Inspirert : gråter dere foran barna deres? U/t

[Anonym bruker]

?

[Anonym bruker]

Selvsagt, jeg viser alle følelser foran ungen min? Hvorfor ikke...

[Anonym bruker]

Ja. Men er lite gråting her i gården. Tror jeg har grått 3 ganger foran barnet på 5 år.

[Anonym bruker]

Ja,.... hvis jeg slår meg kraftig, så kan jeg begynne å gråte foran henne. Som den gangen jeg brakk tåa, rett og slett fordi det gjorde så vont at jeg ikke klarte å reagere på noen annen måte.

 

Ser ikke noe galt i å gråte foran barn i ny og ne, så lenge man forklarer hvorfor man gråter.

[Anonym bruker]

Mine foreldre gråt aldri foran meg. Det hendte en gang at min mor gråt. Da var jeg liten. Vet ikke hvorfor hun gråt. Men jeg husker jeg syntes det var ubehagelig..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg gråt da pus døde, og da datteren min skulle reise å være lenge borte sammen med pappen sin. Det er sunt for barnet at man viser at voksne også er sårbare og har ekte følelser.

Men dersom jeg gråter av sinne pga sambo, eller nå i barsel tiden, så prøver jeg å skjule det for henne. Rett og slett fordi jeg ikke kan gi henne noen forklaring på hvorfor jeg gråter, og vil ikke skremme henne unødig.

[Anonym bruker]

Ja, mine barn får ta del i de følelsene og emosjonene livet bringer med seg, på godt og vondt. Jeg tror det er riktig for barnet å vokse opp med gråt, latter og alt annet som hører med.

[Anonym bruker]

jeg prøver å unngå det...

Nå er han riktig nok under året, jeg syns det er feil at foreldre lar barna sine se dem gråte...

 

Så DU dine foreldre gråte? Hva gjorde du da såfall?

[Anonym bruker]

Min er også under året, men når han blir eldre så skal jeg prøve å gråte minst mulig som han ser. Man skal være sterke og ikke gi barnet unødvendige bekymringer (som de får om de ser foreldrene gråte). Mamma gråt aldri slik at jeg så det, og glad er jeg for det. Pappa gjorde det to ganer som jeg kan huske og det taklet jeg rett og slett ikke å se på. Så klart kan man vise barnet at man er lei seg, men jeg liker ikke gråting foran barnet.

[Anonym bruker]

Jeg har sett mamma gråte flere ganger, jeg. Ikke kjempe ofte, men det hender jo at voksne og gråter

Når jeg var liten så synes jeg det var kjempe godt å krype opp til mamman min og trøste henne, for hun sa også at det var så godt å ha meg der. Synes virkelig det var kjempe godt å kose med mamman min da og at lille meg kunne hjelpe henne.

Men man skal selvfølgelig alltid forklare hvorfor man gråter. Og synes ikke man skal la ungen se at man er lei seg for en krangel med mannen, økonomiproblemer eller slike ting.

Men er nok bare sunt å vise følelser.

[Anonym bruker]

16:12: Hæ. Hvorfor skal ikke barn kunne se at mor/far gråter. Det er jo helt normalt å være lei seg.

[Anonym bruker]

Selvsagt! Han får til og med se meg le! Og ofte ler vi vi faktisk sammen. Eller gråter sammen.

 

Jeg klarer virkelig ikke å se at det er noe problem at barn får oppleve at det finnes aksept for at også voksne kan ha følelser, på godt og vondt. De av dere som skriver at det er ubahagelig svarer jo så fint på det selv: dere opplevde å se foreldrene gråte kanskje en gang eller to, og det er klart, da blir det kleint og rart.

 

Jeg er av natur ganske emosjonell, lar meg lett berøre og røre. Det er fullstendig naturlig for meg å la barnet se at jeg gråter når noe berører meg, enten det er fordi jeg blir lei meg eller trist, eller fordi jeg blir rørt av en vakker film. Og ikke trenger jeg å forklare heller, med mindre han kommer plums på meg (han er 9 år). For han forstår meg, og blir stort sett rørt av de samme filmene, eller lei seg av de samme tingne. Så da gråter og ler vi litt av hverandre, sammen. Og går videre.

 

Og jeg vokste opp med en mamma som gråt når hun var trist, og lo mye når hun var glad. Og jeg tok på ingen måte skade.

[Anonym bruker]

Hjelpe meg det hadde vært vanskelig å styre unna om ungene aldri skulle se meg gråte.. Gråter av sorg, gråter av glede, er et menneske som går med sjelen på utsiden har jeg følelsen av he he. Kan ikke se en scoring på fotballbanen, høre Ja vi elsker, høre ungene synge på skoleavslutningen eller reise fra gamle mormor uten å gråte. Sånn er jeg! takke meg til å kunne være åpen om hvordan man har det, og kunne inkludere ungene i de fleste av livets opp og nedturer. Takke meg til å ikke være redd for hva andre måtte synes og tenke, selv om jeg selv kanskje synes det er litt i meste laget fra tid til annen he he. Men minstemann kikker opp på meg og spør: Mamma lei seg? Eller bae gla?

Som oftest kan jeg jo svare at mamma bare er glad! men gråte det gjør hun okke som.

[Anonym bruker]

Prøver å unngå det. For vet hvor ille jeg syntes det var når mine gråt. Samtidig var det alt for lite følelser i mitt hjem og skjer det noe spesielt så gråter vi sammen, eller dem ser meg gråte.

 

Skjer heldigvis ikke så ofte men ser ikke noe galt i det.

[Anonym bruker]

Jeg gjorde ingenting.. Jeg husker bare at mamma gråt..

Jeg vet ikke selv hva jeg mener om det egentlig.

Grunnen til at jeg er usikker er jo fordi jeg syntes det var ekkelt selv.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg gråter aldri. Veldig mange år siden sist i alle fall.

 

Men hadde jeg grått, kunne jeg godt gjort det foran barna.

[Anonym bruker]

Er ikke til å unngå og min datter på under 2 år har allerede sett mammaen sin gråte sikkert 100 ganger, men forklarer henne hvorfor selvom hun ikke alltid forstår:)