Takler dårlig min sambo etter barnet kom!!

[Anonym bruker]

Jeg har lyst til å rive av meg håret!! I hvert fall hans hår!

Jeg har lyst til å hyle å gråte, spenne han i ræva og flytte ut.

Jeg er så skuffet over hans manglende interesse for jenta vår som har blitt 4 uker nå. Og hans evne til å se at/hvis/når og hvor han trengs!

Han har lagd middag til meg og min datter på 7 år EN gang siden jeg fødte for 4 uker siden.. Jeg har grått uendelig mange barseltårer pga utslitthet og skuffelse over han. Han har prioritert fødselspermisjonen sin på arbeid ute i hagen, når han har hatt mulighet for å kose seg med sitt nyfødte barn, og ta seg av meg. Han er sjømann og er borte en mnd i slengen...så han er ikke bortskjemt med hjemmetid, derfor syns jeg det er hårreisende når han ikke ønsker å være mer sammen med oss... Faen er det meg det er noe i veien med da eller? Kanskje han ikke trives så godt i mitt selskap,,? Han sier han klør sånn i fingrene, klarer ikke sitte iro. Det er fint det, jeg liker menn som kan jobbe, men en plass går grensa, syns jeg.

Jeg vekker han ikke en eneste gang iløpet av natten når vår lille skal ha mat.. det er jo bare jeg som kan gjøre noe med det uansett.. Men jeg vekker han heller ikke for å få skiftet bleie om natten når det trengs.. Altså han får sove HELE natta, det er ingen som plager han. Han forlanger ikke å ha det sånn, men det har bare blitt sånn. Derfor tenker jeg også ekstra på at han kan være litt med på tilbudssiden!

Når vi har besøk så sitter han sammen med oss alle og fremstilles som en ivrig og god far, og preiker så stort og flott om barnet vårt. Jeg koker!

Jeg springer som ei pisket rotte å gjør alt i hus, mens han er ute å driver med hobbyen sin (som er forskjellig ute i hagen). Når jeg da viser mitt sure tryne og forklarer at jeg er irritert når han ikke tar seg tid til oss, så blir han forbanna og påstår at det er JEG som er som blir så forbanna sur fordi han ikke springer rundt å gjør det jeg befaler hele dagen . (altså at jeg er ei bortskjemt kjerring).

Jeg kjenner at dette holder jeg ikke ut lenge! Hadde det ikke vært for vesla og hun jeg har fra før så hadde jeg pakket sammen og flyttet. Kjenner jeg takler hverdagen så dårlig når den er slik.

 

Føler alle fortelller om sine fantastiske menn, og hvor stolte og flinke fedre de har blitt. Er det noen andre enn meg som har opplevd en skikkelig skuffelse etter at barnet ble født???