trenger deres syn på dette.. er det jeg som er problemet her?

[Anonym bruker]

 

Har i lenger tid ikke vært frisk... legen skjønner ikke helt hva som skjer med kroppen og jeg er sykemeldt og skal vidre til spesialist.

Mannen har aldri skjønt dette og ikke støtta meg.. ikke hjulpet med legging osv uten at jeg har måtte mase om det... men ok det.. klarer meg selv om jeg ikke er i form.

 

Nå har han siden påske sliti med invendige hemoroider og nå også vond rygg.. jeg er ikke flink og pleie en syk mann som tror han skal dø, men har gjort det jeg kan med og lese på nett om hva som kan hjelpe, vært på apotek osv. tatt unga og alt her hjemme så han skal slippe.

 

I dag tidlig så lå han på soffan og uffa seg, så sier jeg bare til han at han kaskje burde prøve og bevege seg litt.. liggi på soffan i hele går også. For det er jo det som faktisk kan hjelpe vond rygg. han stormer ut i sinne..

 

Sitter her nå og tenker litt og funnet ut at jeg tar med meg ungene til mamma et par dager for jeg orker ikke mer her hjemme. Så skrev jeg melding til han for han hadde jo storma ut.. JA det gjør du nok.. det ville vært for dumt og støtta meg.. du skal vite at dette forholde henger i en tynn tråd og du må tenker over hva du gjør.. jeg skrev tilbake, hallo jeg har gjort det jeg kan for deg.. hva mer forventer du når du ikke støtter meg?

 

 

 

[Anonym bruker]

Oi.

Det høres ut som om dere burde sette dere ned og snakke sammen. Det høres ut for meg som om dere begge bare klarer å se deres egen side i saken. Ingen av dere føler dere sett...

Jeg ville ikke reist til mamma, heller levert ungene der slik at dere kan få snakket litt. LYTT til hverandre.

[Anonym bruker]

takk for svar.. prøver og se hans side.. men ikke lett når han ikke vil se min og meg.

hun går på krykker og kan ikke passe.. men det er vel som du sier prate i kveld når de sover og heller dra i morgen bare for og komme seg litt bort.

[Anonym bruker]

Støtter hun som sier at her må det prating til. Tydelig at dere irriterer dere over hverandre. Lykke til:-)

[Anonym bruker]

Vet selv hvordan det er å ikke bli trodd, og mange måneder for å få en diagnose. Det gikk ut over forholdet, for jeg mistet tillit til den personen og var vanskeligere å ta hans problemer alvorlig. Viste seg at jeg hadde en meget stygg skade, som er veldig sjelden, og hadde dette vært for 10 år siden så er det ikke sikkert at jeg hadde kunne blitt operert for dette. Dette forholdet gikk ikke tilslutt, og begge gjorde feil. Kan ikke si at bare en av oss var problemet!

 

Poenget er her, å sette seg ned, og gjør det så mange ganger som trengs, ikke avbryt hverandre, men lytt til hverandre. Og finn en løsning som begge kan leve med, finne tilbake til respekten dere burde ha for hverandre. Det å gi han råd når det han trenger er en "klem" kan virke veldig sårende, noe du sikkert følte når det gikk andre veien, og kan forklare hvorfor han reagerte såpass. Det vil virke urettferdig, men så lenge en har en diagonse, og den andre ennå ikke har en, så vil mange ha vanskelig for å forstå dette. Sier dette mest for å få en vinkling på hvordan han kan ha oppfattet dette.

Kanksje sett deg ned og skriv det som du mener er viktig, hva som er vanskelig og hva du mener trengs for dere alle, det kan hjelpe deg med å få hodet sortert litt først. Mulig dere trenger hjelp, om bare for å sette igang en sunn holdning til en fremmende samtale.

 

Uansett hva du gjør, snakk sammen. Problemene som jeg ser, er nok manglende respekt, forståelse og tillit i forskjellige grader.