Andre som aldri blir irritert på barnet?

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg er ekstremt svak for sønnen min. Eier virkelig ikke irritasjon ovenfor han. Uansett hva han gjør.- Gjør han noe galt må jeg si til meg selv at nå må du si ifra, det kommer ikke naturlig. Kan irritere meg litt mer over datteren min. Elsker henne like mye, men hun irriterer meg når hun ikke lytter etc.

[Anonym bruker]

Har til dags dato ikke vært sint på gutten min på 2,5. Burde sikkert vært det, men evner som deg ikke å kjenne sinne overfor ham. Minste er for liten ennå.. Jeg er ganske sinna ellers!

[Anonym bruker]

Hehe..rart, ikke sant? Han kaster mat i gulvet, sloss under bleioeskift, biter meg hardt i puppen (jeg ammer ikke...) osv og jeg klarer bare ikke bli sur. Fornuften sier at jeg må si ifra, som sagt, men inni meg kjenner jeg bare "Herlighet som jeg elsker han". Han er foressten 18 mnd.

[Anonym bruker]

Åh herre... Jeg jobber med barn, og er sindigheten selv på jobb. Men forventer liksom mer av egne barn, og trett og lei som jeg er på slutten av dagen hever jeg stemmen alt for ofte. Blir irritert og barnslig, rett og slett usaklig til tider! Uff...

[Anonym bruker]

Signerer denne!

 

Det handler om at det har ikke noe hensikt å hisse seg opp å skjenne masse eller irettesette. De slutter ikke likevel og det blir bare skapt masse utrygghet. Så små barn har ikke abstraksjonsevne nok til å forstå konsekvenser.

[Anonym bruker]

Herregud da kjerringer! Dere kan ikke la unger bite dere i puppen og gjøre hva de vil uten skikkelige reaksjoner! Er det greit for dere at de tror det er i orden å oppføre seg slik? Er det virkelig greit for dere om de skulle bitt en ansatt i bhg feks i puppen? Sjokka jeg og ønsker dere lykke til med OPPDRAGELSEN!

[Anonym bruker]

Haha! Disse blir nok bra mennesker når de vokser opp. Synes spesielt synd på dattera til HI. Behandler sønnen sin som en prins, mens dattera er irriterende... Huff.

[Anonym bruker]

Jeg blir heller aldri irritert på barnet mitt, men det betyr ikke at han får gjøre hva han vil uten irettesettelse. Det går fint an å oppdra et barn uten å måtte bli irritert på det ;o)

[Anonym bruker]

Er vel en dårlig mor jeg da kanskje. Jeg har blitt irritert på sønnen min flere ganger. Han er 5 mnd.

 

[Anonym bruker]

Herre gud, det går da ikke an å bli irritert på en på 5 mnd?????

 

Ja du er en svakt fungerende mor!

[Anonym bruker]

Det er snakk om følelser her. Man har de følelsene man har. Ikke så mye man kan gjøre med det. Men man kan kontrollere hvordan man oppfører seg. At hun blir irritert, sier da ingenting om hvordan hun fungerer.

 

Datteren min irriterer meg mer enn mannen min. Han er bare ikke irriterende. Mens hun lager irriterende lyder og pirker på meg.... Hun er 6 år. Men jeg går ikke av hengslene av den grunn. Jeg ber henne slutte når hun har holdt på for lenge. Hun tror ikke at jeg elsker mannen min mer enn henne for det.

Det er store sjanser for at HI's datter ikke lider av at moren hennes synes hun er litt mer irriterende enn broren.

[Anonym bruker]

Det er sjelden jeg blir irrritert, og da mener jeg EKTE irritert, overfor sønnen min, men jeg er alikevel ganske rask til å korrigere adferd som ikke er ønskelig. Det at jeg ikke blir irritert hjelper meg å være tålmodig og "ta kampen" når det er nødvendig. Hadde en slik kamp her om dagen da poden måtte henge smekka på plass på stolen før han fikk gå å gjøre andre ting. En enkel sak som han gjør hver dag. Akkurat denne dagen hadde han ingen planer om å gjøre det. Jeg ble aldri irritert eller sint, men jeg brukte alikevel 15 minutter på å få ham til å henge den opp. Han er 2 år.

 

Dersom det å bli irritert er å bli sint som man blir på en ektefelle f.eks., så er det ikke bra. Er irritert å være konsekvent og å irettesette barna og "ta kampen", ja, da håper jeg mange blir irritert på barna sine. Er jammen mange søte ufordragelige unger der ute!

 

Min jobb er ikke å være hans beste venn. Jeg skal være den som forbereder ham på den store verden. Der slipper han nok ikke billig unna bare fordi han har lyse krøller!

[Anonym bruker]

Syns du skal slappe litt av før du begynner å kalle folk en svakt fungerende mor.. Du har da ingen anelse om hva som foregår der?? Jeg og har blitt irritert på min når h*n ikke vil sove f.eks men jeg oppfører meg som vanlig. Står ikke å sjelver av sinne, men kjenner det koker litt i toppen.. Så mange som dømmer så¨utrolig fort her inne.

[Anonym bruker]

Jeg blir stadig vekk irritert - opptil flere ganger og dagen!

Men jeg klarer fint å irettesette barna uten å vise all for mye irritasjon direkte ovenfor de!!!

 

Synes det er snodig at det ene barnet irriterer deg mer enn det andre. Det er jo ikke barnet i seg selv som bør irritere deg, men det "gale" de gjør - altså selve handlingen.

[Anonym bruker]

synes fryktelig synd på flere av disse ungene i denne tråden som tydeligvis vokser opp uten grenser!!

 

Når de ikke får reaksjoner for å bite, kaste mat på gulvet, skrike og hyle......ja, ja...lykke til sier jeg!!

[Anonym bruker]

Klarer du ikke å lese skikkelig?Om man blir irritert eller ikke (altså kjenner seg irritert) har absolutt ingen sammenheng med om man irettesetter barnet eller ikke. Jeg klarer ikke å kjenne irritasjon ovenfor mine barn, men de har blitt skikkelig oppdratt fordet. De får klar tilbakemelding på uønsket adferd. Jeg får ofte kommentarer om hvor utrolig høflige mine barn er. Både fra fremmedfolk, barnehagen, familie og venner. At jeg ikke kjenner irritasjon inni meg gjør meg ikke til noen dårlig mor og det betyr IKKE at barna ikke har grenser.

 

Misunnelsen lenge leve. Så utrolig mange tragiske tilbakemeldinger det har kommet i denne tråden. Skulle tro at det faktisk finnes folk som føler at det å kjenne irritasjon gjør dem til bedre foreldre. For en skam det må være å ha et slikt syn på barneoppdragelse.

[Anonym bruker]

Jepp, mange som ikke kan lese :-) jeg svarte over her at jeg aldri blir sint på gutten min. Men jeg skjønner jo når han oppfører seg dårlig, og reagerer på det. Det er bare at jeg ikke irettesetter utfra sinne, men utfra at jeg intellektuelt forstår at jeg må.

[Anonym bruker]

Det blir helt feil når man tror at sinne og irritasjon er det som skal til for å oppdra et barn og gi god grensesetting. Da har man virkelig misforstått kraftig. Kjempetrist.

[Anonym bruker]

Jenter jenter.... Dere må få litt eldre barn før dere uttaler dere.

 

Når dere får en jente i verste prepubertale trass så blir ALLE irritert. Til og med jeg ble aldri irritert da hun var 1-2 år.

[Anonym bruker]

Det er det vel ingen som benekter. Jeg blir irritert på 5 åringen min innimellom, men ble aldri irritert på henne før hun var over 2 år

[malingus]

Hmmm... Jeg er enig i at irritasjon og sinne ikke må til for å oppdra en unge. Ofte blir det best om man holder seg rolig og ikke stresser opp seg.

 

Men det jeg ble sittende og tenke på er at, gud så glad jeg er for at samboeren min blir irritert på sin datter, på lik linje som jeg blir irritert på min til tider vanvittig irriterende 3 åring!

Tenk dere, det blir slutt mellom mor og far. Mor har alltid forgudet ungen sin, ser knapt feil og må presse seg til å irrettesett den. Synes enhver rampestrek -stor eller liten, bare er nydelig og sjarmerende. Selv når unger er 6-7-8 år. Så treffer hun en ny mann med barn fra för, som ikke alltid synes alt er like kult, som blir irritert og lei og viser naturlige fölelser. Kanskje han til og med nyter de helger/uker det bare er dere to? Ja nei gud forby... Men anyways... Fakta er at de fleste lettere irriterer seg over andres barn og har mindre tålmodighet med dem, fordi de ikke er ens egne barn. Man forguder dem ikke. Man har ikke båret dem fram og elsket dem fra dag 1. Og ikke elsker de deg heller.

Jeg hadde blitt gal om min samboer aldri hadde blitt irritert på sitt barn, om han måtte ta seg sammen for å rette på henne. Jeg hadde aldri holdt ut å leve med at jeg hadde blitt skikkelig irritert og lei av hans datter, mens han bare hadde sittet der og smilt og ledd til sin "bedårende" datter -som i mange sammenhenger ikke er så bedårende (gjelder jo alle barn), ikke minst mitt eget).

 

Nei uff, bare tenk dere deg og din "engel" i en ny familie, med ny samboer og stesösken. Det funker ikke.

Hadde iallefall ikke gjort det her!

Bare en tanke...

[Anonym bruker]

Det HI her sier er jo at hun ALDRI føler irritasjon overfor sønnen men føler irritasjon overfor datteren.

 

Det at man bare har positive følelser hele tiden ovenfor ett av barna er snodig - helt uavhengig av om man viser det utad eller ikke.

 

[Anonym bruker]

Jeg kjente ikke irritasjon ovenfor datteren min heller, da hun var 1.5 år..jeg er lite irritert på henne, men det hender. Men det er helst når vi har diskusjoner, noe jeg aldri har med min lille sønn. Er ikke mer glad i han enn henne skjønner du. Men hun er faktisk eldre og skjønner mer.

[Anonym bruker]

Jeg kan bli irritert over barna mine, men jeg kjefter aldri på dem eller viser sinne aggresjon.

 

Jeg sier tydelig ifra hvis det er noe jeg ikke liker, det er jo viktig at de lærer seg empati, og det lærer de først og fremst fra foreldrene. Når jeg da blir irritert sier jeg klart at "mamma ikke liker ..., du får ikke gjøre det". På den måten lærer han å forstå at andre personer har noen grenser og hvordan han må forholde seg til dem.

 

Hvis du bare overser alt han gjør fordi "du er svak for ham" vil han slite mer med å forstå grensesetting når han omgås andre.

[Gjest babyfabrikken er nå nedlagt :)]

Selvfølgelig går det an å bli irritert på en liten baby, men jeg tror heller det er frustrasjon som kommer ut i form av irritasjon. Seriøst; om babyen har skreket og skreket i timesvis natt etter natt, kan dere helt ærlig si at dere aldri langt inne i deres stille sinn har tenkt; kan ikke den j%¤#la ungen bare holde munn!!

 

Jeg kan ihvertfall innrømme det! =)