Gå til innhold

Er det flere som sliter med sorg fordi dere ikke blir gravide?


Anbefalte innlegg

Jeg føler jeg har absolutt alt i livet, untatt et lite barn... og det legger en stor stygg skygge over alt som er så bra... ingenting kunne vært bedre! Samboer, jobben... alt, men jeg klarer ikke glede meg ordentlig over det fordi jeg har det så forferdelig vondt inni meg, hver minutt tenker jeg på hvorfor ikke jeg også kan bli gravid. Sukk.. måtte bare klage litt... noen andre som føler det sånn eller som kan tenke seg hvordan det er?

Fortsetter under...

Kjenner meg igjen. Mistet to ganger og måtte operere, visste ikke om jeg kunne bli gravid. Tok 3 år. Men lille nurket kom til slutt :-)

 

Men kjenner meg veldig igjen, tror det blir altoppslukende. Man føler seg "mislykket" selv om alt annet er "vellykket", og det preger alt... Prøv å fokusere på det som er positivt og ikke la det ta over helt fokus i livet ditt. Håper det ordner seg for dere!!!

Gjest Løvemusene

Hei jenter og takk for at dere skriver. Det er meg, Løvemusen, som skrev hovedinnlegget, trengte vel strengt talt ikke være anonym der...

 

Adine, gikk ikke å skrive meld til deg....

Har du prøvd lenge?

 

22.41, takk skal du ha :) Jeg holder på håpet selvom den blir knust sånn ca med 4 ukers mellomrom...

det er helt forfærdelig.

Hver dag, hvert sekund av mine siste 3 år har gått med til å sørge over at jeg ikke er gravid... og jeg, som du... har et flott liv... men mangler barnet...

jeg begynner nesten å gråte når jeg hører nye" mødre som klager over hvor slitne de er... eller gravide som sutrer over hvor voindt de har her og der.... de skal være takknemmelige for at de er gravide!

FY F! alle skulle fått kjent på sorgen av å ikke få barn når man ønsker det!

hvor lenge har dere prøvd hi?

Annonse

Gjest Løvemusene

huff får vondt inni meg når jeg leser det du skriver, og jeg vet akkurat hvordan det er, det er den samme smerten som jeg har!

 

Har ønsket meg barn i 4 år nå etter en abort, tenkt på det hver dag alle årene, endelig nå er livet på plass med fast jobb og alt det andre, var så mange hindringer i veien... og nå...så blir jeg ikke gravid. Vi har ikke prøvd mer enn 8 måneder, men har fått utredning allerede, det viser seg at vi har prøvd forjeves, hans sædceller er årsaken. Så nå blir det ivf på oss i sommer... det er en grusom realitet....

22:41 igjen

 

Har dere sjekket at ting er i orden? Jeg måtte ta en drøss med hormonprøver men det var faktisk legen som oppdaget at noe var galt på innvendig ultralydundersøkelse. Han så arrdannelser etter en abort (MA, måtte ta utskrapning) på livmoren og dette var antageligvis årsaken til at jeg ikke ble gravid. Etter røntgen, enda en operasjon og lang ventetid med mye styr ordnet det seg - til slutt. Så har dere ikke startet prosess med lege og utredning så sett i gang!!

 

Dere har sikkert googlet en haug, men det å sjekke el-slim, temperaturmetode, homeopati, akupunktur etc kan også være med på å gjøre ting enklere.

 

Og, jeg vet det ikke er lett, men sier det igjen. Prøv å få fokus på andre ting. Vet at man blir knust og at det er altoppslukende, men prøv å nyt at sommeren er her, tid med kjæresten, venner og også noen dere kan snakke med, ikke alltid at kjæresten er like forsåelsesfull, tror kanskje vi jenter tar det enda tyngre enn gutta.

 

Ønsker dere masse lykke til!

 

PS jeg har tre barn i dag!! :ø)

Gjest Løvemusene

3 barn, wow!! dit kommer jeg en dag også hehe... du er heldig <3

 

Takk for gode råd... ja nå står vi på venteliste på sykehuset, men vi tar en runde i det private i sommer mens vi venter... har brukt 4 år av mitt liv på å surmule over dette, er så utrolig utolmodig, heldigvis har samboer forståelse for det... selvom jeg tar dette mye tyngre enn han ja.. du har rett i det.

 

Jepp, jeg temper og tester, kan velge ut timene jeg vet egget løsner... men hva hjelper det når ingen av soldatene hans kommer å flørter med egget mitt, hva... nå teller jeg bare dager til ivf... teller dager til egginnsetting... dager til ikm etter det... for et liv :o

 

Prøver å tenke positivt... er jo sommer nå ikke sant....

Jeg vet også hvordan du har det. Tårene som renner når andre annonserer at de skal ha en liten en. Husker det som kjempevondt. Det knøt seg i magen hver gang jeg så en liten baby. Jeg jobber i barnehage og da dukker det jo stadig opp søsken til barna vi har. Husker jeg syns det var fryktelig vondt at når kollegaene mine ble gravide så måtte jeg jobbe ekstra hardt for at de ikke skulle bli slitne..Etter 15 år som kjærester og nesten 9 år uten prevansjon oppsøkte vi hjelp og fant ut at det var dårlige svømmere. I dag sitter jeg her med ei nydelig tulle etter to forsøk på Riksen. Kan med hånda på hjerte si at jeg vet hvor heldig jeg er og jeg vet hvordan det er å ønske seg et barn. Håper det lykkes for deg også. Stor klem :)

Annonse

Måtte bare dytt denne opp.. Jeg kjenner meg alt for godt i det dere andre skriver, og det er ikke få ganger jeg har grått over mensen som kom atter en gang..

 

Vi har holdt på noen år nå, og har vært mange år uten prevensjon før vi gikk skikkelig inn for å bli gravide. Vi tenkte fram til da at det bare vi som gjorde noe feil..

 

Men etterhvert har vi da fått vite at vi ikke greier det selv, stakkars kjæresten min har problemer med gutta sine, og han takler ikke det i det hele tatt :(

 

Vi føler oss veldig alene om denne sorgen, veldig vanskelig å ha det tøft når du ikke kan fortelle..

 

Hadde vært veldig koselig syns jeg, om noen av oss på denne tråden får kontakt, og kan snakke med andre som sliter :)

 

Det blir altfor lite pratet om, og masse fordommer florerer enda desverre...

 

Send en PM da vel ;)

Kjenner meg veldig godt igjen, selv om min situasjon er litt anderledes. Jeg har nemlig to barn allerede og begge satt på første forsøk.

 

Men jeg har hele tiden ønsket meg et barn til, mens mannen har vært helt imot. I nesten to år brukte vi ikke annen prevensjon enn å hoppe av i svingen, så hver eneste mnd håpet jeg på et "uhell". Det er ganske slitsomt å prøve å bli gravid helt alene, og jeg kunne jo aldri dele skuffelsen over at mensen kom med noen... Tilslutt ble jeg likevel gravid, men det endte i en MA :-(. Det eneste positive med det er at mannen nå har gått med på å prøve på en til, men jeg blir jo ikke gravid likevel!?

 

Jeg har tatt det for gitt at jeg blir lett gravid og dermed har skuffelsen og sjokket over å ikke bli det vært enorm. Jeg ser gravide overalt, jeg forsvinner i et bunnløst hull hver mnd og føler at tiden løper fra meg. Statistisk sett blir jeg mindre fruktbar for hver mnd som går og sorgen over at det ikke ser ut til å bli noen baby er ubeskrivelig. Til tross for to friske fantastiske barn, hus, jobb, mann, alt... Føler at jeg er skikkelig egoistisk og utakknemlig men jeg har ikke kontroll over følelsene som kommer ved hver TR.

Uff. Jeg kjenner hvordan du har det, 12:26. Her vil ikke mannen ha barn enda, og det gjør så vondt! Jeg har ei jente ifra før av, og jeg ser at de som fikk barn samtidig, og etter meg, har begynt å fått nummer 2. Og jeg føler virkelig at jeg mangler et barn til i livet mitt. I starten gikk det helt greit, men når tanken kom for fullt om at jeg hadde lyst på en til, så snakka vi om det, og jeg bestemte oss for å begynne å prøve om ikke så lenge, meeen. Så kom sjokket, og han trakk seg. For han var ikke klar for det enda! Det respekterer jeg jo,(hadde han bare vært ærligom det fra starten av) men det å først gå med på tanken, til å trekke seg, har gjort så utrolig mye med meg. Jeg tvilte på følelsene mine ovenfor han,og jeg merker at jeg fortsatt ikke klarer å få alt til å stemme helt! For en stund siden, så var det så ille at jeg ikke klarte å ha sex med han. Oralsex gikk greit, men når det kom til samleiet og han trakk frem den kondomen, så gråt jeg inni meg! Han har spurt flere ganger om jeg ikke skal begynne på p-piller igjen, eller om jeg ikke skal kjøpe kondomer. Men det er for meg helt uaktuelt!!! Men i de 2 siste månedene, så har han droppet kondomen, og begynt å hoppet av i svingen, og jeg merker at jeg prøver-helt alene! Håper på et uhell! Og det er som du sier, en kan ikke dele skuffelsen over at mensen kommer med noen!

Synes noen av dere trenger litt perspektiv på livet når dere tror det er verdens undergang å ikke ha blitt gravid i en alder av ca 26. Særlig når "en har alt ellers". Ikke mange problemer dere har hatt i livet til nå da. Beklager å være sur humørdreper,men dere kunne da virkelig hatt det så uendelig mye verre.

Jeg har to prøverørsbarn som jeg fikk i midten av 30-årene så det er sagt. Men livet mitt har bydd på mange utfordringer så jeg så aldri barnløsheten som det største problemet en kunne ha.

Gjest Løvemusene

Hei beklager hvis du føler deg provosert av innlegget mitt, er derfor jeg spurte etter andre i min situasjon som kanskje kan forstå. Er ikke gøy å tenke bakover på de 4 siste årene av mitt liv, og se hvor mye barneønsket har ødelagt kvaliteten på livet mitt. Jeg har hatt utrolig mange utfordringer i livet mitt, som jeg ikke skal inn på her, jeg kan ikke forklare hele shiten her, da hadde ingen giddet å lese :)

 

Men ja du har rett, selvsagt kunne det være mye verre, vi er heldige som er friske og lever et ellers bra liv med gode kjærester og venner, ect.

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...