigvis fikk jeg god hjelp til dette av en fantastisk fastlege, og også jordmor og gynekolog. Etter fødselen ba jeg selv om å bli henvist til psykolog av helsesøster (hun spurte meg også), for å få bearbeidet fødselstraumene fra første gang. Jeg har vært der tre ganger, og det har virkelig hjulpet meg veldig. Jeg vil bare anbefale deg å se på det jordmor sa som et godt råd, og ikke som en fornærmelse. Du skal leve med fødselsopplevelsen din resten av livet, uansett om du tar ks nå eller ikke. Du har vært gjennom veldig mye, og det kan være godt å få hjelp til å bearbeide tankene sine av og til. Få satt ting inn i riktig sammenheng, få hjelp til å snu vonde, destruktive tankemønstre. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du har skrevet, og hvis du har hatt noen av de samme problemene som meg (noe jeg mistenker), vil du kunne ha godt av samtaler med psykolog. Det er ikke stigmatiserende hvis du ikke gjør det til en stigmatiserende ting selv. Det er IKKE en fornærmelse. Tenk på det. Jeg er utrolig glad for at jeg gikk til psykologen. Hun sa bl.a. til meg at det var ikke rart at jeg hadde reagert som jeg gjorde - hun sa at det fra hennes synspunkt hadde vært rarere hvis jeg IKKE hadde reagert på det jeg måtte gå gjennom.

 

Jeg synes det er veldig synd at du ble møtt på en slik måte, at du ikke kom til orde. Jeg vil anbefale deg å ta med mannen din neste gang, og KREVE at de faktisk hører på deg, og ikke overkjører deg. Vær klar og tydelig. Man kan ikke kreve å få keisersnitt, men kan kan kreve å bli hørt. Man har også rett til å gå til et annet sykehus hvis man ønsker det.

[Jordbæris]

Huff, dette høres ut som en dårlig opplevelse.

Jeg var selv til fødselssamtale på AHUS for to uker siden pga forrige fødsel som varte i 3-4 døgn (fra første rie) og endte i katastrofe-ks i full narkose pga dårlig fosterlyd og langsom framgang. De hadde da allerede prøvd vakum. I epikrisen fra forrige fødsel står det også at det mistenkes trangt bekken.

 

I motsetning til deg var jeg i samtale med en veldig sympatisk og kompetent overlege, som hadde satt seg inn i papirene mine på forhånd. Han ga tydelig uttrykk for at jeg denne gangen kan velge planlagt ks hvis jeg vil. Helt på tvers av det du fikk fortalt, sa han at de ikke kom til å tillate at jeg gikk med maserier/latensfase lenge, og at de hadde endret retningslinjer på dette.

 

Jeg ønsker i utgangspunktet en vaginal fødsel denne gang, men er selvsagt redd for å ende opp som sist, særlig med tanke på anmerkningen om trangt bekken. Overlegen forsikret meg imidlertid om at de uansett kom til å forløse mini med ks hvis jeg ikke fulgte forventet fremgang denne gangen (forrige gang hadde jeg ekstreme rier i 4 timer fra ca 7-8 cm åpning uten at det var noen fremgang i det hele tatt. Dette tåler ikke livmora etter et ks.)

 

Jeg synes du skal kreve samtale med en overlege/lege. Hvis du ikke blir hørt, ville jeg søkt meg til et annet sykehus.

 

signerer for øvrig innlegget over når det gjelder jordmors bemerkning om psykologisk hjelp. Det er ikke et nederlag, men bare en mulighet for deg til å snakke om det som belaster deg angående den forestående fødselen.

 

Selv har jeg sluppet unna depresjoner og angst pga forrige dramatiske fødsel, men det kunne sikkert vært annerledes, og da hadde jeg vært glad for å få noen å snakke med, med kompetanse på feltet.

 

Lykke til!