Hva er det verste du er blitt kalt, og av hvem?

[Anonym bruker]

Jeg blir nesten daglig kalt stygge ting, og nei.. Går ikke på barneskolen og blir mobba.

 

Siden jeg var 13-14 år gammel har min mor skjelt ut min far på de styggeste måter og hun har kalt meg feit. Jeg var kraftig undervektig til jeg ble rundt 12 år gammel og begynte å få litt former og mensen, først da ble jeg "normal". Helt til jeg var 10 år gammel led min mor av spiseforstyrrelser. Hun kunne gå en hel dag med kun kaffe, røyk og et eple. Jeg husker heldigvis ikke så mye av kostholdet hennes, for jeg var ikke så opptatt av det. Hun lagde jo gode middager og vi spiste ofte ute. Det eneste jeg husker er at hun var syltynn.

 

Det er hun nå også. Hun er sykelig opptatt av vekt og kosthold, og daglig forteller hun meg sin frykt om å gå opp i vekt. Nå er jeg da blitt overvektig, men kun vært det ett år (raste opp i vekt etter fødselen pga. røykeslutt). Mor passer ofte på å kommentere min vekt, og kan finne på å se på meg for så å si at tykke folk er ekle og at hun håper hun aaaaldri blir det.

 

Idag sa hun at jeg var tilbakestående fordi jeg ville dra å henge opp klær i leiligheten min. Den har muggsopp og derfor bor jeg og min datter midlertidig hos min mor og hennes kjæreste. Hun sa at tilbakestående personer burde ikke få barn. Dette er ikke første gang hun har antydet at jeg var gal. Ofte når hun er sint kommer de styggeste ordene ut om meg, hennes egen datter... Føles som om hun heller en bøtte med sinne over meg, så går det over. Dette er så trist, hver dag gleder jeg meg til vi ikke lenger er avhengige av henne.. Dessverre har jeg ingen andre kjente i området heller, så med pakking pga. flytting er det vanskelig å være mange timer fra leiligheten vår.

Jeg har tatt meg selv i å tenke at jeg gleder meg til den dagen hun havner på gamlehjem, men føler meg altfor slem da.

Hun har ikke vært slik før jeg ble gravid og fikk barnet, først etter det har hun begynt å være virkelig stygg mot meg.

 

Har noen av dere også ustabile/gale foreldre?

 

Ps. Jeg vurderer å be om legebekreftelse på at jeg ikke er gal. Skal nemlig til legen på mandag, har så lyst til å gni den i ansiktet hennes!

 

Lurer virkelig på hvordan det er blitt et menneske av meg i det hele tatt. Jeg bryr meg om miljøet, velger økologisk og sender gjerne penger til fattigere land. Viser også omtanke til de trengende i nærmiljøet og kunne tenkt meg en jobb innen helsevesenet. Min mor bryr seg kun om sitt eget speilbilde og det er umulig å ha en normal samtale med henne om andre ting enn hvordan hun ser ut idag.

[Anonym bruker]

Nå lurer jeg egentlig på hvorfor du har kontakt med henne?

 

Hun er skrekkelig! Nei, kom deg bort, så kan hun sitte der med eplet og røyken sin og ha en alvorlig selvransakelse..

[Anonym bruker]

Jeg er ikke HI. Men dette er den eneste mora hun har, det kommer ikke plutselig ei ny mor rekendes på ei fjøl. Selv om man burde bryte kontakten med noen kan det være man er avhengig av deres praktiske hjelp.

[Anonym bruker]

Drømmer om å flytte et sted og starte helt fra begynnelsen igjen. Dette pga. at mor også har sagt at ingen av mine tanter, onkler og besteforeldre egentlig ikke bryr seg om meg, de ønsker ikke kontakt med meg osv. Og hun har til og med sagt at min egen far ikke vil ha kontakt med meg. Jeg kuttet kontakten med han for 3 år siden, egentlig litt mot min egen vilje, med press fra min mor. Hun ønsker også å vende mine yngre søsken mot min far, hun har sagt at det er hennes mål.

Far har ofte tatt kontakt med meg, og jeg har veldig lyst til å unnskylde meg til han for alt jeg har gjort mot han. Vendt ryggen mot han, masse sinne og stygge ord, politianmeldelse osv.

 

Jeg vet at spiseforstyrrelse (eller det at kroppen ikke får næring) dreper hjerneceller, så hun er på en måte unnskyldt for å være så dum. Orker aldri å nevne slike ting for henne da. Det er nesten som et selvvalgt handicap.

 

HI

[Anonym bruker]

Nettopp derfor holder jeg kontakt med henne 01.18! Jeg fikk låne ting fra henne slik at jeg ikke trenger å kjøpe alt nytt når jeg skulle flytte inn i egen leilighet (hun hadde dobbelt opp med alt), nå har jeg bestemt meg for å heller leve uten ting enn med hennes ting, for det siste året har jeg fått trussel på trussel om at jeg må gjøre dit og datt fordi jeg har hennes ting.

Dessuten er mange dessverre så altfor lojale mot foreldrene, uansett hvordan de oppfører seg.

 

HI

[Anonym bruker]

huff dette var trist lesning..

min mor er heldigvis veldig grei men faren min er heeelt idiot..

når jeg ringte og skulle fortelle ham at han skulle bli bestefar så sa han:

du er den største hora som finnes i 2 sko! du kommer til å sende den ungen rett til helvete! hvis du tror du kan klare å oppdra og ta vare på en unge så hører du hjemme på et mentalsykehus!! og hvis mora du støtter deg i dette så hører hun hjemme der hun også!!

du kan slette at jeg noen gang har vært faren din.. jeg er faen ikke far til noen som er så idiot!

 

så brøt han kontakten..

han har vært meeeget idiot tidligere også.. men av en eller annen merkelig grunn så har vi alltid tilgitt ham..

men denne gangen fikk jeg nok! 2mnd etter jeg hadde født ringte han meg og ville ordne opp.. da sa jeg som det var... dersom han var villig til å forandre seg så skulle han få én sjanse.. men denne gangen går det på reserveløsningen.. han har vært relativt grei etter dette..

jeg fant ut at det blir bedre når man bare setter neg foten.. vi må bare fortelle han eksakt hvor landet ligger... problemet har bare vært at jeg og mine søsken har vært redd han..(han har vært både psykisk og fysisk slem før) så vi har ikke turt det..

jeg har slitt psykisk i mange år.. og jeg ble gravid uten å være i noe forhold.. så jeg ble jo alenemor.. men dette forandret heeele livet mitt. jeg fikk rett og slett et nytt liv da jeg ble gravid.. jeg ble frisk..

og da kan man jo tenke seg hvordan man føler seg når ens far sier sånne ting.. det dempet oppturen min en hel del..

nå er vi heldigvis venner og jeg er helt frisk! har selvfølgelig mye oppfølging..

jeg kan vel i allefall råde deg til å sette ned foten. vær hard.. og det hjelper ikke å spille på samvittigheten dems.. for den har de ikke tror jeg..

å du og du hvor deilig det er å vise faren min at jeg er normal og at jeg klarer meg suuuuper bra

ønsker deg lykke til og sender en varm klem! <3

[Anonym bruker]

ÅÅ, tusen takk 01.26!

 

Din far høres på en måte ut som min mor.

 

Jeg ble også gravid uten å være i et forhold, og nå er det ukjent hvem faren er. Min mor er flittig med tråkking på tærne her også. Hun sier at barnet hadde hatt det mye bedre hos far sin osv, enda hun ikke vet hvem det er (faren er nok en ustabil person som er voldelig, derfor har ikke barnet kontakt med han).

 

HI

[Anonym bruker]

Det verste som har blitt sagt til meg klarte min mor å lire ut av seg når jeg ringte å fortalte at jeg var gravid med førstemann. Da hylte hun at jeg var ei jævla hore som hadde sprika med beina til mannen min. Hun har aldri likt han, men det får da være grenser.

[Anonym bruker]

Gratulerer! Du har blitt et godt menneske tross alt . Våre foreldre har som oftest makt over oss hele livet.. Mamma har ikke brukt så mange uttrykk om meg, men hun har sagt jeg kan dra til helvete, at hun ikke vil ha noe med meg å gjøre, at hun ikke er glad i meg lengre (i flere omganger , at jeg har rotta meg sammen med faren min (som forøvrig er psykopat, en jævel, konemisshandler osv osv), at hun aldri har fått noe hjelp eller støtte av meg, at jeg er selvopptatt og sikkert mye mer. Har også hørt henne skrike til faren min at hun skal få noen til å ta han og at hun kjenner mange som syns han er en forferdelig person og som med glede ville gjort henne denne tjenesten. Hun har også kalt meg gullungen, spurvhøna, sagt at jeg er verdens snilleste unge, at hun ikke aner hva hun skulle gjort uten meg, osv osv. Har grått i timesvis over henne, men nå har jeg slått meg til ro med at hun er sprøyte gal, og det var den mammaen jeg fikk.

[Anonym bruker]

Mamma sa at det største feilen i livet hennes, det hun angret mest på, var at hun fikk meg. Jeg var 11 år. Så tok hun bilnøklene, og sa at hun skulle ut og kjøre på E-18, og ba til gud om at hun skulle ha mot til å vrenge over i motsatt kjørefelt og krasje med en trailer. Trivelig. (hun lever i dag, trenger jeg å legge til at kontakten er litt anspent?)

[Anonym bruker]

Under en krangel sa mannen min:"Jeg skjønner jæ... godt hvorfor foreldrene dine ikke ville ha deg!" (jeg har vokst opp i fosterhjem...) =(

[Anonym bruker]

FYY den var fæl 11:33

 

Mamma sa ofte til meg at hun skulle ønske hun aldri fikk meg, at hun skulle ha tatt abort osv. hyggelig å høre når man er 4-5 år.

[Anonym bruker]

Veldig mye forskjellig fra min far. Da jeg var 17 fikk han diagnose Bipolar lidelse. I tillegg til dette drev han med amfetamin, alkohol og hasj (dette visste ikke min mor da de bodde i hver sin by og snakket kun sammen i forbindelse med samvær).

 

Min mann sa til meg: Jeg gidder kke ha sex med deg, du er kjedelig i senga. (I all hovedsak var dette fordi jeg ikke ville gi han en BJ, fordi jeg hadde blitt voldtatt av min tidligere eks, som tvang meg til dette)

 

Sandra

[Anonym bruker]

Bestemor som kaster et blikk på kroppen min som da var 13, og som lirer ut av seg at jeg har blitt tjukkere. Bilder fra den tiden, normal tynn og veltrent, den satt lenge. Hun har kommentert vekta mi gjentatte ganger siden, syltynn (ros), mer formfylt (huffameg) osv. Må bare le av henne idag, gir blaffen, og liker meg for den jeg er! Er ikke det verste, men det satte dype spor lenge siden det var fra henne.

[Anonym bruker]

Min mor har passet på å fortelle meg hele livet mitt hvis jeg setter meg selv ett mål, at det klarer du ikke!

 

Og senest sist sommer når vi var på biltur med foreldrene mine så var jeg så fornøyd for jeg følte seg jeg hadde gått ned endel i vekt og da klarte min far og svare med "du trenger MINST å gå ned 20 kg til"

 

Min far har vel egentlig fortalt meg dette hele oppveksten at jeg er tykk!

 

Jeg jobber iherdig med å aldri bli en foreldre som gjør sånn mot barna sine, og når jeg har fått føle dette på kroppen selv kommer jeg ALDRI til å utsette barna min for det!

[Anonym bruker]

Huff for en grusom tråd, jeg gråter, rett og slett. Fordi jeg selv har hatt verdens snilleste foreldre, som har vært støttende og snille. for meg er det bare en gåte at noen mennesker kan ha så lite empati og medfølelse at de sier de ondeste ting til sine egne barn. Verst er det selvsagt når barna er små og forsvarsløse, men det smerter meg og å lese om dere som blir terrorisert av foreldrenes ord som voksne, for dere er jo på an måte alltid deres barn. De små, og det er så ubegripelig at noen vil såre barna sine slik.

 

Jeg har ikke blitt kalt så mye stygt, heldigvis. Jeg har verdens mest omtenksomme og snille mann. Men han har et helvetes temperament når han blir provosert og vi krangler. da har han kalt meg en del skjellsord, men det er i kampens hete og jeg vet han ikke mener det. han har bare litt problemer med å uttrykke seg når sinnet raser....

 

Jeg tenker at dere som har slike foreldre burde kutte kontakten, og evt kontakte psykiatrien for å fortelle om foreldrenes symptomer og atferd. For mye av det dere beskriver er rett og slett tegn på psykiske lidelser, det er så langt fra normal oppdragelse og foreldrerolle du kan komme. Kanskje har noen av dere yngre søsken også, som ville hatt godt av om psykiatrien tok hånd om gale foreldre og ga de andre søsknene en sjanse til å slippe unna. Til en ny start. Veldig trist. Men husk at det ikke er deres feil!!!! det er foreldrene som har problemer, og det er vel problemene deres som snakker her til syvende og sist, ikke dem.... Håper alle her gir barna sine den kjærligheten de savnet selv..

[Anonym bruker]

Huff, jeg har hatt det som siste anonym her. Verdens snilleste foreldre!

 

Men min mann har også et voldsomt temperament.

Og det går ikke over fort når han eksploderer heller...

 

Har kalt meg helvetes kjerring, drittkjerring, elendig mor osv...

 

Jeg tar det rett og slett ikke til meg, for jeg har bestemt meg for at psyken min skal han ikke klare å knekke. Har lest om så mange som til slutt tror på det som blir sagt om dem. Det nekter jeg å gjøre.

Jeg vet jeg er en god mor. Jeg kan selvsagt være litt vanskelig og sur som alle andre... Men han er sju hakk verre!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke blitt kalt så mye stygt, heller, men har opplevd ting som ligner på det som andre har beskrevet i tråden her. Min mor sa ukentlig, om ikke daglig, gjennom oppveksten min, at jeg "ødela dagen hennes". Hun sa stadig "nå har du ødelagt dagen min!". Hun sa også, hvis jeg var "vanskelig": "Jeg kan gå i skogen og dø, jeg"...

 

Jeppda, trivelig å høre som liten jente. Unødvendig å si at jeg sliter masse i dag....?

 

------------------

 

Til deg over her, anonym 09.12: Kutte kontakten med "slike foreldre"? Joda, det er absolutt fristende, og jeg har tenkt på det og vurdert det seriøst mange ganger, men jeg kommer alltid til samme konklusjon: Jeg har ingen rett til å nekte min datter kontakt med sine besteforeldre. Og jeg har heller ingen rett til å nekte mine foreldre kontakt med sitt barnebarn, uansett hva de har gjort mot meg.

[Anonym bruker]

.... Hmmm nei, det blir jo selvsagt et avveiningspunkt. Men jeg tenker som så at om foreldre fremdeles sier slike ting til sine voksne barn, da fortsetter de jo å utøve uopprettelig skade mot sine barns følelsesliv. Når jeg skrev at man bør kutte kontakten så tenkte jeg for at man skal få verne seg selv mot slik verbal mishandling. For de som fremdeles opplever det. Og, mange av disse historiene vitner jo ikke om spesielt varme besteforeldremodeller..? Jeg kjenner jo ikke hver enkelt historie så klart, men de verste tilfellene- som den anorektiske bestemoren som hele livet har psykisk mishandlet datteren sin, eller den narkotiske faren som gjorde det samme- er det foreldre/besteforeldre det vil gagne barn og barnebarn å ha kontakt med? Skjønner jo tabken om at man vil ha kontakt med dem for barnebarnas skyld, gitt at verbal mishandling ikke lenger pågår, og da står det respekt av å klare å glemme det som har hendt før! Men... jeg tenkte på de som fremdeles blir forsøkt knekt av sine egne foreldre, blir fortalt at de er udugelige, feite, ekle- implisitt "ikke verdt å elske"- som selvsagt er het feil-- bør man ikke da heller verne seg selv og kutte kontakten heller enn å bli ødelagt? Bare første tanekn som slo meg, at man må passe på seg selv og at man har dte bra, og ikke ofre sin egen psykiske helse for att ungene skal ha kontakt med besteforeldre.. Men så klart, her er det maaange individuelle historier og mange nyanser, jeg håper bare at de som har "blitt slått med ord" hele livet kan forstå at det ikke er noe de lenger må finne seg i som voksne. Det er deres liv og man må verne om seg selv og sine. Ønsker dere alt godt