Dere som har vært pårørende til alvorlig syke/døende: Vil dere dele gode og dårlige erfaringer fra møtet med helsepersonell?

[Anonym bruker]

Hva satte dere pris på og hva ikke?

 

Er nyutdannet sykepleier og skal begynne å jobbe på kreftavdeling. Det jeg ser på som en veldig stor utfordring er samhandlingen med de pårørende. Er så redd for å ikke være til nok støtte..

[Anonym bruker]

Mistet bestemor for strupekreft for 3 år siden nå. Siste tiden lå hun på pleiehjem, trivdes med de fleste pleierne, for de var ærlige, og sa ting som det var, de ga ingen falske håp eller forsikringer. Derimot, det var 3 pleiere jeg virkerlig ikke taklet der, de klarte aldri å fortelle meg hvor dårlig tilstanden til bestemor var, pga at jeg gikk høygravid! Hatet det når en av de var ansvarlig for bestemor, for når jeg spurte hvordan dagen til bestemor hadde vært, var de fravikende og sa bare "grei i firold til tilstanden", mens bestemor derimot fortalte om en dag med smerter, blodig oppkast og null mat! Følte meg så oversett og nedtrykt av disse 3 pleierne. Den dag i dag sitter jeg fortsatt med dårlige minner pga de. Bare fordi man er gravid, er det ikke dermed sagt rett å lyve til den pårørende! Kanskje legge det forsiktig frem ja, men ikke direkte lyve.

[Anonym bruker]

Mormor døde av at årene til hjertet gitt tett. Den medisinske behandlingen var greit tror jeg.

 

Men sørg for at pasienten ikke blir kasteball mellom sykehusene og satt feile diagnoser på.

 

Her blir det sak ut av behandlingen av mormor. Men de på sykehusene, pleierne og legene var greie og ha med og gjøre

 

Hun endte opp på et kjempe bra sykehjem til slutt, hun levde de siste månedene der og stortrives. Vi fikk god informasjon, deriblant advarte de oss hvis hun var veldig dårlig enkelte dager. Slik at vi ikke skulle få sjokk da vi kom inn. De gav oss upyntet informasjon direkte, noe som hjelper og forbereder mye bedre enn den som er pyntet på.

 

[Anonym bruker]

Jeg er selv sykepleierstudent og har tenkt mye på dette selv. Har selv mistet tre nære familiemedlemmer de siste 3 årene. Det som var viktig for meg var at pleierne viste omsorg og brydde seg i den forstand at de behandlet oss individuelt. For meg var dødsleiene spesielle. Ikke bare et nummer i rekka(som det ofte er for pleierne). I noen situasjoner følte jeg at det var som å trekke en kølapp og vente på denne omsorgen som de følte de måtte vise. Det var vondt å føle at pleierne behandlet oss som "kunder", og ikke som medmennesker. Er litt vanskelig å forklare, men jeg skulle ønske at vi kunne være vanlige mennesker som ville det beste for den døende. Men rollene var veldig tydelige. Det ble hvertfall helt feil for meg.

Men dette var veldig forskjellig fra pleier til pleier. Det var en hjelpepleier ved det ene dødsleiet som var helt fantastisk. Jeg kunne virkelig se at hun brydde seg om min morfar, og var et medmenneske for han, ikke bare en hjelpepleier på jobb.

 

Andre pleiere var hardhente og sa ikke ifra til han når de skulle gjøre diverse ting med han. Når jeg sa ifra at det er viktig at dere forteller han hva dere skal gjøre før dere gjør det, fordi han er faktisk våken selv om han er døende(men han var ikke stand til å snakke). Da ble de snurt.

 

For meg som pårørende var det viktigste at helsepersonell behandlet mine døende familiemedlemmer med respekt og verdighet. Det var også viktig for meg at de så meg og min familie. Bare det at de kunne slå av en prat mens de var inne betydde mye. Bare det å tilby oss noe å drikke, en madrass å sove på osv var med på å få meg til å føle at de brydde seg.

 

Jeg har mange opplevelser rundt dette, både gode og dårlige. Men skal ikke skrive en bok her

 

men uansett det har hjulpet meg veldig mye å være pårørende mens jeg selv utdanner meg til sykepleier. Jeg har virkelig fått se hvordan det er å være pårørende. Men uansett alle mennesker er forskjellige, så det er veldig vanskelig å være ekspert på slike situasjoner. Men det er viktig å prøve å "se" de pårørende oppi dette. Og se at hvert dødsleie er unikt selv om man har sett det hundre ganger.

 

Jeg har selv jobbet på kreftavdeling og pallitiv omsorg er virkelig et område jeg kommer til å satse på når jeg er ferdig utdannet.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Faren min døde av 4 svulser i hjernen for 2 år siden . Det gikk 14 dager fra vi fikk vite det til han døde .

 

Det dårlige var at jeg fikk vite at han hadde kreft i hjernen kl 22:30 på tlf av en nattevakt på sykhuset . Jeg fikk et stort sjokk. Jeg fikk vite det før faren min.

 

Det gode var at de godtok at faren min ikke skulle få vite at han skulle dø . (han var alvorlig syk fra før ,veide 25 kg og hadde veldig dødsangst) Og at han ikke skulle få noe videre behandling.

 

Jeg fikk bo på sykehuset på slutten, de trillet en seng til inn til han så jeg kunne sove der.

 

De tok godt vare på oss pårørende, trøstet oss osv.

 

De lot oss få være lenge på rommet hans på sykehuset etter han var død sånn at vi kunne ta den tiden vi trengte med å se han en siste gang .

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar fra dere fire. Setter stor pris på at dere deler erfaringene deres.

 

HI

[Anonym bruker]

send meg en pm

[Blabb00]

Eh, NÅ kan du sende meg en pm

[Anonym bruker]

Hei!

Du, les artikkelen om hun med stomi i siste nr av Sykepleien (det som kom for noen dager siden), den var knallbra!

 

Jeg er i samme båt som deg, tvitvi til oss

[Anonym bruker]

Vær rolig, ikke vær bare alvorlig, legg hånda di på en skulder hvis det ser ut som noen har det vondt, vær frempå med omsorgen, tilby deg å være tilstede.. Bare vær empatisk og omsorgsfull.

[Anonym bruker]

Mannen min døde av kreft for noen år siden, og i den forbindelse bodde jeg mer eller midre på Radiumhospitalet i et halvt år. Oppholdet der ble alt annet enn forventet. To av sykepleierne ble veldig gode venner med meg og mannen min, og det var nok grunnen til at vi faktisk hadde det ganske greit når vi var der. Jeg er enig i at det fort kan bli slitsomt med folk som skal være altfor gode "kamerater", men vi klikket på en helt fantastisk måte. Vi var unge, begge 25 år, og det kan jo også ha noe med saken å gjøre. Man er kanskje mer åpen for nye bekjentskaper når man er ung. De støttet meg på en helt utrolig måte både på sykehuset, i begravelsen og i ettertid. De var min trygghet, de jeg kunne stole på, de jeg kunne prate med, le med og gråte med. De kom også på sykehuset selv om de ikke var på jobb i den verste tiden. Vi har fortsatt kontakt den dag i dag. Selvfølgelig mener jeg ikke at du skal behandle alle du møter i jobben din på den måten. Det jeg i grunn prøver å få frem er at du adri skal nøle med å være et medmenneske, og ikke "bare" sykepleier. I hvertfall ikke hvis du føler at noen strekker ut hånden.

[Anonym bruker]

Var så misfornøyd at vi klagde en sykepleier inn til fylkeslegen. Hun utskrev, uten tillatelse fra lege, min morfar som var full av kreft og sendte ham hjem i en taxi til min gamle mormor på 79 år. Han han store smerter, men fikk ikke med seg noe medisin eller smertestillende. Og han var så syk og svak at han ikke engang klarte å gå på do selv. Sykepleieren mente at han kom til å dø snart uansett og det fikk hun jaggu rett i. Han døde i et smertehelvete med mormor som eneste "tilskuer" og hjelp samme natten som han ble sendt hjem.

Helt grusomt! Tror aldri at mormor kommer til å glemme den natten:(

 

Sykepleieren mistet sin autorisasjon.

 

 

[Anonym bruker]

jeg opplvede spykepleierene som veldig varierende, noen var så opptatt av hvordan det gikk med meg at de glemte nesten hele pasienten og andre var på klokka og bare hastet igjennom.

 

Jeg er ikke et meneske som setter pris på sympatiblikk og medfølelse fra fremmede, men jeg er veldig glad i å bli informert om hva som skjer og hvor vi er i henhold til pasientrelaterte fakta.

For meg var det (og er fortsatt) det aller viktigste at du tar deg tid til å behandle pasienten med medmenskelighet og at du tar deg den tiden det trenger å spørre om de trenger noe. Samtidlig ha ta deg tid til når jeg, som pårørende, spør spørsmål om situasjonen. Noe som selvsagt ikke skjer hver gang jeg ser en sykepleier.

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde for et par år siden et ekstremprematur barn på nyfødt intensiv. Hadde nesten utelukkende gode erfaringer med pleiere og leger.

 

Både sønnen min og vi som foreldre ble veldig godt ivaretatt. Hele tiden ble vi inkludert og veiledet når barnet skulle stelles, de la i den grad det var mulig tilrette for at vi skulle få lov å være foreldre. Vi fikk hele veien løpende informasjon, både av pleierene, pluss at vi fikk jevnlige legesamtaler. Opplevde alltid at de hadde tid til å snakke med oss. Og selvom det selvfølgelig gikk mye i det medisinske, var de samtidig så menneskelige, man kunne også snakke om andre ting. De var det berømmelige "personlige, men ikke private".

 

En negativ opplevelse hadde vi riktignok, sønnen min fikk hjerneblødning, noe som ble oppdaget på ultralyd, når jeg spurte om de fant noe på ultralyden sa pleieren at alt var bra, men merket at hun var ubekvem. Dagen etter ble vi innkalt til legesamtale der vi fikk de nedslående resultatene. Legen hadde da instruert pleieren til å si at alt var bra fordi hun ikke hadde tid til å snakke med oss samme dag. Den episoden ødela mye for meg (oss) fordi vi resten av tiden ble gående å lure på om de skjulte noe når de sa at alt var bra.

 

Historien vår fikk dessverre en tragisk utgang, veslegutten ble ikke mer enn nitten dager gammel. Men tross at jeg så inderlig skulle ønske at det endte annerledes er jeg ikke bitter på noe vis, nettopp for jeg vet at alt ble prøvd (medisinsk), at vi ble så inkludert i hva som skjedde og fordi vi ble så godt ivaretatt både mens han levde og etter at han forlot oss. Flere av pleierne møtte i begravelsen og legen som koblet av respiratoren ringte faktisk noen måneder etterpå, bare for å høre hvordan det gikk med med oss. Og pleieren som hadde hatt mest med han og gjøre, som var i utlandet da han døde, ringte oss umiddelbart etterpå. Det rørte meg dypt og jeg sitter igjen med gode minner tross tragisk utfall.

 

Ble langt dette, men åpenhet, inkludering, ærlighet og menneskelighet gjorde den vanskelige tiden lettere for oss.

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar alle sammen, og spesielt til deg 21:12. Så utrolig trist å høre om den lille gutten din.

 

HI

[Anonym bruker]

Tusen takk for det, men vil helst være helt anonym.