Jeg er så ensom og trist :(

[Anonym bruker]

Jeg er hjemme med jenta vår som er 19 mnd. Mannen min er ukependler og er hjemme bare fra torsdag/fredag til mandag morgen,

Jeg er innflytter og har lite venner og bekjente her vi bor. Dagene går storet sett i å leke med vesla og ut å trille tur. Jeg elsker vesla og elsker å være sammen med henne. Men det blir fryktelig ensformig i lengden og jeg kjenner jeg har behov for å snakke med andre voksne mennesker. Hun legger seg kl 19 og etter det må jo jeg være inne siden mannen er borte og jeg ikke kan gå fra henne. Jeg kjenner at jeg holder på å klikke, og føler omtrent at jeg bor i et fengsel.

 

Vesla skal begynne i bhg i august, og da skulle jeg egentlig ha begynt å jobbe igjen, men jeg har sagt opp jobben pga av at jeg ikke kan jobbe kveldsvakter lenger. Jeg driver åog ser meg om etter en ny jobb, men det er lite å søke på og jeg har liten tro på at jeg finner meg noe.

 

Jeg blir bare så lei meg og trist av hele situasjonen, og kan godt sitte å gråte en hel kveld

 

Uff, måtte bare få det ut..

[Gjest Kira 1+1 underveis ♥]

Huff, det hørtes ikke noe hyggelig ut!

Har du snakket med mannen din om hvordan du føler deg, og er det eventuelt mulig å gjøre noe med hans arbeidstider? Det er jo viktig for hele familien at mor har det bra!

 

Sannsynligvis kommer det til å føles litt bedre når jenta di skal starte i barnehagen, og du etterhvert får kommet ut i jobb. Slik at du får nye impulser og kan bare være deg... ikke mamma hele tiden.

 

Håper det ordner seg for deg snart!!!

[Anonym bruker]

Hvor bor du da?

 

Jeg har tvillinger på 20 mnd, og bor utenfor Oslo.

[Anonym bruker]

Blir nok veldig bra når du kommer inn i ny jobb og har noen og snakke med.. Kjente jeg ble gal på slutten av permisjonen når jeg gikk hjemme alene, brukte å trille tur innom gamle jobben for å skravle med kollegaer. Evt, bør du jo skaffe deg barselsvenninner med barn på samme alder som din? Spør på helsestasjonen! Eller let her inne på DIB under treff innenfor ditt fylke.

[Anonym bruker]

Nei huff da... Hva med å skaffe deg en hobby som du kan drive på med hjemme? Har du sett om det er noen grupper (type barselgruppe) du kan bli medlem i? Kansje du kan sette inn en venninne-kontaktannonse i lokalavisen? Det er flere enn du tror som kjeder seg hjemme i perm...

 

Det blir sikkert bedre når du kommer deg ut i jobb som hun over her sier, ikke gi opp og sjekk jobbannonser hver dag:)

[Anonym bruker]

Har det akkurat likt som deg.

Har bare overfladiske venner på Facebook som jeg tidligere har gått på skole med eller jobbet med. Dib er det eneste stedet jeg får småprata.

 

Før var jeg utadvent, skravlete og likt av de fleste. Fartet mye og hadde alltid noe å gjøre.

Nå klarer jeg ikke finne igjen denne delen av meg, har gått så mye alene at uansett hvor mye jeg prøver så har det rustet fast. Alle sjansene jeg får går i vasken, gir mitt beste men det holder aldri til noe varig.

Elsker barna, men hater den situasjonen flyttingen har satt meg i.

 

Så å sitte på Face og se oppdateringer om jenteturer, jentekvelder, bursdagsfeiringer og alt ting og tang folk finner på gjør meg gal av misunnelse. Men aller mest er jeg livredd for å leve resten av livet alene og ikke få oppleve de enkle gleder utenfor husets fire vegger som alle andre tar som en selvfølge.

 

 

[Anonym bruker]

HI her..

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver 12:52. Jeg er dritlei av å lese om jenteturer, vinkvelder og hva det måtte være på Face jeg også.

Og så sitter jeg her alene.. og strikker..! Jippi liksom..