Når far gjør noe du mener er feil...

[Anonym bruker]

...ovenfor barnet, hvordan reagerer du da?

 

Jeg reagerer ved at vi står samlet i situasjonen der og da, forran barnet også tar jeg det med mannen min etterpå..

 

Hvis jeg f. eks mener han var urettsferdig så irettesetter jeg han ikke forran barnet.

 

Hva mener dere om det, gjør jeg det feil? Min tankegang er at jeg ikke vil undergrave pappaens "myndighet" som forelder og at barnet skal ha inntrykk av at vi står samlet.

 

Men dersom han har vært urettsferdig å jeg ikke griper inn forran barnet, tror det kanskje at mamma godtar urettsferdighet..

 

Hva mener dere?

[Anonym bruker]

Det spørs hvem vi er sammen med og hva han gjør egentlig. Samme andre veien..

[Anonym bruker]

Kommer litt en på hva og hvorfor. Når mannen min ville straffe barnet for å ha drukket saft til kveldsmaten, uten lov, for to uker siden så satte jeg foten ned. Man straffer ikke flere uker etterpå.

Og endel andre ting. Mannen min har en tendens til å plutselig komme på at "det var dumt" og "det var ikke lov" og så skal han straffe barnet lenge etter at handlingen er utført. Og DET blir for dumt!

[Anonym bruker]

Så lenge barna er innenfor se og høre rekkevidde så støtter jeg far. hva som skjer med far etterpå er en annen sak

[Gjest tilda med to små <3]

Det kommer litt an på situasjonen.

Om jeg synes han håndterer situasjonen helt håpløst, eller overreagerer noe kraftig (det skjer heldigvis en gang i skuddåret eller så), så sier jeg det der og da. Og det gjør han overfor meg også.

 

Jeg er for at foreldre skal straffe likt, være enige i reaksjonsmønster o.l., men jeg tror ikke at barn har vondt av å oppleve at foreldrene er uenige av og til. Da tror jeg det er like greit at noen bryter inn i situasjonen også kan alle parter (mor, far & barn som er store nok) snakke sammen på en ordentlig måte og kanskje bli enige om hva som ble gjort feil og hva som er passende straff.

[Anonym bruker]

Vi er stort sett enige. Er det noe, så sender vi hverandre et blikk og blir stilltiende enige om hva vi gjør.

[Anonym bruker]

Vi støtter hverandre så lenge barna er tilstede.

Men vi er i det store og hele svært enig om barneoppdragelsen, og det se svært sjelden noen av oss er blodig "urettferdig". Selvfølgelig er vi ikke alltid enige, og vi kan ha oppfattet situasjoner ulike. Men vi stoler på at de andre reagerer utfra hvordan hun/han har oppfattet situasjonen!

 

Uenighet diskuterer vi når barna ikke er tilstede. men da er det mer diskusjoner og forklaringer på hvordan vi har oppfattet ting.

[Anonym bruker]

dersom en forelder ofte tar barnets side foran barnet vil det lette resultere i at de blir det i den "snille" forelderen og "den store stygge ulven"

det burde ikke barn oppleve.

 

jeg har selv verdens beste forhold til min stefar! og det tror jeg rett og slett er fordi han har vært like streng som mamma..

og når han kjeftet på oss eller satte oss på plass og vi "søkte trøst" hos mamma så sa hun bare at det var han som hadde rett..

hun stod ved hans side.

de har jo i ettertid fortalt oss at det hendte de diskuterte seg i mellom om det egentlig var det rette.. men den diskusjonen tok de ettepå når de var alene.

 

jeg mener det er HELT riktig!

(ikke hvis det er alvorlig da man skal jo ikke la den ene forelderen slå osv )