Var nødt til å ta abort :(

[Anonym bruker]

Jeg er en jente på 18 år som var nødt til å ta abort...

Legene mistenkte jeg var 13 uker på vei, det stemte ikke. Etter å ha vært hos kvinnekliniken fant jeg ut at det ikke var mer enn 5 uker og 6 dager på vei, samboeren min sa vi ikke kune få noe fremtid med en baby... Jeg var så lei meg, jeg gråt veldig mye. Jeg har ikke fortalt det til noen, jeg prøvde å snakke med samboeren min for ejg ville gjerne beholde barnet, men jeg følte det ville ødelegge forholdet vårt

Jeg tok p-piller mens da jeg ble gravid og det er litt merkelig, jeg tenker at det kanskje skulle bli sånn at jeg skulle få meg et barn nå, jeg vet virkelig ikke

[Anonym bruker]

Du var ikke nødt til å ta abort, men du valgte å ta abort. Synd at du lot det påvirke av kjæresten, men slik er det. Du kan uansett aldri gjøre om på det valge du tok.

[Anonym bruker]

Jeg hadde dumpet en mann som prøvde å tvinge meg til abort.

[Anonym bruker]

Det er aldri lett å måtte gjøre slike valg. Har selv to aborter bak meg (jeg gikk på p-pilla, så hadde heller ingen planer om å bli gravid i det hele tatt), og det er mange tanker som farer rundt i hodet :S

 

Kanskje det var ei mening med at du skulle ta abort? For faren til barnet har tydeligvis ikke peiling, og jeg hadde ikke holdt ut å bli værende med en slik type.

 

En god klem til deg fra meg

[Anonym bruker]

Det er ikke så enkelt som å si at "Du skulle ikke hørt på han, og bare beholdt barnet".

 

Det er absolutt ikke en enkel problemstilling dette...

 

Om man velger å få et barn som samboer ikke ønsker, kan det (mest sannsynlig) føre til at forholdet ryker. Enten før baby blir født, eller i den sjarmerende småbarnsperioden...

 

Da må man altså ta valget: Vil jeg være alenemor? Vil jeg bli alene om et barn nå i 18 års alderen, og dermed også begrense mine valg og fremtidsplaner?

Er dette en mann jeg vil ha barn på deling med? (for det må du... far skal stille opp, og ha kontakt med barnet).

Vil jeg at barnet skal voksne opp på den måten? Eller vil jeg vente med å stifte familie til jeg en gang møter en jeg VET jeg vil tilbringe livet med (Det er ingen garantier.. det vet jeg).. og en mann som også ønsker barn, og å følge opp disse..

 

Det er kanskje egoistisk av kjæresten å ikke støtte sin gravide kjæreste i dette.. de er tross alt to som har laget barnet..

 

Men det er også mange egoistiske unge (og også en del eldre) jenter/damer, som bare tenker... "Å så koselig.. en baby for meg.. den skal jeg kose meg med.. dette skal bli kjekt.":.. for deretter å ikke vurdere om de har hverken tid, penger eller evner til å følge opp på godt og vondt...

 

Og stygt å si det kanskje.. men mange av de som er unge og gravide, har ikke lagt av noen penger for fremtiden.. og det trenger de strengt tatt ikke i Norge for vi har så gode ordninger.. Ingen må tenke på at det koster å ha unger etc..

 

for de får penger rett i hånda for ingenting.. og så blir det resten av samfunnet som tar seg av (betaler for) disse ungene..

 

Jeg vet det ikke er så svart hvitt som jeg skriver her, men det å beholde en unge skal ikke alltid være det eneste alternative heller..

 

Det er mange sider, for og i mot, spes. når man er ung, kanskje ikke i et forhold, og ikke har hverken jobb eller utdannelse.

 

Jeg vet mine foreldre tok en abort før jeg ble født. De var midt i utdannelse og hadde hverken penger e.l. til så mye annet da Det var jo de som ble gift, og de fikk 3 unger etterpå. Og jeg vet de synes det var tøft da.. Samtidig som jeg vet at de synes de kunne gi oss den barndommen vi fortjente, og la forholdene så godt tilrette som mulig for det....

 

Ingen riktige svar...

[Anonym bruker]

Jeg kastet typen på dør da han "krevde" abort.

 

Ble uplanlag gravid og hadde ikke vært så lenge i lag med han, så for min del fikk jeg det bedre.

 

Men er det en du ser en framtid i, så har du nok tatt riktig valg og heller ta abort og utsette barne delen til senere i livet

[Anonym bruker]

Du var ikke nødt til å ta abort, han dro deg ikke etter armene bort til sykehuset.

 

Hvordan trur du forholdet deres blir forover da?

Klarer du å elske han like høy?

 

Jeg hadde aldri satt en mann over mitt barn.

[Anonym bruker]

Nei, men du ville likevel satt et barn til verden med denne mannen? og levert det i hans "varetekt" annenhver helg og hver onsdag?

[Anonym bruker]

Klem til deg HI ..

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig i dette,17:00

 

Det er mye man kan argumentere med, både for og imot. Jeg forstår du har det tøft nå, en abort er sjelden et lett valg. Men nå som det er gjort, PRØV å fokusere positivt på fremtiden. Men det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort da..

 

Jeg kan ikke annet enn å være litt enig med samboeren din også. Det er flust av unge par som får barn, uten at de er forberedt på noen plan. Ikke ferdig med utdannelsen, er i etableringsfasen og ikke fått lagt av noe penger osv. Og jeg kan si med hånda på hjertet at det er UTROLIG tøft å være alenemor i starten av 20årene. Jeg fikk mitt første barn da jeg var 20 år, og var alenemor innen jeg var 24 år. Og dessverre gjaldt det samme for 6 av mine venninner som fikk barn rundt samme tid. 6 av 7 av oss ble alenemødre, vi var rett og slett for unge og naive. Er det meningen at det skal være deg og kjæresten din for alltid, da har dere all verden av tid til å få barn når tidspunktet er bedre. Er det ikke meningen det skal være dere to, vær glad du slipper å være bundet til han for alltid gjennom et barn (tro meg!).

 

Ønsker deg lykke til, og anbefaler deg å snakke ut med en psykolog eller noen andre du stoler på om du skulle trenge det

[Anonym bruker]

Vil også gi en klem til hi som hadde et forferdelig valg:(

[Anonym bruker]

for det første; Ingen MÅ ta abort! Det er et selvbestemt valg. Men når det er sagt har jeg vært gravid like gammel som deg og jeg tok også abort ( Ble dog gravid ett år etterpå bare og beholdt). Ingen ordentlig utdannelse annet enn to år med vgs og ingen penger. For det andre så aner ikke du i en så ung alder hvilket ansvar det innebærer å ha et lite barn. De tankene du har nå om at du er klar for foreldreansvaret er det ikke sikkert du tenker om la oss si 2-3 år, og da er du fortsatt ung.. Du aner ikke muligheter og ting du går glipp av som du faktisk må ofre som mamma ( Og da snakker jeg om fester, venninneturer, studier utenlands fks) ting du kanskje ikke savner nå, men som du vil innse senere du ikke kan gjøre grunnet et barn. Jeg er bare 22 og savner innimellom og gjøre hva jeg vil, når jeg vil selv om jeg elsker ungen min over alt på denne jord. Slettes ikke barebare som alenemamma

[Anonym bruker]

Ja, ville du virkelig ikke det??

[Anonym bruker]

Ingen må ta abort.. men..... noen "må" ta abort likevel, for det å beholde barnet ikke er noen alternativ..

 

 

Må si meg veldig enig med 17.00!!

 

Sender HI en stor stor klem.. det er sikkert mange flere som forstår at du faktisk "måtte." og at det å beholde ikke er noe realistisk valg. Jeg håper du dumper kjæresten din, for han er ikke noe å satse på når han behandler sine kjære på en slik måte...

 

 

[Anonym bruker]

Er mulig å adoptere bort også.

[Anonym bruker]

Da bør man helst reise bort og føde barnet, og unge jenter ser vel det som helt fjernt nå for tida. De har lært på skolen at abort fjerner problemene.

 

Er det et absolutt krav at 18-åringer skal ha et aktivt seksualliv, som vil gjøre en del av dem gravide (selv om de bruker prevensjon)? Det er en fortvilet start på voksenlivet, uansett om de tar abort eller beholder barnet er det et valg de ikke skulle behøvd å ta.

[Anonym bruker]

Må bare signere anonym 17.00.

 

Veldig bra skrevet.

 

Til Hi vil jeg si at jeg har vært i dine sko og tatt abort mot min vilje. Jeg sleit med store psykiske vansker knyttet til aborten i 10-15 år etterpå, så jeg vil råde deg til å søke hjelp.

 

Da min samboer ønsket abort nå når jeg er 39 år fordi vi absolutt ikke hadde planlagt graviditeten, og ikke noe lå til rette for barn. Da strittet alt i meg i mot. Men han sto på sitt. Til slutt sa jeg at det var greit, jeg skulle ta abort, men da var også forholdet vårt over og ut. Og jeg mente det, jeg hadde ikke klart å fortsette sammen med han om han hadde tvunget meg til abort, men samtidig følte jeg at jeg ikke kunne tvinge ham til å bli far mot sin vilje.

 

Heldigvis snudde han og nå skal vi bli foreldre.

 

Jeg håper du søker hjelp slik at du klarer å legge dette bak deg. du vil alltid ha det med deg, men mer som en vemodig tanke om det som aldri ble. En dag blir du mamma, da kommer din tid. Klem