Utroskapsbloggen...

[Anonym bruker]

Oppdatert for første gang på lenge...

 

http://blankearkogfargestifter.wordpress.com/

[Anonym bruker]

Jeg synes du er så tøff!

 

Det er ikke så lett å komme seg gjennom dette. Stå på!

 

God klem.

[Anonym bruker]

Tusen takk.

 

Mvh Blankeark.

[Anonym bruker]

Jeg er enig! Stå på!!

 

Om jeg får spørre, hvor gamle er barna dine?

 

Du er SUPER flink, DET skal du ha!

 

Klem.

[Anonym bruker]

Barna er 3 og 4,5 år...

 

Takk...

 

Mvh Blankeark.

[Anonym bruker]

opp

[Anonym bruker]

*

[Anonym bruker]

Hei!

Har lest gjennom bloggen din.

Det er ikke mange som har klart å være så storsinnet som du, og faktisk velge ekteskapet til tross for dette. All ære til deg.

Men etter det jeg leser så virker det ikke som mannen din helt tar innover seg hva han har gjort. Først ved å beholde henne som fb venn, så å godta å jobbe med henne. Skulle tro han ville nekte det..?

 

Håper jeg slipper å oppleve det du har gjort, men sannheten er vel at vi er aldri garantert det..

 

Lykke til videre i ekteskap og livet ellers!

 

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke, det hender jeg også er usikker på om han har tatt det inn over sg, og skjønt hvor galt dette kunne gått for hans del.

Men så har jeg de dagene jeg er sikker på at han har tatt det inn over seg også. Akkurat som meg var også han i unntakstilstand i perioden etter dette skjedde. Han sa også de første ukene at han ikke angret, den sitter hard i for meg fremdeles.

 

Når det kommer til det at de jobber sammen så kan han bare til en viss grad velge i hans type arbeid. Slik det har vært siden hun kom tilbake har de jobbet på samme sted men ikke i samme team, om jeg skal si det slik uten å røpe for mye av hva han gjør. Så slik sett fungerer det egentlig ganske greit, men det har også betydd at han ikke har kunnet ta på seg noenting ekstra på jobb siden hun kom tilbake... Da ville de måttet jobbe sammen...

[Anonym bruker]

Har lest litt på bloggen din nå, du skriver godt og det er nok god terapi det å skrive også. Heier på dere, all lykke ønskes. :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk

 

 

[Anonym bruker]

Jeg blir bare deprimert av å lese.. Sorry!

[Anonym bruker]

Hmmm, tror jeg skal ta meg en titt på bloggen din. Mannen i mitt liv var utro for snart 2,5 år siden. Nå begynner jeg å få livet mitt tilbale slik jeg vil ha det, med han. Men det har vært en humpete vei!

[Anonym bruker]

Dere som tilgir og fortsetter ekteskap med utro menn: Hvorfor? Eier dere ingen selvrespekt eller ære? Altså, mannen har jo tydelig vist at du ikke er bra nok for ham, så hvorfor nedverdige seg selv ved å leve med en mann som lyster etter andre kvinner, og sannsynligvis vil være utro igjen om han kan? Er det kanskje bare pga. penger og overflatiske materielle årsaker dere tilgir?

[Anonym bruker]

Herregud, 00:52! Du vet så utrolig lite om livet, hvis du tror at det er svart/hvitt sånn som du gir uttrykk for i innlegget ditt.

Hvorfor er det sånn at det store, generøse mennesket som velger å forsøke å gå videre sammen med den som har vært utro, skal være "skurken"?

Noen nøyer seg ikke med mindre enn hevn, det er så ufattelig grunt og lite gjennomtenkt (intelligent) å uttale seg på den måten du gjør.

 

Medblankeark-damen: jeg beundrer deg!!

[Anonym bruker]

Jeg SKJØNNER ikke hvorfor utroskap er en big deal jeg. Altså, jeg klarer liksom ikke å sette meg inn i følelsen. Jeg skjønner det dersom partneren forelsker seg i en annen. Men kan ikke forstå hvorfor det å ha sex med andre er så sårende for partneren. Forstår at det er jeg som er unomal da, og ikke resten. (men hadde kanskje vært greiere - for alle - om alle tenkte som meg)

[Ikkenonick]

Anonym 0023; det er da lov:) Anbefaler da å gjøre det enkelt, styr unna:)

 

Mvh Blankeark

[Anonym bruker]

Anonym 0037, det var leit å høre!

Ser du skriver at du begynner å få tilbake livet ditt først nå. Har det for din del påvirket omgangskrets og venner også? Og hvordan har relasjonen dere mellom være de siste 2 årene?

[Ikkenonick]

Anonym 0052.

 

Nei, det har ingenting med overfladiske eller materielle verdier å gjøre i mitt tilfelle. Jeg hadde nok faktisk økonomisk sett hatt det greiere uten ham, utrolig nok:)

Jeg har også selvrespekten i behold, æren likedan.

Det jeg ikke har skrevet så mye om i min blogg, eller her, er de bakenforliggende årsaker og hendelser som har ført oss til det punktet vi kom til.

Men han og jeg har et forhold med gjensidig respekt, hvor man er åpen nok til at også i et ekteskap er det lov å feile. Som det sies; Fool me once, shame on you, fool me twice, shame on me.

Skjer det igjen så kommer jeg ikke til å tilgi igjen. Og jeg kommer aldri, aldri noen gang til å glemme.

 

I tillegg kan jeg jo legge til at det her er barn inne i bildet, det er følelser, det er mulighetene for en god fremtid på tross av et feilsteg.

 

Men vi får nå se, jeg har ikke tilgitt ennå, jeg har ikke lagt det bak meg klar for å leke lykkelig og fornøyd. Det krever arbeid, masse av det, og mest av alt fra hans side for å bevise at dette faktisk var et dumt feilsteg. Så tar jeg det derfra og velger, enn så lenge å ha tillit til at når han sier han elsker meg, så mener han det. Jeg finner det jo ut dersom det ikke er sant.

 

Mvh Blankeark