Gå til innhold

Hadde ALDRI trodd det var så slitsomt og frustrerende og være mor


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Med en litt for bestemt ettåring i hus og ikke vite helt hvilke kamper man skal velge og hvilke man skal la gå forbi blir det mange kvelder jeg legger meg med altfor dårlig samvittighet. Alt blir så rotete!

Ikke vil han spise, ikke vil han leke alene, vil bare sitte på fanget når vi er på/har besøk, ikke vil han skifte bleie, han slår når han blir sint og hyler når han ikke får viljen sin, han vil ikke sitte i vogna eller bli båret i butikken.

Og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre alt riktig. Blir aldri sint foran han, er bestemt, men det hjelper ikke. Når vil han skjønne at nei er nei?

Prøver å forklare rolig hva han ikke får lov til, men ender med at jeg må sette han fra meg og gå vekk fra situasjonen.

Er det bare meg som føler det slik?

Men nå skal det sies at jeg aldri hadde trodd jeg kunne føle en slik kjærlighet til barnet mitt, at de kyssene han kommer og gir meg og den flotte latteren hans gjør at mye glemmes!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Helt vanlig . Både for deg å føle det sånn og typisk oppførsel av en 1 åring :)

 

Jeg er helt sikker på at du gjør ditt beste og at du er en flott mor .

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres veldig kjent ut ja. Det er som om man må si og gjøre ting om og om igjen, over 1000 ganger, uten å bli lei. Barn er vår største glede, men også vår største frustrasjon. Jeg har lært etter mange år som mor at det jeg kan best er å ha dårlig samvittighet. Allikevel elsker jeg barna mine, og ville ikke vært dem foruten. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sukk hørtes kjent ut, min er snart 3 og jeg har vært 100% konsekvent hele tiden men ikke pokker om han skjønner at nei betyr nei. hvor lenge skal de tete grenser liksom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det roer seg i 18-19 års alderen. Neida, men jeg tror det er noe som går i bølger av og på jeg. Har en på 9 år, og han tester fortsatt mye grenser, men på en annen måte enn en 3 åring. Små barn er små utfordringer, store barn er store utfordringer. Men jeg synes også de første årene er mest slitsomme fordi man må være så veldig på vakt absolutt hele tiden da. Når de blir større slapper en mye mer av, men kampene med barnet blir desto vanskeligere både å håndtere og finne ut av hva som er riktig å gjøre. Har en venninne med en datter på 16 år som sliter med hvordan de skal reagere på det når de kjenner det lukter litt røyk av henne osv. Litt enklere å bare dra på støvlene til en motvillig 3 åring ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe vent til han er to, og trassen setter inn. Da kan man veeeldig ofte kjenne seg frustrert/irritert og må holde hodet kaldt. Ikke ha dårlig samvittighet, høres ut som du gjør en god jobb! :D Klem fra en alenemamma med en 2,5 åring ( som er i sin verste trassalder)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...