Hva lider jeg av?

[Anonym bruker]

Er det noen som kan hjelpe meg med å gi meg en diagnose?

 

Så klart kan ikke dere her inne gi meg en diagnose, men jeg kan gi dere noen fakta om meg selv, så kan dere skrive hva dere trur jeg lider av?

 

 

Mitt verste scenario er selskap. Ikke de nærmeste, men svigerfamilie etc. Jeg kan fint grue meg og like våken 6 mnd før selskapet.

Jeg har en ENORM tenkende hjerne. Tankene svirrer KONSTANT rundt oppi her og jeg blir helt utmattet av det. Ofte tenker jeg på utdanning og jobb som jeg ikke klarer pga min ekstreme redsel for å få oppmerksomhet og spørsmål av andre mennesker.

 

Jeg føler at jeg lever i en annen "verden". At jeg svever over kloden og analyserer mennesket og ikke fatter at de stresser seg gjennom dette a4-livet.

 

Ble utsatt for grov omsorgssvikt som barn.

 

Jeg liker fantasyfilmer, for da kan jeg flykte fra virkeligheten.

Jeg kan også ha perioder med lykkefølelse, men de varer svært kort.

 

Å sjekke at ovn og alt elektrisk er skrudd av, gjør jeg flere ganger hver kveld. Liker å drømme meg bort. Dagdrømmer svært ofte.

Skal jeg møte noen, eller om det er en mulighet for at jeg møter noen, går jeg igjennom ALLE spørsmål den personen kan spørre meg om og har et indre kartotek med svar jeg kan gi.

 

 

Anyone?

[Anonym bruker]

I bunn - negativt selvbilde/dårlig selvtillit

 

Deretter - sosial angst, generalisert angst, tvangstanker (som også er en angsttilstand)...

[Anonym bruker]

Personlighetsforstyrrelse (avhengig type) med innslag av angst og tvangslidelser.

[Anonym bruker]

Diagnose vil jeg ikke sette, det må det en psykolog/ psykiater til for å stille. Men utifra det du skriver så vil jeg tro at det i hvertfall delvis er som følge av omsorgssvikten i oppveksten. Barn som har en vond og vanskelig oppvekst overlever denne ved å flykte inn i drømmeverden, bort fra det som er vondt, dette henger ofte igjen senere i livet.

Det kan også være skyld i angsten du har i forhold til det sosiale og i forhold til at andre skal ha forventninger til deg.

 

[Anonym bruker]

Kjenner en som er akkurat slik du beskriver det.. Moren hans brukte narkotika og drakk alkohol da hun var gravid med han. Han ble adoptert og fikk det greit seinere. Men han tenker og gjør akkurat som deg. Kanskje du har fått samme hjerneskaden som han har? Ikke misforstå, han er helt "normal" og fungerer greit, utrolig koselig fyr, men er ekstremt hyperaktiv og utrolig analyserende. Tenker tanker om tankene og betenker seg tusen ganger rundt seg selv og sine tanker... Virker som en solstråle, men egentlig har han dype depresjoner. Legen mener han har fått sånn alkohol syndrom som noen får om mor drikker og add eller adhd. Kanskje du kan se om det er det som har skjedd med hode ditt også? Legen kan sikkert hjelpe deg. Eller en psykolog. Huff, synes fryktelig synd på deg. Han gutten jeg kjenner også. Verdens beste menneske er han også må han slite så fælt med alle disse rare tankene. Jeg tenker at om du ble utsatt for omsorgssvikt som barn skal du ikke se bort ifra at du har blitt utsatt for omsorgssvikt i magen også,.. Masse lykke til med og finne noe som hjelper. Håper du finner det. Om ikke skal du vite at du ikke er aleine..

[Anonym bruker]

Dissosiativ lidelse og angst..

[Anonym bruker]

Tusen takk for de gode tankene 23:53

 

Helt lik oppvekst som min det du beskriver.. (det er ikke meg)?

 

Jeg er ikke veldig hyperaktiv da, men alt det andre om moren og atferd passer meg 100%

[2små,rosa&blå]

meg, 23.53 igjen... Når jeg tenker meg om så kjenner jeg en annen også som har en relativ lik lidelse. Han er utrolig smart (høy iq + høy eq) kommer fra en etablert og flott familie, faren er arkitekt og moren høyskolelærer. Er utdannet som sosialantropolog. Så ingenting som skulle tilsi at han er alkoholskadet. Men han har vert ut og inn av psykriatisk, ble først feilmedisinert for zkitsofreni (sorry vet ikke hvordan dette staves) Og etter mye innleggelser hvor han satte psykologene helt ut av spill (han er jo så smart på alle måter så han får liksom ikke så mye hjelp av en psykolog da han på en måte er en like bra en selv, på en merkelig måte..) Og de vet enda ikke hva som feiler han. Han er veldig hyggelig og har sikkert lyst til å snakke med deg om du vil (-: Kanskje dere kan hjelpe hverandre? Bare send meg en privat melding så kan jeg be han adde deg på FB eller noe om du har lyst.

[2små,rosa&blå]

Til HI, nei hehe, det er nok ikke deg (-; Om du ikke er en gutt da og allerede en god venn av meg.. Tror ikke denne gutten henger på disse forumene, men jeg hadde ledd godt om han hadde gjordt det.

[Anonym bruker]

Takker for at du vil hjelpe en fremmed, men jeg vil være så anonym som mulig. Men det hadde uten tvil hvert godt å snakke med noen i samme båt..

[Anonym bruker]

Og jo.. jeg er gutt

[2små,rosa&blå]

Jøss, så vittig, kanskje det er deg da min gode venn (-; hehe.. Men om ikke så forstår jeg godt at du vil være anonym men om du skulle få lyst til å snakke med noen så er det iallefall bare til og ta kontakt. Disse to vennene mine som sliter med det samme er verdens flotteste mennesker og de er utrolig hjelpsomme og forståelsesfulle.

[Anonym bruker]

Sier meg enig med første innlegg her, men jeg er bare hobbypsykolog, så det er lite verd . Mest av alt høres det ut som du er lite til stede her og nå, at du er mest oppi hodet ditt med tankene dine. Folk med trygg barndom kan i større grad gjøre ting med automatikk (feks snakke med folk i selskaper). Har man i stor grad måtte ta seg av seg selv som barn, har man måttet gruble seg inn og ut av situasjoner, dessuten vet man aldri om det man gjør er rett, og man må gruble mer.. Mitt råd er at du øver på å ikke tenke, at du lærer deg å meditere (altså ikke sånn kjempe alternative greier, bare så du øver deg på å være tilstede her og nå). Øv deg på å være spontan. Har du barn eller kjenner noen barn, så opplev verden sammen med dem, de vet hvordan det skal gjøres . (noen som ikke lever i omsorgssvikt, da..).