Til du som har en stebror med asbergers.

[Anonym bruker]

Du skriver at datteren din har adferdsvansker, på hvilken måte da? Selv sliter jeg en del med min sønn (han blir snart 5 år) med uro, frekk i munnen, kan finne på å slå andre barn (sjeldnere og sjeldnere)

På en annen side er han høflig til vanlig, takker og hilser skikkelig.

 

Andrine.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Hun er ikke på samme nivå som de andre på hennes alder (hun er 7). Hun liker å ha kontrollen i leken, kan ikke godta at andre bestemmer, blir veldig fort sutrete og kommer til meg å klager over at de andre ikke vil leke med henne (når sannheten bare er at de ikke ønsker å leke akkurat det hun vil hele tiden).

Hun må ha samme beskjed hver gang om ting hun skal gjøre, som f.eks å tørke seg, trekke ned og vaske hender etter dobesøket. Hver gang...ellers blir det ikke gjort.

 

Hver kveld blir hun sint og sur fordi hun må legge seg. Blir sur for at hun ikke får være lengre oppe. Hvis hun får være lengere oppe blir hun sur fordi hun ikke får være lenge NOK oppe. Alt er feil, hele tiden.

 

Hun sitter ikke i ro, er aldri stille, må snakkes til 4 ganger før hun hører (skal ta opp det med helsesøster, tror faktisk hun hører dårlig...)

 

Hun er kjempeflink på skolen, og fungerer bedre der enn hjemme. Der er reglene klare, det er det samme hver dag og uten noe særlig utskeielser. Læreren er kjempeflink og har "orden i rekkene", og datteren min har ingen problemer med å følge det som skal gjøres der.

 

Hun har blitt utredet på bupa, og de ser at det er noe der som gjør at hun skal tilbake igjen om et par år, når hun har blitt eldre og motgangene kanskje større. Hun takler ikke forandringer, og hun takler ikke å være den som må høre på andres beskjeder...

 

 

Dette ble skikkelig langt, men jeg var så godt igang....

 

Silje

[Anonym bruker]

Tusen takk for et flott innlegg

 

Min sønn ble henvist til PPT fra barnehagen, grunnet i uro og "indre motor" som de kalte det. Barnehagen sa til meg at de var sikre på at min sønn hadde ADHD. PPT var helt uenig i dette, det samme var helsestasjon, jeg, min familie andre som kjenner gutten.

 

Det PPT fant ut er at det antagelig er følelsemessige vansker. At han har litt problemer med å organisere følelsene sine og dermed gjør ting som ikke er helt greit. Han fungerer egentlig greit, men han og jeg er i ganske klinsj. Dette har nok mye med å gjøre at jeg har vært utslitt over lang tid grunnet dårlig forhold og har vært selv mye syk.

 

Nå jobber jeg mye med dette, men sliter med å komme innpå sønnen min, altså i forhold til irettesettelser, han ler av meg når jeg sier nei, han løper av gårde selv om han ikke får lov. Han gjør ting som han vet er ulovlig og til tider føles dette som om han forsøker å irritere meg, enda jeg vet at dette ikke er tilfelle.

 

Vanskelig? Ja.

 

Har du noen tips?

 

Andrine

[Anonym bruker]

Bare hyggelig!

 

Alle rundt oss, inkludert meg selv og mannen mener at det "feiler" datteren min noe, men pga at hun er så flink på skolen har hun enda ikke fått noe diagnose, men bupa sier at det er mye som er forenelig med adhd, av hva de har sett og det jeg og far har fortalt.

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg bruker som nevnt i det andre innlegget hele dagen på å få henne til å fremstå "normal" for omverden, og den tiden ødelegger mye av det jeg egentlig ønsker å gjøre med henne. Hun er så "mye" at det ikke er plass til kos og kjærlighet, om du forstår. Hun sliter meg ut, og jeg har ikke noe å gi. Vi har den samme klinsjen... men når jeg manner meg opp til å ha en skikkelig kosedag med henne, eller finne på noe, så er det aldri bra nok for henne. Hun sier selv; "alle sier alltid at jeg er sur", og jeg mener at det da ikke er bare jeg som opplever henne som negativ og grinete.

 

Jeg har desverre ikke noe tips, annet enn at det høres ut som om du gjør det du kan for å jobbe deg gjennom det. Jeg klarer ikke å gjøre det så lenge det kreves. Jeg har dager hvor jeg strammer meg skikkelig opp og gjør hele dagen positiv, men når alt kommer til alt så blir hun aldri fornøyd, og det tapper meg for energi..... så igjen, desverre, men jeg har ikke noe tips....

 

 

[Anonym bruker]

Kjære Silje.

 

Jeg vet så altfor godt hvordan det å ikke ha energi føles. Man tappes virkelig fullstendig når alt ender i ball og krangel. Og man får høre at det ikke er bra nok. Min gutt sier til meg at jeg er sjefete og kjefter så mye. Dete r vondt å høre, men han må jo lære seg å høre etter en gang. Han blir førskolebarn til høsten og jeg er så redd for at dette vil påvirke han videre i skolen. Men veldig godt å høre at datteren din takler skolegangen bra. Har hatt litt lekeskole med gutten min og da er han superkonsentrert så jeg håper det vil fortsette slik.

 

Gutten min har vært veldig tidlig ute med det meste motorisk og språklig. Reiste seg da han var 7 mnd og gikk uten støtte da han var rundt 9 mnd. Kasta støttehjula på sykkelen en mnd før han fylte 3 år og har bestandig vært høyt og lavt.

 

Lykke til videre

Klem fra en annen sliten, men lykkelig mamma

[Anonym bruker]

22.44 = Andrine

[Anonym bruker]

Takk for gode ord, Andrine!

 

Datteren min også var tildig ute med alt. Gikk tidlig, sprang tidlig og har ikke satt seg ned siden. Hadde et vokabular som ikke lignet noe når hun var bare 1.5 år. (ikke rart jeg ble nervøs når broren enda ikke sa en setning når han var 18 mndr...)

Og ja, man blir sliten, man blir lei, og får følelsen av å aldri ha fred rundt ørene. Nå har hun en annen pappa enn det sønnen min har, sånn at jeg vet hvordan det er å bare ha sønnen min hjemme, og det er en helt annen verden. Jeg bruker de dagene på å lade opp til hun kommer hjem igjen, og da er jeg så full av overskudd og kjærlighet til henne (for jeg savner henne jo) men jeg blir møtt av et surt ansikt, sure kommentarer, alt er feil, osv osv..... blir så sliten!!

 

Men, jeg elsker henne jo, av hele mitt hjerte. Jeg skulle bare ønske at det gikk ann for en dag og ha det hyggelig, uten krangling, uten surmuling, og bare være blide og fornøyde

 

Silje

[Anonym bruker]

Min eldste har og en annen far enn yngste, men her har ikke faren vist snuten sin siden gutten var 2. Og heller aldri hatt han på samvær hos seg. Min yngste er 2,5 og hennes far og jeg er i seperasjon. Uheldig med mannfolkvalg jeg.. desverre. Minsta mi er også ganske krevende, men var ikke like tidlig med ting slik som eldste. Men faren hennes skjemmer henne bort på alle måter og hun blir ufordragelig. Han har på mange måter begynt å overse eldstemann (var tidligere som en far for han) etter at bruddet ble et faktum.

[Anonym bruker]

23.06= Andrine

 

Litt svimete og sliten.

[Anonym bruker]

Nei, så trist for både deg og ungene Kan jo igrunn forstå at de kan reagere slik på sånne omveltninger, men det er jo ikke alltid eneste grunn til at det blir sånn....

 

Jeg har snakket med helsesøster idag og hun skal henvise datteren min til psykolog, for jeg innbiller meg at det ligger noe mer enn bare adferdsforstyrrelser til grunn for at hun er sånn. Hun foreslo det helt av seg selv (etter å ha sett hvordan datteren min er) og jeg ble så glad!! Kanskje er det endelig håp! Tar imot all hjelp jeg kan få, jeg!

 

Lykke til videre med brudd og alltingen, man kan ikke alltid finne prinsen på 1-2-3-4 forsøk

 

-S-

[Anonym bruker]

Det er jo kjempeflott, så deilig får deg å få hjelp og å bli hørt

Ønsker deg masse lykke til videre.

 

Takk for det, alt ordner seg til slutt

 

Andrine.