Gå til innhold

Ok at en lege gråter foran en syk pasient(et barn)?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Spørs hva slags gråt det er. Litt blank i øynene og en tåre eller to er greit. Men bør da lede samtalen over på noe positivt, smile litt, trekke seg unna litt og fortsette gråten på visittrommet alene. Helst bør man si noe som at jeg blir jo litt lei meg når jeg ser du sliter, har det vondt e.l.

 

Hulking og prat om død osv er ikke heldig.

Annonse

Gjest amandine

Da jeg var innlagt og alvorlig syk for to år siden var det en av legene mine som gråt åpenlyst da han kom inn til meg. Han prøvde så godt han kunne å skjule det, men var våt og rød i likket og tett i nesen.

Jeg skjønner ham godt. Han sto foran en firebarnsmor i slutten av 30-årene som vippet mellom liv og død, det var bilder av ungene på veggene og det var beintøft. Det var tøft for meg, for familien min, og også for legen. Han var også pappa, hadde kone på samme alder som meg, og jeg er helt sikker på at hans empati er med på å gjøre ham til en årvåken og god lege. Han viste følelser og det syntes jeg var helt ok. Jeg er takknemlig for at jeg hadde en dyktig lege som ikke så på meg som en interessant case, men som et menneske. Leger er også mennesker.

Jeg synes ikke det. Ofte har man i en slik situasjon behov for noen som er sterkere enn en selv, og som man kan være svak hos.

Jeg følte i en lignende situasjon at jeg måtte ta vare på og trøste vedkommende, noe jeg ikke følte allraight.

Det er jo forskjell på om den profesjonelle er den som trøster eller må bli trøstet da. Jeg jobber i et yrke, i kriseteam, hvor jeg ofte møter mennesker som er i en så trist og vondt situasjon at det vil være unaturlig om man ikke reagerer. Jeg sier ikke at jeg gråter daglig i jobben, men i enkelte sitausjoner så får jeg tårer i øynene og man ser tydelig at jeg er preget.... tror ikke det gjør meg uproff av den grunn.

 

Men er man derimot på det stadiet at pårørende / pas føler at de må trøste, da er det noe som er riv ruskende galt.

Jeg har all forståelse for at følelsene kan ta overhånd hos helsepersonell, men samtidig så hadde jeg nok blitten smule redd om legen min gråt da h*n behandlet meg!! Barn er jo som regel heller ikke vant tilå se voksne gråte og kan da føle at noe er veldig galt, så det er jo uten tvil ikke helt profft-- Men skjønner det. Burde dog prøvd å ta seg sammen for barnets skyld, å normalisere situasjonen, og holdt seg til hun var ute av rommet

Jeg var hos legen etter en MA og hun begynte å gråte fordi hun nettopp hadde gått gjennom det selv. Jeg ser ikke på henne som uproff av den grunn. Jeg ble møtt av en lege som visste akkurat hva jeg gikk gjennom og følte meg virkelig sett og fikk forståelse. Vi hadde en fantastisk samtale og jeg gikk derfra med tanken om at jeg er glad leger kan vise følelser også.

Annonse

Legen viste følelser, og det er en god "ting".

 

Vår datter døde plutselig og helt uforståelig (for oss da men, vi fikk vite grunnen senere) ...legen som forøvrig er vår fastlege kjempet for livet hennes samtidig som tårene trillet....da ungen ble konstantert død -brøt hun helt sammen og hulket høyt og sårt .....

Akkurat som oss!!

Det er i etterkant ett + for henne i vår "verden" - fordi vi vet hun er menneskelig om du skjønner hvor jeg vil med dette???

 

jeg er lege selv, og ja, det har hendt at jeg har vært synlig preget i samtale med pasienter eller pårørende. Det har da dreid seg om situasjoner hvor en rett og slett har så dårlige nyheter å meddele, eller alt bare er så trist at det nesten ikke er til å unngå. Det er nok svært viktig at man ikke blir den som må trøstes, det kunne jeg ikke tillatt meg, men om det kommer en tåre eller to er det aldri noen som har reagert på. De store reaksjonene får man ta på enerom eller blant kolleger; har skjedd flere ganger at jeg har måttet stikke på toalettet for en skikkelig "utgråting", men det må pasientene slippe.

Dersom det dreier seg om et barn (som jeg ikke har i min pasientgruppe) kommer det jo an på situasjonen. Dersom man sitter og forklarer noe barnet blir lei seg for, kan man forklare at man selv blir trist av samme grunn.

Man prøver så klart å la være,men at også leger av og til viser følelser og at de er empatiske, viser bare at de har evne til å sette seg inn i andres situasjon,noe som vel må gjøre dem til gode bedre leger. .Til barn er det viktig å forklare situasjonen og fortelle i klartekst hvorfor legen er litt trist. Men selvsagt ikke på en måte som viser at alt håp er ute.

Jeg er sykepleier og da jeg var fersk for ca 15 år siden og jobbet på barneklinikken husker jeg en episode der en liten gutt som hadde kreft ikke responderte på behandlingen og etter utallige kurer og behandlinger ble "gitt opp". Legen satt på kontoret sitt og røykte sikkert 20 sigaretter før han orket gå inn til foreldrene som ventet og fortelle at gutten deres kom til å dø snart. Han gråt.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...