Inspirert...Hvilke utfordringer møter fellesbarna i nyfamilien

[Anonym bruker]

Hvordan lage den ultimate nyfamilien med tanke på fellesbarna. Hvordan opplever fellesbarna det med andre unger som kommer og går. Hvordan opplever fellesbarna konfliktnivået mellom halvsøsken og ikke biologisk forelder. Hvordan blir fellesbarna ramma av økonomi hensyn, hvordan blir fellesbarna prioriterte når det kommer til tid. Kan fellesbarna få godt forhold til barn som misliker sin egen mor eller far, og som skylder bruddet i sin egen familie på denne.

 

Hva med fellesbarna, de er som oftes litt glemt i diskusjonene som går på nyfamilien. Hva er fellesbarnas behov og hvordan blir de invaretatt?

 

Jeg mener at det er en fordel med minst to fellesbarn, slik at barnet ikke blir ensomt i sitt stabile hjem.

[Anonym bruker]

Ingen som har tanker om dette?

[Anonym bruker]

Her har man bare tanker om sabotasjen til biomor! Man kan da ikke bruke tid på å sette seg inn i barnas tankeliv?

[Anonym bruker]

Haha, ja det stemmer, enten mors sabotasje eller stemors sjalusi...

 

Jeg har erfaring med dette, og opplever at fellesbarna (2 i mitt tilfelle) er de som har det beste av to verdener. Halvsøsken: de er glade når de kommer, men gråter ikke når de drar. Godtar at storesøsken har andre foreldre andre steder. Forguder dem som er eldre.

 

Men så har de blitt skjermet fra de voksnes konflikter også, da. Som barn skal!!! (Det samme kan ikke sies om deres halvsøsken, der bl a eldste bror måtte få vite aaaaalt om fars utroskap og nye dame etc. Mor kunne ikke sitte og se på at seksåringen vokste opp uten denne kunnskapen!)

[Anonym bruker]

Barn skal skjermes fra de voksnes konflikter. Jeg mener det er ego og barnslig når de involverer barna. De får umiddelbart stor sympati fra barnet og at den andre forelderen er bånn i bøtta.

Stakkars barn da, de suger til seg hvert et ord, og det om ting de ikke har noe med å gjøre og ikke forstår.

 

Jeg har storesøsken på begge sider og det har vært en fantastisk barndom med god kontakt og kjærlighet mellom søsknene. Jeg har aldri fått noe annet inntrykk enn at mine foreldre respekterer hverandres barn og vil deres beste. Gjensidig respekt fra stebarna slik jeg har opplevd.

Jeg har aldri hørt mine foreldre si noe negativt om dems andre forelder, og jeg vet svært lite om dem da de ikke var så mye inn i bildet(langt unna). Vet egentlig ikke hvorfor det ble brudd på begge sider heller(og det har jeg jo ikke noe med heller da) men er det viktig?

Jeg føler meg ikke favoritisert, likt til alle barna.

Mine foreldre har gjort en kjempejobb:)

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Jeg dytter nå denne for siste gang.......så rart at det bare er meg som opplever problemer for fellesbarn med at det kommer samværsbarn.

 

Jeg opplever visse problemer i forhold til oppdragelse og oppfostrelse av våre fellesbarn, problemer som ikke hadde oppstått om det ikke hadde vært særkullsbarn i familien.

 

Jeg takker for svarene som ere kommet, særlig den som har personlig eerfaring som et fellesbarn.

 

I min familie blir fellesbarna på et vis både glemt og nedpriorotert,mer eller mindre bevisst ell ubevisst. Kjenner mye på denne festbarn og hverdagsbarn problematikken.

Særlig i forhold til jobb, og barnevakt etc. Føler det blir litt ustabilt for dem. Med en mor og far som jobber mye for å tilrettelegge for samvær, for så å ha det travelt når samvær skal gjennomføres, for stakkars samværsbarna de har vi jo ikke sett på lenge.

 

Det er faktisk et konflikt område mellom oss voksne. Jeg brøler at det blir en omvendt struktur i familien, det vanlige er jo at barna løsrives seg når de blir eldre, at de klarer seg bedre selv, og at de minstfår tettest oppfølging. Men at dette blir litt vanskelig i forhold til samvær. At det kreves mye logistikk, som krever mye tid.

 

Jeg ønsker at vi voksne skal være mer hjemme, og at de største skal klare seg litt mer selv. Hvordan funker det egentlig i en stor familie med bare fellesbarn?

[Anonym bruker]

Den eneste ulempen jeg kan se at vår felles sønn har med at datteren min er hos pappaen sin på samvær, er at han savner henne når hun er der. Men, ikke noe mer enn at han spør når hun kommer igjen.

 

Det er ingen konflikter mellom min datter og min mann, og begge ungene er likestilte i hverdagen.

 

Jeg har like god tid til begge, og den alenetiden sønnen (fellesbarnet) får når hun er borte, tar jeg igjen med henne når hun er her.

 

Kan faktisk ikke se at dette er noe problem i det hele tatt... hun elsker og være her, og hos faren sin. Så hun må jo ha det som plommen i egget. Den som kanskje "lider" er henne, som aldri får kjenne på det å bare være hjemme og bare være henne og mamma/pappa. Det er søsken på begge sider. Det er ingen som har det travelt i hverdagen her. Jeg jobber 80% med korte dager, og har mer enn nok av tid til dem begge

[Anonym bruker]

Vi har to felles, og tre ikke felles. Vi har det travelt, og jeg jobber bare 50%. Min mann har minustid til tusan, men han har lang reisevei.

 

Fellesbarna hos oss savner å oppleve det de andre barna opplever når de ikke er her. Fellesbarna hos oss er litt misunnelige på de andre. Fellesbarna savner også, men samtidig blir de urolige når de andre ungene kommer, utagerer.

 

Hos oss er det konflikter særlig mellom meg og min manns barn. De er blitt fortalt at jeg ødela familien deres, stjal faren, og står i veien for gjenforening. De sier at de aldri kommer til å godta meg. At jeg og deres far sier det ikke er tilfelle, hører de ikke på. De er til tider direkte ufine mot meg, men mest dreier det seg om isfront.

Dette er veldig tungt for mine barn, særlig for felles som føler lojalitetskonføikt.

 

Fokus hardplast vært for mye på de eldste, på bekostning av de små. Særlig all kjøringen gjør at særlig far er lite til stede for dem, under samvær, da alt foregår langt unna oss.

 

Snart skal fellesbarna begynne på skolen, og får sine egne behove, som skal hensyn taes.

 

Vi sliter.