Klarer dere å leve bra uten for mange venner?

[Anonym bruker]

Jeg har noen gode venninner som jeg møter av og til når det passer for begge parter :-) Både med og uten barn.

Jeg synes det er vanskelig å få nye venner, men det hender det skjer og det setter jeg veldig pris på.

Jeg er ikke veldig pågående, men viser interesse hvis jeg liker personen godt.

Jeg føler meg vel ved å ikke ha for mange også, men det er hyggelig med mange bekjente.

Deilig å føle at lysten til å feste er fraværende, det blir aldri så kult som man tror. Det blir ikke slik som det var. Har innsett det

[Anonym bruker]

Ja, jeg klarer meg fint. Har noen få nære, og det holder. Jeg har full jobb, 2 unger, hus og mann, og venner kan faktisk ikke nedprioriteres så mye, for da forblir de ikke venner så lenge!

 

Men jeg tar meg gjerne en fest jeg, men at det ikke alltid blir like morro er jeg enig i

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner, men en del bekjente. Det er et savn å ikke greie dette her sosiale, skjønner ofte ikke hvorfor DE blir så gode venner, men jeg får liksom aldri den tonen med noen. Jeg treffer stort sett ikke mennesker utenom på jobb. Men jeg har jo et bra liv likevel, sett bort fra det savnet.

[Anonym bruker]

Fint å vite at det er flere som meg Trenger noen å identifisere meg med føler jeg.

HI

[Anonym bruker]

Jeg tenker det samme som deg 17:07, alle andre finner liksom så fort og greit kjemien og blir nesten sjelevenner med en gang...

 

Jeg går på en skole som omhandler endel selvutvikling og vi blir veldig kjent gjennom utdanningen, og da tar noen helt av og nesten elsker hverandre og er såå close. Jeg tenker at de faktisk er mine klassekamerater og i pausene går det faktisk an å bare være laidback og ikke fortelle absolutt alt om seg selv og livet sitt... Blir litt sliten av det styret, vi har mer enn nok sharing i undervisningen.

 

I jobbsammenheng klarer jeg sjelden å bonde med kollegaer , det er jo ofte

mange forkjellige typer å forholde seg til.

Så jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen venner. De få jeg hadde mens jeg studerte har jeg gradvis mista kontakten med. Har noen "venninner" i nærheten som jeg har kjent lenge, men som jeg ikke har møtt på mange måneder. Føler at ting avhenger litt av meg, om jeg ønsker å beholde vennskapene eller ikke. Har ikke lyst, for jeg føler at de gir meg mer negativt enn positivt.

Jeg er en person som alltid har likt å ha litt tid for meg selv. Godt å slappe av hjemme, og pusle med mine ting.

[Anonym bruker]

Jeg har verken ork eller tid til mange venner, har mange bekjente som jeg pleier litt sosial omgang med, men nære venninner er det 2 som bor langt borte, og to som bor nært, i tillegg har jeg et par kamerater og mannen og jeg to vennepar. I tillegg har jeg jo min mor, min søster, svigerinnene, en tante og kusiner. Kan plusse på venners venner etc, mer enn nok. Treffer støtt hyggelige mennesker som jeg kansje burde blitt mer kjent med, men jeg har ikke tid eller overskudd til det. Har opplevd at enkelte har prøvd å bli bedre kjent med meg, men jeg har ikke orket å pleie de gryende vennskapene, litt synd og jeg får litt dårlig samvittighet også. Vet en av dem var litt ensom, men jeg merket fort at hvis jeg ga henne hånda så kom hun til å sluke meg hel og ta alt for mye av min knappe tid.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har vel 1-3 gode venninner, men har ikke så bra kontakt med alle lenger..

Jeg så meg lei av å måtte ta kontakt med dem hele tiden...

 

 

Ja, lysten til å feste mistet jeg for lenge siden.. Er 21 år. Jeg føler ingen behov for det, og det tror jeg gjør noe slik at jeg ikke får være med mine "venninner" for eneste dem tenkr på er å drikke, fly ut på byen osv.. Jeg er gift og veldig godt gift også

[Anonym bruker]

Man trenger ikke mer enn noen helt få nære venner. Å ha flere bekjente som man omgåes er noe helt annet!

 

Jeg treffer svært sjelden mine fire gode venninner (ikke venninnejeng), men jeg prater jevnlig med dem på telefon.