hva gjør man...

[Anonym bruker]

når man plutselig er usikker på sine følelser?

 

Jeg og barnefar er ikke sammen og har ikke vært det på lenge, vi har en go' tone og vi er venner. jeg er i et annet forhold og skal gifte meg i august og jeg elsker mannen min altså, men jeg kjenner også at jeg har noen følelser for barnefar, vet ikke helt hvilke følelser dette er de dukket bare opp fra intet. er det bare jeg som får bryllupsnerver eller ligger det mer i bunnen her...

 

hva gjør man når man plutselig får det sånn bare noen få måneder før bryllupet?

[Anonym bruker]

Da synes jeg faktisk at du skal foreslå at du og barnefar reiser bort sammen en helg, så ser dere hva det blir til. Hvis romantikken blomstrer så ville jeg satset på det. Han er tross alt faren til barnet ditt:)

[Anonym bruker]

Tja. Hvis du reiser bort ei helg, så blir det vel slutt med det forholdet som du er i nå. Så tenkt deg godt om før du gjør noen ting. Og veit du hva BF tenker?

[Anonym bruker]

hehe ja,hadde det bare vært så enkelt å reise avgårde med en annen mann enn han jeg skal gifte meg med om noen få mnd.

[Anonym bruker]

BF har noe følelser for meg vet jeg, men han er ikke interressert i noe forhold med noen nå og hvertfall ikke noe familie. han gikk nemlig fordi han ikke var klar for det når vi fikk barn. det er det som er, hadde vi ikke fått barn når vi fikk det så hadde vi nok ennå vært sammen fordi vi hadde det utrolig sammen, men mens jeg gikk gravid så vokste vi i litt hver vår retning og jeg forberedet meg til å bli en familie, men han ville bare komme seg unna. han har barnet annenhver helg, men det er moren hans som har barnet mest da.

 

jeg har jo selvfølgelig sett en utvikling hos han som far og at han har fått mer interresse for barnet.

 

 

[Anonym bruker]

Hmm jeg skjønner igrunn ikke at du har så god tone med bf etter det du skriver her. Det er jo bra at han begynner å få mere interesse for barnet nå da... skulle bare mangle igrunn....

[Anonym bruker]

Det er flere ikke skjønner dette, men han er en go' person, var bare ikke klar for alt og det var ikke mye støtte fra familien hans. Jeg kan forstå han, men jeg kan ikke forstå hvorfor han valgte oss bort uten å gi det et forsøk. Til tross for hvor mye han har såret meg, så ville jeg la gutten vår få en sjangs til å bli kjent med far og jeg tenkte som så at gutten har det mye bedre om jeg og far kan være venner, så jeg lot min skuffelse av å ikke få ha far i mitt liv og lot den gå.