Hva mener dere? Ang. å miste barn.

[Anonym bruker]

Har lagt merke til en familie i bygda jeg bor i. De har 2 barn, nr.3 på vei. De har også et barn, deres første, som døde i mors mage når hun var fullgått. Dette skjedde for vel 7 år siden.

Men, hver gang et av barna har bursdag, eller i fødselsanonnsene til de andre barna, så nevnes det eldste barnet som de mistet i hilsner i avisa.

Er det vanlig å gjøre det slik?

Har stor forståelse for at de mistet barnet sitt, men er det bra å "holde fast" så lenge? Og jeg mener virkelig ikke å være usensitiv, vet selv hvor hjerteskjærende det er å miste noen man er glad i.

[Anonym bruker]

Det med hilsninger fra et dødt barn på bursdagen synes jeg ble litt creepy jeg da...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg synes nesten det ikke går an å diskutere en slik sak en gang. Alle sørger forskjellige, alle gjør ting ulikt på og ikke minst, for noen tar det mange mange år å komme over tap som dette. Dvs. noen kommer aldri over tap - men lærer å leve med dette.

 

Ja, det er kanskje spesielt i våre øyne - men for denne familien er det veldig naturlig! Ikke minst en del av sorgarbeidet som sannsynligvis vil ta mange år....

 

 

[Anonym bruker]

Tenker at vi alle sørger forskjellig, men at et sted bør grensen gå. Det høres veldig merkelig ut, og det er heller ikke naturlig.

[Anonym bruker]

Sært. Vi har mistet noen nære mennesker som vi også ble kjent med, og som har vært en stor del av livet vårt i mange år. Kunne ikke fallt meg inn å nevne de i en fødselsdagsannonse eller andre slike "offentlige" annonseringer. Unntaket her er i dødsannonser, da syns jeg det er ok, men fortsatt litt rart, om pårørende som har gått bort står oppført. Men de står jo med kors forran slik at man forstår det.

 

Jeg tenker at det kanskje vitner om en familie som ikke har klart å takle sorgen helt, og fortsatt ikke innser virkeligheten.

[Anonym bruker]

Alle sørger forskjellig.

Det som jeg er usikker på er hva det gjør med de andre barna.

Kjenner noen som også har mistet, og de nevner barnet innimellom. Det gjør jeg også, men hvordan er det for deres barn som er lillesøster til et søsken de aldri har truffet, men blir omtalt som lillesøster av familien?

 

Jeg syns at det heller ikke virker som familien har taklet sorgen helt hvis de skal normalisere det slik at dette døde barnet også liksom hilser i en bursdagshilsen.

[Anonym bruker]

Dette er vel deres måte å gjøre det på, man kan ikke kritisere det ei heller tvinge seg til å forstå det. Mange opplever sikkert at de ønsker å minnes barnet på denne måten. Da kan man ikke si at "dere holder fast ved det for lenge", for hvem kan vel egentlig bedømme hva som er lenge nok?

 

De mistet et barn - de minnes det barnet og regner det barnet som en del av familien for alltid.

[Anonym bruker]

Alle sørger forskjellig. Jeg har en søster som døde. Når jeg nevner henne snakker jeg som hun lever. Er vel kanskje bare slik en periode....

[Anonym bruker]

For 7 måneder siden opplevde jeg akkuratt det; å miste den lille jenta mi i magen 2 dager før termin.

Hun ble konstantert død når jeg kom inn på føden og var i fødsel :´(

De første månedene går man i et vakum, for noen varer det lenge, for meg gikk det vel en 2-3 mnd før jeg begynnte såvidt å se verden rundt meg igjen.

Men alle merkedager er et sannt helvete og kommer nok til å være det i lang td. Det sises at det første året er verst, den først julen, den første 17 maien, den første bursdagen... alle de dagen man "skulle vært med babyen første gang"... Det stemmer foreløpig.

Jeg vet at de fleste marker dagene på en slik måte at man "tar med" den døde babyen. Noen går på graven og sender opp gassballonger, noen tenner et lys og noen feirer bursdagene med kake og famile...

Ingenting er feil her føler jeg.

 

Det som er viktig for oss som har mistet og som desverre veldig mange ikke forstår er at barnet vårt ikke blir glemt bort.

Jeg mistet i uke 15 rett før jeg ble gravid med henne vi mistet fullgått, og det kan faktisk ikke sammenlignes.

Jeg sier IKKE at det ikke er vondt og sårt å miste tidlig også, for noen kan det være en katastrofe å "aldri komme igang og i mål". Det har jeg stor forståelse for, men det er ikke den samme sorgen. Mister du et lite menneske du aldri ble kjennt med, så sørger du over at du ikke ble kjennt med det.

Når du mister et fullgått barn (eller iallefall i 3 trimester) har du allerede blitt kjennt med det barnet. Det er som å miste noen som allerede har blitt født og du har kjennt en stund. Du savner den lille for den den var som person, ikke bare det man ikke fikk oppleve.

 

Det er mange som tror at å miste et barn er "noe man må komme over", "noe som man går videre etter". Det stemmer ikke helt.

jeg vil ALLTID ha med meg datteren min, mitt 3. barn, på skulderen. Hun vil alltid være "den jeg savner". jeg innså for et par mnd siden at jeg aldri noensinne kommer til å få nok barn.... jeg vil alltid ha et for lite - fordi jeg aldri kan få tilbake henne.

Det er veldig viktig for oss at venner og familie rundt oss forstår dette. At barna ikke blir glemt.

At besteforeldre også husker fødsels- og dødsdag.

At man skal kunne snakke om barnet på en naturlig måte.

 

Jeg syntes også denne måten å gjøre ting på var litt rar, men jeg synes ikke den var usunn. Jeg tror det vitner om at de har "barnet med seg" i familien. Alt annet ville vært urovekkende for vi som har mistet kan aldri glemme...

Vi kan lære oss å leve og ta barnet med oss, men vi vil aldri la det ligge igjen bak oss. Det er faktsk litt som de barna man har som lever.... Dere ville aldri latt barnset deres sitte igjen i vegkanten og gått ville dere vel? Det er vel morsinnstinktet som lever videre selv om barnet har blitt en engel....

 

Jeg tror ikke jeg ville valgt å gjøre det slik, men jeg synes faktsk de er tøffe som gjør det.

Det er lettest for oss å "jatte med" dere som er så heldige å ikke vite... for VI er redde for å støte DERE faktisk...

De som ikke får forståelse for at de "tar barnet med seg videre" blir ofte beskylt for å "dyrke sorgen".

DET er ikke å dyrke sorgen... om man ikke får lov å ta med seg sitt eget barn fordi andre ikke synes at det "sømmer seg" så kan jeg love dere at de får det vanskelig... Det er da de graver seg ned i sorgen fordi det ikke finnes forståelse for at vi trenger å ta den med oss.

 

Nå tror dere sikkert at jeg er sykemeldt og sitter hjemme med nesa i papirlommetørkler og opplever dagene som helt uutholdelige. Dere tror sikkert også at jeg går på graven og tenner lys hver dag og legger ned blomster og har alter her hjemme....?

Det gjør jeg aldså ikke!

Jeg tok opp igjen studiene 3 mnd etter at vi mistet det aller dyrebareste man kan miste, vi prøver å bli gravide igjen og har prøvd en stund og netopp nå sitter jeg og leser på eksamen for å få fullført bachelorgraden min.

 

Livet går videre for oss, men vi har med oss en engel på skulderen som vi ikke kan legge fra oss...

Det er ikke en byrde, det er ikke et tegn på at jeg ikke kommer videre...

Det er en erfaring, styrke, trøst og håp om at livet har en mening tross alt...

 

Jeg kan bare ikke gå fra barnet mitt!

[Anonym bruker]

Som de andre her har sagt allerede: alle sørger forskjellig.

 

Tror nok ikke akkurat denne varianten er så vanlig, iallefall ikke såpass mange år etter. Men det er slik de velger å gjøre det. På denne måten lar de det døde barnet få et slags livsinnhold likevel?

 

Jeg har selv mistet et barn, for snart 7 år siden. Han ble bare 6 dager gammel. Jeg har et foto på veggen og forsåvidt et foto i bokhyllen. Det er igrunnen alt.

Det er meget sjelden at jeg besøker gravstedet.

Men jeg tar han ofte med i samtalen, når feks noen spør hvor mange barn jeg har. Og den tiden av året han ble født/døde er alltid litt ekstra vemodig.

 

[Anonym bruker]

Anonym 08.49;

Det var et sterkt og vakkert innlegg, jeg støtter deg helt i dine synspunkter.

Vi må huske på at alle sørger på sin måte, og man skal ikke komme med påståelser om hva som er normalt eller riktig. Bare det å takle et slikt tap er en helt enorm påkjenning...da skal man i alle fall ikke behøve å tenke på hva slags "normer" samfunnet rundt forventer av man følger.

Jeg har selv mistet flere barn noe tidligere i graviditetene. Det jeg husker veldig godt fra periodene etterpå, var at jeg følte meg uendelig ensom i sorgen, fordi absolutt ingen rundt meg nevnte barnet jeg hadde mistet, og folk skiftet tema eller ble tydelig ukomfortable dersom jeg sa noe. For meg var dette det verste, fordi jeg ønsket jo ikke å glemme barnet selv om jeg ville leve videre.

Jeg oppfordrer alle til å respektere andre mennesker i sorg, og vise litt åpenhet og storsinnethet selv om ting kanskje blir gjort litt annerledes enn det man selv tror man ville gjort.

[Anonym bruker]

Helt enig i at alle sørger forskjellig, men jeg tror heller ikke at det er vanlig praksis å nevne de døde i annonser. Jeg har selv mistet noen nære og kjære, blant annet nevøen min i en trafikkulykke. Han blir aldri glemt, vi snakker masse om han enda og vi er bestandig en for lite under familiesammenkomster. Men nå som det er gått 7 år, så er det ikke like vanlig lengere å nevne han i alle slags mulige sammenhenger. Feks i taler o.l. Fordi livet har gått videre, selv om vi alle savner han veldig mye.

 

Tenker meg at foreldrene hele tiden vil påpeke at de er tre-barnsforeldre, bare at en er død, for slik tenker også moren til nevøen min. Nå sist hadde mine foreldre gullbryllup og vi sendte jo hilsener på radio og i aviser, men ingen hilsener fra den avdøde nevøen min. Moren min er så overtroisk at hun hadde faktisk blitt litt skremt om hun fikk en hilsen fra "grava".

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar.

Jeg har selv aldri mistet et barn, så vet jo ikke hvordan min sorgprosess ville ha vært. Men det jeg mener er at selv om man ikke nevner barnet man mistet i div. bursdagshilsner o.l, så betyr jo ikke det at man har glemt barnet. Og savnet gir man jo aldri slipp på. Men alle er vi forskjellige, for meg tror jeg ikke det hadde vært sunt å gjøre det slik som denne familien har valgt å gjøre det.

 

HI

[Anonym bruker]

Dette ER ett vanskelig tema...

 

Jeg har også mistet ett barn, det er snart tre år siden. Vi hadde to fra før og har fått ett barn etterpå, og nå venter vi en liten en til. Vi vil alltid ha ett barn for lite, og det barnet vi mistet tenker jeg på hver eneste dag. Vi har bilder fremme og faller det naturlig nevner jeg gjerne navnet hennes. Jeg er utrolig stolt av den sterke jenta vi var så heldige å få bli kjent med 9 mnd i magen min og 14 dager utenfor.

 

Når lillebror ble født nesten ett år etter at vi mistet henne hadde vi henne med i fødselsannonsen, på en slik måte at jeg regner med at alle skjønnte at dette var ett barn som ikke lengre er med oss. Hva vi vil velger å gjøre denne gangen er jeg faktisk usikker på. Vi får kjenne på hva som føles riktig for oss når den tiden kommer.

 

Når det gjelder bursdagshilsner så hadde vi med navnet hennes i bursdagshilsenen til storesøsteren 3 mnd etter at hun døde. Storesøster hadde gledet seg kjempelenge til bursdagen sin for DA var lillesøster kommet... Det var hun jo, men så plutselig var hun ikke lengre sammen med oss likevel. Vi skrev noe som :" Storesøsteren til *og navnet på lillebroren (som levde) og lillsøsteren (som vi hadde mistet) fyller x år i dag." For jenta vår var det veldig viktig å fortelle og få aksept for at hun også var storesøster til ei jente.

 

I de bursdagene som har vært etterpå har ikke det abrnet vi har mistet hvert nevnt på den måten. Men JEG er 4-barns mamma, snart 5-barns mamma. Jeg har båret frem og født snart 5 barn. Det kan ingenting forandre på. Desverre ser det ut til å være vanskelig for de rundt oss å skjønne/godta.

Nå som vi snart har fått to barn til MÅ vi vel være over henne? Er vi fortsatt på graven hennes ett par ganger i mnd? virkelig? Er det fortsatt viktig for oss at det ser ordentlig ut på graven hennes Det kan da umilig være sunt?

Men det betyr mye for oss, nettopp fordi det er det ENESTE vi kan gjøre for dette barnet. Det tar oss ikke lang tid, men gir oss ro. Derfor gjør vi det.

 

Nettopp pga at det for andre kan være så veldig vanskelig å skjønne eller akseptere at vi ikke glemmer blir det ekstra viktig for oss å vise at vi ikke har glemt på en måte... vanskelig å forklare...

 

 

Men slik er det for oss, for andre som har mistet er det annerledes og det er helt greit det også. Vi er forskjellige, så enkelt er det. Det gjelder bare å respektere at vi tenker forskjellig.