Hjelp meg til å forstå.....

[Anonym bruker]

Jeg er gravid. BF er av og på hele tiden ifh til meg...ikke barnet. Nå har han skubbet meg ut i kulden igjen. Han vil ikke involvere seg i barnet selv om han ønsket det til å begynne med.

 

Hva i #%¤" er det som får mannfolk til å bare "glemme" sitt eget barn?? Jeg har gjort alt for å involvere ham. Noen ganger bedyrer han sin kjærlighet til meg, andre ganger ignorerer han meg. Vi bor ikke sammen, han sier vi skal det. Det er likevel vanskelig å tro ham. Når jeg har spurt om han vil bli med på fødselen sier han : vet ikke, kanskje, hvis jeg får tid....

 

Det er så sårende... han hanker meg inn med kjærlighetspreiket, og så skubber han meg ut i kulden. Jeg føler meg så alene......

 

Jeg kjenner at jeg blir så sint...rett og slett hevngjerrig!! (han har mye han må stå til rette for, som jeg ikke kan si her...) Vil bare gi ham inn så det svir, uten at han kan ta meg på det. Har fått så nok!!

 

(mulig det er hormonene som gjør meg så hevngjerrig...men likevel. Det gjør sååå vondt!!!)

[Anonym bruker]

Det er ikke så enkelt for en mann å føle noen tilknytning til et barn som er i din mage, spesielt ikke hvis dere ikke bor sammen og han deltar med å ta på magen etc. Han kjenner jo ingen spark eller beveglser og går ikke gjennom det du gjør.

Hadde jeg vært deg hadde jeg levd mitt liv, ikke kontaktet han om det ikke er nødvendig og ikke hørt på hans lovord.

Når babyen kommer og han får mer sjans til å kjenne på farsrollen kan dere ta det derfra.

[Anonym bruker]

Slurr å regne med han. Slutt å ta kontakt og ordne heller alt selv. Hør med ei god venninne, ei søster eller din mor feks om de kan støtte deg mot og under fødselen. Vær uavhengig og se heller etterhvert hva som skjer med tiden

[Anonym bruker]

Ikke bry deg med han. Likegyldighet(ekte) er den beste hevnen du kan oppvise. MEN den må være EKTE!!!!!

[Anonym bruker]

hi her:

Jeg har spurt ham om han vil bli med på ul. Sendt ham ul bilder og video. Han er den eneste som har kjent sparkene, og da reiste han seg og gikk. Likevel sier han at han elsker meg, at han vil dele livet med meg osv... Helt ærlig så tror jeg han har funnet seg ei annen han kan pumpe på. Høres fælt ut, men han har en historie bak seg som tilsier at han må ha bekreftelse konstant...og han er veeeldig flink med ord. Vant med å få det han vil ha.

[Anonym bruker]

Mannfolk generelt tenker stort sett bare på seg selv og sine egne behov. Lær deg å klare deg uten og se på det som en bonus om du skulle møte et dugende mannfolk etterhvert.

[Anonym bruker]

ja,jeg er enig...men det er såååå vanskelig. Jeg har gitt alt for å være med den mannen.Alt!! DUMME DUMME meg. Hele livet mitt er snudd opp ned, og når han ber meg om å komme, kaster jeg meg desperat i det og kjenner at det bare skriker inni meg "Elsk meg!!"

 

Huff, vet det høres sykt ut...men...

 

Jeg er så sint på ham at jeg vil knuse ham med all makt slik at han ligger i gjørma og drukner i sin egen dritt. Han har ødelagt meg, jeg tror aldri jeg noen gang kan komme over det han har gjort mot meg (eller jeg har latt ham gjøre mot meg..blind som jeg var!)

 

 

Beklager...jeg må bare få ut litt raseri her....

[Anonym bruker]

20.43 var meg, altså HI

 

Jeg har gått gjennom så enormt mye for den mannen. Han har ført meg bak lyset gang på gang...og jeg har latt meg lure. Nå er jeg gravid fordi HAN ville det. Han overtalte meg, og nå har han latt meg i stikken og lever livets glade dager der borte hvor han bor.

 

Ja, jeg skal ignorere ham fullstendig, men jeg trenger hjelp til å gi ham noen stikk som svir skikkelig før jeg lar ham gå helt. Ååååååh,har aldri hatt en slik trang til å hevne meg før. Tror vel ikke han bryr seg noe særlig om jeg ignorerer ham, fordi jeg har vel forstått etterhvert at han bare er interessert i et hull og litt sengevarme. Derfor må jeg finne noe som SVIR skikkelig.

 

Jeg er så trist og lei meg... vil ikke gå gravid mer. Vil røske bort magen og grave meg ned. At det går an å ha det så vondt ((

[Anonym bruker]

hvor gammel er du? både du og BF høres veldig umodne ut??

[Anonym bruker]

Vi er faktisk over 30 begge to ,hehehe.... Og vi har begge høy utdannelse. Barnslighet har ingen alder, kjønn eller status. Den kan oppstå i alle mennesker.

 

Ja, det er sant. Det er umodent. Føler meg som en liten drittunge som ligger på gulvet og gråter fordi jeg ikke får viljen min. Men jeg må bare ta det ut en plass. Skulle kanskje heller ha investert i en slåpute ;D

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kommer du over det, du er bare 30 og har livet foran deg og skal snart bli mamma

[Anonym bruker]

Hvis han ikke er i stand til å ha en stabil relasjon til deg, så hadde jeg kuttet ham ut.

Ta det som en bonus om han vil stille opp for barnet.

[Anonym bruker]

Hvis det er sånn at du har flytta til hans hjemplass for å være sammen med ham,så hadde jeg i hvert fall flytta derfra i god tid før ungen kommer! Hvis ikke risikerer du å bli stuck der for alltid pga fars rett til samvær,evt å måtte gi hovedomsorgen til ham. Han høres definitivt ut som en type som kan finne på mye rart bare for å være kjip.

[Anonym bruker]

Jeg tror alle har, har hatt eller kommer til å få en sånn "mann" i livet sitt og vi må alle gjennom det, men alle som allerede har vært gjennom dette kan fortelle deg at jo fortere du kommer deg videre og bedre er det for både deg og barnet. Han skal selvfølgelig få se barnet sitt nr det blir født og jeg håper dere finner en ordning som dere begge kan være fornøyde med i forhold til det.

 

Hva du enn gjør så kommer han mest sannsynlig aldri til å forandre seg og da ender du opp med å bli stadig avvist, og du fortjener så mye mer enn det. Glem han og kom deg ut og møt venner og bli kjent med nye mennesker så skal du se at plutselig så dukker det opp en mann til deg som behandler deg riktig og først da ser du hvor dum han andre egentlig er

[Anonym bruker]

Takk for svar og gode ord. Dere har helt rett...jeg vet at jeg må kvitte meg med ham. Han bryr seg jo egentlig ikke om meg....

 

Jeg er bare så ensom av og til. Vil bare ha noen sterke mannsarmer rundt meg. Men har innsett det at jeg kan se langt etter det i noen år fremover. På tide å skarpe opp restene av meg selv og se fremover. Wish me luck

[Anonym bruker]

Uff, dette hørtes virkelig vondt ut. Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Barnet mitt er i dag nesten 2 år og i dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg HATER hennes far.

Kutt han ut før han klarer og "drepe" alt i deg og slutt og prøve å få han til og være far. Det er ikke din jobb og du vil heller aldri lykkes med det.

Den tingen jeg angrer mest på i dag er at jeg faktisk lot bf være med på fødselen så tenkt deg godt om.

Du tenker sikkert at det vil gjøre bf mer delaktig og at han vil få bånd til barnet osv men jeg lover deg det er skikkelig surt og sitte i dag og vite at jeg delte min mest intime opplevelse med en mann som i ettertid han bli med for og se hvordan i alle dager en unge kunne komme ut der.

[Anonym bruker]

Takk for svaret. Huff det er tunge dager for tiden, men jeg skal komme meg igjennom det. Er sliten av hele situasjonen og vil bare at livet mitt skal bli stabilt igjen.

 

Han verken vil eller får lov å bli med å fødselen. Jeg har gitt han tilbudet, men han takket nei. Jeg vil ikke ha ham der heller, men kjenner det er sårt at han bare forkaster barnet så lett som bare det. Han har barn fra før og han vet hva det vil si å ha barn. Han tar seg godt av de han allerede har, men dropper dette barnet. Jeg forstår bare ikke.

 

Han må være syk i hodet sitt....rett og slett. Jeg orker ikke å forholde meg til ham mer iallefall. Har ikke hørt fra ham på mange dager nå (tidligere skrev ham melding minst en gang i timen) Jaja, på tide å slippe tak i ham og la han surne i sin egen egoisme. Jeg har iallefall gjort det jeg kunne for at han skulle involvere seg. Kan ikke gjøre mer. Jeg gir herved opp....