Kvalm av foreldrene mine!

[Anonym bruker]

Er det vanlig å føle seg kvalm av sine foreldre? Jeg mener, det er så ofte jeg blir dårlig - rent fysisk når jeg tenker på dem..

Vi har et helt vanlig forhold. Jeg bor et stykke unna dem, så jeg ser dem noen ganger i året. Det passer meg bra. Vi har ikke noe særlig nært forhold, men ikke noe konfliktfyllt. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16 år.

Når jeg er på besøk, er det stort sett hyggelig.

 

Det gjør meg liksom ikke så mye, men jeg lurer veldig på om det er mange som gjør det samme. Jeg får meg liksom ikke til å spørre venninner om slike ting..

[Anonym bruker]

Hat aldri hørt om det - bærer du på et nag, noen fæle minner eller noe undertrykt sinne?

[Anonym bruker]

HI er ett forumtroll

[Anonym bruker]

Hvorfor sier du det?

Det er jeg slett ikke!

Passer ikke spørsmålet mitt til deg, så kan du vel heller si at du opplever ikke det på samme måte. Du trenger ikke beskylde andre for uredelighet på bakgrunn av dine misoppfatninger.

 

HI

[Gjest Moderator 3]

Upassende

slettet av moderator

[Anonym bruker]

uansett ikke noe morsomt. Noen får faktisk vondt i magen av å tenke på foreldrene sine...uansett årsak, så det er ikke til å tøyse med...

[Anonym bruker]

Hva er det med foreldrene dine da som gjør deg kvalm?

[Gjest Antarctica]

Jiiz, hvor har DU mest vondt, da? Kutt ut sjikanen og finn deg en hobby.

[Anonym bruker]

Hei, jeg kjenner meg faktisk litt igjen i det du skriver...

Jeg kan ikke si at jeg blir fysisk dårlig av å tenke på dem, men jeg tenker ikke akkurat på dem i det daglige og føler ikke at jeg har noe stort behov for å ha så mye kontakt.

Vanskelig å beskrive... De er hyggelige (ihvertfall min mor) og de har aldri gjort noe direkte galt mot meg, men de har vel egentlig aldri stilt opp når jeg har trengt det som mest, selv når det ville ha kostet dem veldig lite.

Og de har aldri forstått meg. Men jeg vil ikke si at jeg er bitter på noe vis. Det er bare det at nå har jeg kommet "hjem", med en fantastisk samboer og flotte barn og de føler jeg så mye mer tilknytning til!

[Anonym bruker]

Hahah. Idiot. Gå til en annen tråd og spred gallen din.

HI

[Anonym bruker]

Jeg blir også det.. Men vi har ikke noe godt forhold. Vet ikke om det er fordi jeg ikke liker de, eller at jeg ikke liker at jeg ser at jeg på noen områder "er lik" de, til tross for iherdig jobbing for å ikke bli sånn!

[Anonym bruker]

Samma her.. eller de har stilt opp for meg på mange praktiske ting, men de har aldri vært en støtte følelsesmessig på noen måte. Men, det er jo vanlig for mange mennesker.

Jeg bare forstår ikke hvorfor jeg blir kvalm.. ovenfor her var det ei som spurte om jeg har tilbakeholdt aggresjon mot de. Det har jeg sikkert - jeg fikk aldri lov til å være sint hjemme. Og jeg var redd for reaksjonen om jeg ble sint.

[Anonym bruker]

På noen områder er jeg SKIKKELIG redd for å bli som dem. Av og til føler jeg at jeg kan ødelegge min egen unges barndom ved å bli som dem. Men, det er helt rart..for de har aldri vært slemme. Det jeg er mest redd for er å bli like kritisk som min mor.

HI

[Anonym bruker]

23:40 her igjen...

Mulig du er inne på noe der mht at du ikke fikk bli sint - for jeg kunne heller ikke vise mine reaksjoner eller sinnstemninger, da var det nemlig meg det var noe galt med...

[Anonym bruker]

Uffamei, HI ,traff visst hodet på spikeren der, ja Jeg er vel ikke den første som anbefaler deg å komme deg til psykolog. Tror det begynner å haste

[Anonym bruker]

jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver.

men her har jeg begge foreldrene mine som "klegger" på meg. De ble skilt for noen år siden og kommer alltid til meg med sine problemer.

Jeg har opp og ned forhold til de. alltid en intrige på gang... føles det som. Og har lenge gått å tenkt på å flytte bort, gjerne utenland pga jeg er så lei av å leve med mine foreldre sine problemer.

 

Tror det er min dom på å være mellomste i søskenflokken. Alltid "mellom mann" hvor enn jeg går...

 

Men følelsen du beskriver kan jeg kjenne veldig godt igjen, men det henger sammen med intrigene i familien. Nå har jeg et godt forhold til min far, men ikke lenge siden jeg avskydde han veldig. Men har prøvd å få slutt på dritslenginen osv fra min mor vedr min far. HUn klarer aldri å slutte å snakke negativt om han...

 

men men...

 

Men du har vel gjerne en spesiell grunn til hvorfor du føler slik. Kanskje du burde prøve å finne ut av hvorfor. Tror det kan hjelpe deg å få mer kontroll på følelsen din og mer forståelse. Det er godt å vite hvorfor vedr følelser, hva som trigger de....

[Anonym bruker]

Hei du 00:09: selv om noen har opplevelser og følelser DU ikke skjønner noe av, så betyr ikke det at de nødvendigvis trenger psykolog.

Du er klar over at du ikke MÅ kommentere dersom det er noe du ikke skjønner deg på?

 

[Anonym bruker]

Poenget er ikke om jeg skulle til psykolog eller ikke. Hva er det med deg og den repiteringen din? Jeg er klar over hva psykologer kan gjøre for andre, og at mange går til psykolog for å bearbeide tidlige relasjoner.

 

Poenget mitt var om det var vanlig/flere som følte seg fysisk kvalm på samme måte som meg.

 

Herregud, det virker som om du går inn for å såre folk ved å foreslå psykolog for dem. Som om det er noe ekstremt ille å gå i terapi hos psykolog. Det er temmelig vanlig.

 

HI

 

[Anonym bruker]

Du har jo ikke et helt vanlig forhold til foreldrene dine om du blir kvalm av dem..

[Anonym bruker]

Er glad jeg ikke har et sånt forhold til mine foreldre. De var strenge, det er nå så. Men i voksen alder ser jeg hvorfor de var det. Og nå kan vi ha et fint voksenforhold.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er rart du blir kvalm da, hvis dere har et "normalt" forhold og det er "hyggelig" å besøke dem. Setter som du ser dette i anførselstegn, ettersom det egentlig ikke høres ut som noe hyggelig i det hele tatt.

 

Er det din eller deres feil at du blir kvalm? Du kan ikke bare gå ut fra at de har gjort alt feil, og at du er uskyldig.

 

Jeg har et nært forhold til mine foreldre, og det er helt fjernt at jeg skulle bli kvalm av dem!

 

 

[Anonym bruker]

 

"Du kan ikke bare gå ut fra at de har gjort alt feil, og at du er uskyldig."

 

Eh, jo. Man velger ikke relasjonen til sine foreldre, det er de voksne som kan styre den. I voksen alder kan man påvirke en smule mer, men i hele oppveksten, altså i 18-19 år, er det de voksne som må ta på seg ansvaret for å bedre en dårlig relasjon. Å være kritisk f eks, er ikke kjent for å skape positive følelser hos de unge...Da går man ut av ungdomstida med et betent forhold til mor og far, og ikke noen stor motivasjon til å prøve å bedre den.

 

Fint for deg, 01.39 at du har et nært forhold til dine foreldre, men det er ikke en type erfaring som gjør deg kvalifisert til å rådgi noen som mangler nettopp det.