Ved hvlken alder er det "vanlig" at barn legger seg selv?

[Anonym bruker]

Dvs uten hjelp fra andre voksne, at de på eget initiativ går inn på rommet alene, legger seg i senga og sovner av seg selv.

[Anonym bruker]

skolealder...

[Anonym bruker]

4åringen vår gjør det. Får selvsagt hjelp på badet, til tannpuss og sånn, men sier god natt og legger seg selv.

[Anonym bruker]

Det er vel som med det meste individuelt.

 

Ser en skriver skolealder, men jeg forventer ikke at en på 6 år gjør dette selv.

Kanskje når de er 8-10 år.

[Anonym bruker]

Min på 8 går på badet, pusser tenne osv selv. men vil gjerne at vi skal komme inn på rommet og si natta.

[Anonym bruker]

Som du ser i svaret mitt har jeg skrevet "vanlig" i anførselstegn. Jeg vill se om flesteparten her inne skrev ved 2 års- eller 11 års-alder. Som jeg ser, er alt fra 4 til 10 vanlig, så da vet jeg det. Takk for svar:)

[Anonym bruker]

På eget initiativ? Ikke før de flytter hjemmefra tenker jeg. Våre må ihvertfall få beskjed om at det er leggetid og de er snart tenåringer.

[Anonym bruker]

Uten hjelp på badet med tannpuss er vel i 9-10 årsalderen. Frem til det bør man passe på og hjelpe dem å pusse tenner eller i det minste sjekkeat de har gjort det skikkelig..

At de legger seg frivillig, i tide, uten at foreldrene minner dem på det/sender dem i seng tror jeg ikke du skal forvente at de gjør i tide før de begynner på virdregående, tidligst.

At de leggerseg uten at man enten sier "god natt" der man er eller går inn på rommet og sier det vil jeg si bør være når de flytter hjemmefra.

[Anonym bruker]

Legger seg på eget initiativ? Det gjør jeg ikke selv en gang, jeg har lakenskrekk. Men når min elskede minner meg på det, stavrer jeg meg i seng.

 

Tolvåringen steller seg selv og sovner selv, men jeg varskur alltid ifra når tida er kommet for at han skal starte leggerutinene. Så steller han seg, kommer opp og gir meg en klem, og går i seng selv. Innimellom snur jeg på det, og kommer ned på rommet og sitter noen minutter og gir klemmen der.

 

Jeg deltok også i tannpussen fram til 9-10 årsalderen, ettersom jeg husker mine første hull selv: det var da jeg gikk i 3.klasse og mamma slutta å overvåke tannpussen min! Så der har jeg gått den harde skole, 9-åringer tar ikke det ansvaret alvorlig. (Faktisk syntes jeg ikke han pussa godt nok i 11-årsalderen heller, så da tok vi det opp ved tannlegebesøk, snakket om pusseteknikk osv.)

 

Men nå er han ganske flink på kveldene. Han tar også morgenstell sjøl, dvs har alarm på mobilen sin, står opp, spiser, pakker ranselen og smører matpakke osv. Så kommer han inn på rommet mitt og sier adjø ved åttetida når han går til skolen.

[Anonym bruker]

Som tannlege og gift med en skoletannlege (!) så er vi hvertfall med på badet for å sikre skikkelig tannpuss til 10 årsalder. Men uavhengig av tannpuss, så følger jeg både min 2 åring (naturlig nok), min 7 åring og min 12 åring inn til sengen. Vel, 12 åringen kommer jeg inn til etter at han har lagt seg.

 

Det er fantastiske gode samtaler jeg har med f.eks 12 åringen etter at han har lagt seg i senga. DA får jeg høre litt nærmere hvordan dagen har vært, hva har han opplevd, hvordan gikk det eller det, spørre hvordan han har det, hvordan han tenker om ulike ting etc. Kunne fint ha spurt om det sammme ved middagsbordet e.l, men da er han så i farta og skal så mye rart.... Men etter tannpuss og når barna ligger under dyna...ja, da får vi de gode samtalene her i huset. For ikke å snakke om for 12 åringen, han får samtale enten med mamma eller pappa uten småsøsken som avbryter.

 

-amen, da fikk jeg sagt mitt!

[Anonym bruker]

Ser at mange her svarer på om barna gjør unna tannpussen alene eller ei. Pusser dere ikke tennene på barna til de er i 10års-alderen? Dere vet at de ikke er i stand til å pusse tennene skikkelig selv før da? Det er jo fullstendig unødvendig at barn skal få hull i tennene bare fordi man ikke gidder disse få minuttene hver morgen og kveld...? :-/

 

Min eldste er 7, og jeg følger man fremdeles i seng. Etter tannpuss og kveldsstell (jeg fikser tannpussen, resten gjør han selv), går vi sammen på rommet, og jeg leser en liten historie for ham, eller synger en nattasang eller to - eller vi bare prater bittelitt sammen.. Kanskje litt barnslig, vil noen tenke? Men det er en utrolig fin stund sammen, helt rolig og uavbrutt. Kommer ikke til å slutte med det før han selv ønsker å slutte med det.. :-)