Om å finne riktig fokus i siste etappe...

[april79]

"Tenk at det er JEG som skal gå igjennom denne fødselen?" Dette tenker jeg ofte. Det er litt rart at det virkelig er JEG, jeg som for tiden er lat og ikke særlig motivert for smerte og lidelse... Jeg har vært så opptatt av å bli ferdig med jobb og oppgavene på jobben denne våren, så nå like før permisjon begynner det så smått å gå opp for meg: Jeg skal faktisk føde! Helt på ekte! Jeg skal få de første riene, det som minner om menssmerter, vannet skal gå, jeg skal kjenne på intense og skikkelige rier, jeg skal huske å puste og fokusere riktig, jeg skal plassere meg i riktig fødestilling, kanskje bli forbanna og fortvilet, svette, føle oppgitthet, og GI ALT når jeg tror jeg ikke har mer å gi. Jeg har gjort det før, to ganger faktisk. Men denne gangen synes jeg det er så rart... Rart at jeg ikke er klar for denne store og fantastiske oppgaven som ligger foran meg. Jeg har liksom vært så opptatt med jobb eller de to andre barna, så nå må jeg bare begynne å omstille meg. Må liksom tvinge meg selv til å gå til innkjøp av diverse nødvendigheter og vaske babyklær. Det er ikke det, jeg er UTROLIG takknemlig for situasjonen, og det var planlagt å få en liten til, men det har bare ikke helt gått opp for meg ennå... Kjenner at jeg faktisk gleder meg litt til å begynne å bli utålmodig.

Kanskje det blir sånn at alle følelsene kommer som kastet på meg når jeg ligger på klinikken med min nyfødte sønn...? Når jeg prøver å se for meg akkurat det bildet, kjenner jeg så smått at lykken viser seg, men jeg trenger virkelig de fem siste uken på å bli helt klar. I hodet.. Kroppen er tydeligvis veldig klar, med kynnere, melk som lekker og en mage som så vidt har sunket. Det er altså bare hodet som må på plass... Godt med litt alenetid innimellom, sånn at jeg kan reflektere over dette og motivere meg selv til det som ligger foran meg. Mye hardt arbeid, og ikke minst: MYE GLEDE OG MORSKJÆRLIGHET...

 

Skal jeg være helt ærlig? Det hjalp litt på å skrive dette her...

 

Lykke til til alle dere andre som befinner seg i lignende situasjon!

[Mrs. Charming]

He, he... :-) Som jordmoren min sa til meg igår: Snu på hver stein-det er en nødvendig del av prosessen før man går inn i fødselen å oppleve og kjenne på disse følelsene.

[Må jeg ha nick? *Nr3påvei*]

Hehe,kunne vel nesten skrevet dette selv..

Er sliten og var vondt,så jeg er veldig klar for å føde og bli ferdig med denne graviditeten.

Men syns det er MERKELIG at jeg skal få ett barn til..

tenk! Jeg skal bli 3 barnmor om ca 5 uker!! Hjelpes!

Har ikke begynnt med vasking av klær eller innkjøp av noe som helst.

Begynner å få litt "panikk" (Er det noe galt med hodet mitt?) for at jeg ikke har motivasjon til

å begynne med "redebygginga".. Med de to andre var jeg liksom godt påvei med å ordne til.

[Aponi]

Du er ikke alene nei! Har visst hellet ikke gått helt opp for meg heller, har knapt 4 uker igjen, har liksom følt at jeg har hatt så god tid... men nå begynner jeg å kjenne på at rede må klargjøres! Ikke for det, vi har pussa opp halve huset imens jeg har gått gravid så redet er så godt som klart, har de fleste babytingene og gjenstår bare å vaske klær og vaske rundt *hipp hurra for mamma når bekkenet skranger*

Så ALT er på plass, mangler bare hodet her også )

 

Er førstegangsfødende så vet jo ikke helt hva jeg har å forberede meg på heller, får forberende veiledning av jordmor til uka så det må vel hjelpe da.

Må bare være tilstedet i gjerningsøyeblikket når det skjer tenker jeg, ta det som det kommer og tror nok ikke jeg får så mye valg heller hehe!

 

Ikke lett å gi noe råd fra meg til deg som har væt gjennom dette før, men det klikker nok på plass skal du se Ønske bare lykke til til deg også!