Angående oppdragelse(slåing, biting ol.).

[Anonym bruker]

Jeg ser det er flere innlegg her inne nå om dette. Både fra de som har barn som er "offer" og de som har "bøller". Jeg kan godt innrømme at jeg har en som er "bølle" og vi får høre ukentlig at sønnen vår har slått i barnehagen, han har bitt "bare" en gang på ett år. Jeg synes dette er forferdelig! Og vi slår hardt ned på det hver eneste gang det skjer! Han er to og et halvt år forresten.

 

Han er slik når vi er med venners barn også. Episodene som skjer i barnehagen tar de seg av, så vi tar ikke opp de igjen når vi er hjemme. Men vi prater generelt om å være en venn ol. Og HVORDAN man er en god venn. Bekrefter hele tiden hans følelser i en slik situasjon og forklarer/blir enige om hvordan han kan gjøre ting annerledes når han for eksempel vil ha en leke og løser det med å slå. MEN når det er sagt så kan man ikke skylde på at dette er en fase. Man må vise barna sine hva som er akseptabelt og ikke. Og utstyre dem med noe "verktøy" de kan bruke istede for å velge de lettvinte løsningene, som å slå for å oppnå det de vil. Også må man lære de små at det faktisk ikke kan bli som de vil alltid heller;-) Også handler dette litt om alder også selvfølgelig. Når en 4-åring går rundt og slår er det kanskje ikke helt "normalt" lengre. MEN alt i sin kontekst!

 

Kunne ha lagt ut om mye tørr teori her nå(er utdannet innen "faget"), men det viktigste for meg å få fram er at dette er helt normalt, og at barn har ulike personligheter. Mitt barn er utadvendt, hissig og sta, men også snill, god og aktiv. Vi blir nok å bruke lang tid på å "roe ned" sønnen vår, og få han til å forstå at slåing ikke er greit! Dette er ikke fordi vi ikke jobber(og jobber og jobber!) med det.

 

Jeg blir ikke lei meg når jeg får høre at han har slått i barnehagen fordi jeg føler at vi har et godt samarbeid med barnehagen og er trygg på at vi håndterer dette riktig, og at han en vakker dag lærer andre måter å løse konflikter på. MEN jeg skal innrømme at jeg tenker litt på hvordan de andre foreldrene ser på meg og hva de tenker om meg og barnets far. De kjenner oss ikke, de ser bare deres barn som er "offeret".

 

Jeg er litt middels opptatt av at vi må ha litt takhøyde for hverandre og innse at vi er forskjellige og at våre barn er ulike!

Ble langt og rotete dette, men takk for at du leste:-)

[Anonym bruker]

Dytt!

[Anonym bruker]

Så enig!

 

Mor til ei som biter og lugger med jevne mellomrom...