Tenk hvor heldige vi er.... eller er vi?

[Anonym bruker]

Da jeg vokste opp var det ikke særlig mange jeg kunne spørre om mensen var normal, om det var ok å ha smerter under mens, om tamponger kunne forsvinne eller hvor mye det skulle til for å bli gravid.

 

Vi VAR faktisk redde for at tampongen skulle forsvinne inn i det store intet, vi uroet oss for om det gikk an å dø av menssmerter, visste ikke hvor lenge en normal mens varte osv.

 

Når det gjaldt svangerskap og fødsel så var det heller ikke mange å spørre, og mange spørsmål var for pinlige å stille, selv til legen.

 

Nå har vi internett med forum som f.eks DIB, hvor du kan få delikate detaljer rundt alt det som en gang var tabu. Du kan få hjelp og råd av eldre og klokere som har opplevd alt før deg.

 

Skulle tro det var en kjempefordel.

 

Men når jeg ser hvor redde og oppskremte folk blir, hvordan jenter, som sikkert er rasjonelle nok til hverdags, nesten gråter seg gjennom hele svangerskapet fordi de er sikker på at det er noe galt.... Da lurer jeg.

 

Hva er best? Å vite for lite eller for mye om ting?

 

Jeg er sannelig ikke sikker selv. Hva synes dere, jenter?

[Anonym bruker]

Jeg tror det er best å vite for lite.. Jeg bekymret meg om en ting i svangerskapet, og samtalte med lege om det. Han lurte på om jeg hadde vært å lest på gravid-forum på internett.. Ble flau da. Haha. Jeg kunne gjerne vært uten all den informasjonen, men når den er tilgjengelig å så søker man jo etter den.

 

 

[Anonym bruker]

Både og. Jeg er sykepleier og under studiene,særlig når vi hadde om sykdomslære,tror jeg de fleste studentene kjente litt på hypokonderen i seg. Dette har jeg hørt blant leger også.Det er så mange symptomer som er lett å føle om du kjenner litt etter...

På den ene siden er det bra at en vet hva en skal lete etter ved mistanke om noe galt,mens det på den andre siden kan bli litt vel mye leting.

[Anonym bruker]

Både for lite og for mye informasjon kan være negativt. For lite kan føre til slike ting som du beskriver, at man uroer seg for ting som er helt ufarlige. Det er selvsagt bra å være opplyst, men det går en grense der også. Når man vet om absolutt alt som kan gå galt, så bekymrer man seg også for mer.

 

Jeg tok det ganske med ro i mitt første svangerskap, da hadde jeg ikke internett og leste bare bøker. Så lenge prøvene var fine og jeg følte meg frisk, tenkte jeg at alt var greit. Og fødselen var jeg ikke så veldig bekymret for, jeg var ung og frisk og alt så bra ut. Og alt gikk bra.

 

Da jeg ventet nummer to bekymret jeg meg mye mer. Da var jeg en del på bim, og hadde lest om alle mulige uforutsette og dramatiske hendelser i ellers normale svangerskap. Men det gikk bra den gangen også. Hvis jeg blir gravid igjen, kommer jeg til å holde meg unna gravidforum, og høre på leger og jordmødre.

[Anonym bruker]

Ja, jeg tenker også at det er litt skummelt om man heller leter på internett enn å gå til lege?

 

Kjenner igjen det der med hypokonder. Selv er jeg ytterst skeptisk til hva og hvor jeg spiser. Gjett hvor jeg jobber?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk man har det bedre jo mindre man vet. Når man er nygravid så er det ikke akkurat beroligende å vite at så så mange % ender i abort. Da er det faktisk bedre å ikke vite. Husker jeg var dritnervøs da jeg var gravid 2 gangen, for da leste jeg hele tiden inne på BIM, første gangen oppdaget jeg ikke DIB før babyen var noen mnd gammel.

 

Bedre å være lykkelig i sin uvitenhet enn bekymret i visshet.Men informasjonen er der, og vi søker den opp.

 

Da vi var unge gledet vi oss som 3 åringer til julaften til at neste nr av Starlet eller Topp (med ossimellom sidene) kom, og vi kunne lese om alle som trodde dem ble gravide av å gå på samme do eller bade i samme basseng som guttene. Og så lykkelige vi ble da vi leste at det kunne man ikke. PUH.... da kunne vi puste lettet ut mens vi ventet på ett nytt nr.

[Anonym bruker]

...og at man ikke kunne bli gravid hvis man hadde sex hengende opp ned... (kan være noe i det. Ikke lett å få det til i den stillingen vil jeg tro) og at man ikke kunne bli gravid første gangen osv, osv.

 

Selv leste jeg fantastiske Romantikk hvor alt var bare drømmeprinser og lykkelige slutter..... Det var tider det... Men det var ingen som fortalte meg hva en eggløsning var, og det hadde kanskje ikke vært så dumt å vite.

 

HI

[Anonym bruker]

Hehe,ja det var en naiv og uskyldig (?) tid. Jeg er 37 og visste nå hvordan man ble gravid og at tampongen ikke forsvant f.eks ganske tidlig. Eggløsning hadde jeg også hørt om når jeg var tenåring. Hvor gammel er du egentlig??:-)

[Anonym bruker]

Bør ha en god dose sunn fornuft, spes på DIB.

[Anonym bruker]

Jeg er 47.

 

På min tid fantes det faktisk bikdreklamer som advarte mot tamponger fordi de kunne forsvinne. Derav angsten.

 

Også var jeg i puberteten midt i kvinnefrigjøringen på 70-tallet, og da var det liksom opplest og vedtatt at man ikke behøvde å snakke til jenter om sex, for vi var jo likestilte og frigjorte osv.

 

Tror egentlig det skjedde mye på 10 år der.

 

HI

[Anonym bruker]

Bindreklamer, mente jeg å skrive.

 

HI

[Anonym bruker]

Hadde du hverken mor, bestemor eller storesøstre? Fantes det ikke bibliotek og hva i all verden lærte dere på skolen. Jeg fikk da god greie på alle slike ting av menneskene rundt meg.

 

Problemet i dag er ikke at folk vet for mye, det er at de ikke forstår statestikk.

[Anonym bruker]

Da jeg fikk min eldste datter for snart 23 år siden, da var det aldri snakk om å forlange keisersnitt pga fødselsangst, hvertfall ikke for førstegangsfødende... Vi spiste stort sett det vi hadde lyst på. Røyk og alkohol, det holdt vi oss unna. Dvs vi visste jo at det var farlig, men da, som nå, var det vel alltids noen som ikke klarte å kutte ut...

 

Tror at sider som BIM kan skremme noen og enhver.

 

I tillegg så kunne vi ikke teste før mensen var forsinka med to uker, dermed så var det heller ingen som mista i uke 4 og 5, vi visste jo ikke at vi var gravide engang... Mensen var rett og slett bare litt forsinka... Nå tester jo folk så snart gubben har rulla seg over til sin side av senga...

[Anonym bruker]

Jeg er foresten 44, så ikke så mye yngre enn HI.

[Anonym bruker]

Jeg kommer fra en ganske religiøs del av landet. Man snakket ikke om slikt: Kjønnsliv var tabu. Husk jeg vokste opp omtrent på den tiden AnneCath Vestly fikk kjeft for å ha avlivet storken :-)

 

Bestemor skulle ALDRI ha snakket om sex til meg, og som sagt var kvinnefrigjørelsen over min mor, og jeg tror hun trodde jeg fant ut det meste selv. Storesøstre hadde jeg ikke.

 

Vi var igrunnen litt overlatt til hverandre, vi jentene, og det var ganske fantasifulle historier som verserte.

 

Men på sett og vis er det kanskje verre nå når, som en nevner lengre oppe, man tester graviditeten nesten før mannen har rullet av, og dermed får med seg en masse SAer som egentlig ikke skulle vært noe i det hele tatt, og også skremmer seg selv opp med andres fødselshistorier og mer eller mindre delikate fortellinger fra virkeligheten.

 

Kanskje det var bedre før?

 

Forresten så tror jeg faktisk det er færre uønskede graviditeter nå, på grunn av god prevensjon og god informasjon, og DET er jo en stor fordel.

 

HI