Angst for Downs Syndrom

[Anonym bruker]

Er 21 uker nå og våkner stadig med mareritt om å få et barn med DS. Tydeligvis ikke så unormalt med rare drømmer, men det dukker opp så mange spørsmål. Hva skjer OM man får med barn med DS og typ flipper ut? Altså ikke vil knyte an til barnet? Får man hjelp? Kan man adoptere bort? Vet at dette høres helt sykt ut, er så sliten av å ikke få sove.

[Gjest ->>-]

Ja, man får hjelp.

 

(Og ja, man kan adoptere bort barn - men sannsynligheten for at noen faktisk ønsker det etter å ha kommet over overraskelsen er rimelig liten).

[Anonym bruker]

Ja, du får hjelp. Barnet blir henvist til barnehabilitering, de har et team hvor det blant annet er psykolog og fysioterapeut. Problemet er at mange barn med Down Syndrom har hjertefeil og andre ting, som problemer med øynene. Det kan være en større utfordring enn selve syndromet.

Alle ønsker seg et friskt barn, og mest sannsynlig er barnet ditt det. Dessuten er det mange ting barn kan feile som får Down Syndrom til å bli småtteri (skjønner ikke at det er DS folk er mest bekymret for). Vi blir helt tullete av å bekymre oss for hva som kan feile babyen i magen, men dersom dette er så slitsomt for deg, bør du snakke med jordmor eller andre fagpersoner.

[Anonym bruker]

Slapp av! Det går som regel veldig bra. Du blir uansett veldig glad i barnet ditt!

 

Hvis du først skal frykte feil med fosteret, så kan jeg nevne langt værre tilstander enn DS, men det er kanskje ikke noen trøst.

[Gjest Løvemusene]

Hei hi. Hvis du går rundt å bekymrer deg for det, så gjenspeiler drømmene dine det du har tenkt, derfor kan du drømme dette. Betyr ikke i det hele tatt at det har noe med virkeligheten å gjøre. Ta det helt med ro, du har nok mest sannsynlig ingenting å bekymre deg over

 

Gratulerer og masse lykke til

[Anonym bruker]

Det du tenker og drømmer er helt vanlig.

 

Jeg hadde helt angst med første barnet og hadde masse drømmer om at babyen hadde alt fra down syndrom til livstruende og alvorlige sykdommer. Barnet ble født uten noen spesielle genetiske handikap. Barnet er i dag 6 år og har ingen sykdommer eller diagnoser.

 

Med baby nummer 2 slappet jeg mer av og tenkte at alt kom til å gå likt som med første. Det viste seg at barn nummer 2 faktisk har spesielle behov og trenger mye ekstra støtte. Vi har enda ingen diagnose, men han ligger over 1 år etter på alle områder og har store konsentrasjonsvansker. Har 30 timer støtte i barnehagen i uken, går til fysio 2 ganger i uken osv.

 

Jeg vil bare fortelle deg at når vi fikk vite at det var noe som ikke fulgte "normal utvikling" på barnet vårt så gikk hele verden i grus. Jeg gikk rett i kjelleren og brukte nesten 1 år på å forstå og godta hvordan fremtiden ville bli. Det er mye hjelp å få, det er mye lover å regler å sette seg inn i. Man blir etterhvert ekspert på systemet. Barnet elsker vi for den han er. Det å gi opp er en tanke som kommer når hverdagen er tøff, men kjærligheten for et barn er like stor (om ikke større) for et barn som trenger oss litt ekstra, et barn som trenger noen foreldre som kjemper for barnet og vil gjøre det beste for barnet.

 

Slapp av og tenk at alt ordner seg uansett hva som skjer. Man kan få et barn med en diagnose/handikap eller et barn uten, man kan krasje med bilen og bli lam fra livet og ned i morgen, man kan vinne i lotto....

Poenget er: ikke bekymre deg unødvendig for noe du ikke kan gjøre noe med, man finne løsninger på veien!!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde samme angsten og følte det helt likt som deg, HI. Heldigvis var barnet helt perfekt, og det blir helt sikkert din også

[Anonym bruker]

Mitt barn med down syndrom er også helt perfekt!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg adopterer gjerne en liten med down syndrom,jeg!!

[Anonym bruker]

Man forbinder vanligvis ikke alvorlig utviklingshemming med perfekt. Det får være måte på hvor nærtagende man skal være. Det betyr ikke at ikke ditt barn med utviklingshemming er like verdifullt som andres unger.

 

Jeg kjenner svært mange foreldre som har barn med Down og alle som en gikk gjennom en sorgprosess da de forstod hva barnet hadde for utfordringer. Alle som en elsker ungene sine. Jeg kjenner ingen med friske barn som ikke er takknemlige for å ha friske barn.

[Anonym bruker]

Jeg venter et sykt barn. Vet ikke om hun kommer til å leve eller dø.

Downs er en mild form for skade.

Men jeg skjønner deg godt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt.

Jeg venter dessverre et barn med skade. Jeg vet ikke om hun kommer til å få leve. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal takle denne situasjonen.

Synes det er vanskelig.

Men om det hadde en alvorlig feil på barnet ditt, så hadde de sikkert sett det til nå. Så alt er nok i skjønneste orden skal se.

[Anonym bruker]

Down er ikke nødvendigvis et mildt handicap. Kondolerer med sykt barn, de beste ønsker.

[Anonym bruker]

Man vil nok i de aller fleste tilfeller bli så knyttet til barnet, uavhengig av diagnose, at tanken på å adoptere vekk er utenkelig. Sjokket vil jo legge seg, og det vil fortsatt være en liten baby med personlighet og behov for omsorg og kjærlighet. Får man barn med spesielle behov er det også tilrettelegging på avlastningtilbud o.l. fra kommunen, så man behøver ikke å være alene med en tung byrde.

 

Når det er sagt sliter jeg litt med å forstå den enorme redselen for at barnet skal få Downs syndrom. Det fins en rekke diagnoser som er langt verre enn Downs syndrom, som egentlig ligger ganske langt ned på skalaen over hva jeg bekymrer meg for ifht. barnet mitt (det skal sies at jeg er fullt klar over at det kan komme mange tilleggsdiagnoser og sykdommer med barn som har diagnosen DS, og at ikke alle er spesielt velfungerende, men fortsatt).