Litt vanskelig valg.....

[Anonym bruker]

Saken er, Min mann og jeg er midt i seperasjon, som ser nå ut til å ende stygt.. Han har fått frem til onsdag (om en uke altså) på å være ute av huset. Ungene og jeg har reist vekk i mellomtida.

Jeg er 25 år og har to små på 5 og snart 3. Barnehage er et stykke unna der jeg bor, tar ca 30 minutter å gå eller ca 15 min med buss og gange.

Jeg har levd i et vanskelig forhold og er helt på tampen utslitt. Moren min har vært mye hos meg og hjulpet til med ting siste årene.

 

Hun forslår nå å kanskje flytte inn sammens med meg og ungene for å hjelpe til både i hus og med de små når jeg skulle trenge det.

 

Jeg er veldig usikker. Vi er mye enige om ting, men jeg er så sliten og føler at hun hele tiden presser meg. På en annen side ville jo dette vært bedre for både min mor og jeg økonomisk og praktisk.

 

Hva hadde du gjort?

[Anonym bruker]

Hadde sagt jatakk til mamma, det er jo bare snakk om en overgangsperiode. Dessuten flytter hun inn til DEG! Ikke det samme som å ende opp på pikerommet igjen;)

 

Føler med deg i situasjonen din, håper det ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

Jeg hadde lett bodd sammen med min egen mor, men kjenner jo ikke din. Ikke så lett hvis ikke dere har det beste forholdet. Men mer praktisk og mer økonomisk hadde jeg definitivt gått for om det var min egen mor.

[Anonym bruker]

Jeg vet dette, men hun hakker hele tiden på meg i forhold til småplukk (mener jeg) som rydde sammen ditt og datt og alt skal være perfekt, jeg kjenner mange barnefamilier og har vært hjemme hos dem både på stikke innom uten å si ifra besøk og planlagte besøk og det er aldri prikkfritt. Jeg har heller blitt overrasket noen steder hvor jeg trodde det var mer orden..

Jeg er ikke veldig glad i å rydde, men jeg liker at det ser ordentlig ut, men ikke prikkfritt..

 

 

HI

[Anonym bruker]

Det frister jo veldig, og hadde virkelig vært deilig med hjelp i huset.. Og til ungene.. altså, ikek at jeg ikke klarer det elv, men det blir beintøft for ungene at pappaen flytter ut (ikke vil de kunne overnatte hos han heller) så det kan jo hende det er godt å være to som kjenner ungene godt og kan avløse hverandre i eventuelle konflikter..

 

HI

[Anonym bruker]

Ditt hus, dine regler! Rett og slett! Si til henne noe sånt som:

"Det er veldig fint at du vil flytte inn og hjelpe meg mamma, men da må du respektere at i mitt hus så gjøre det på min måte. Jeg forstår at du gjør ting på en annen måte, men hjemme hos meg bestemmer jeg. Om du respekterer det, så er du hjertelig velkommen."

 

Mammaen min har tendenser også, men da sier jeg bare at hjemme hos meg så gjør jeg som jeg vil, da tier hun stille. Ikke så lett for mødrene våre å se oss som voksne kvinner, tror jeg.

[Anonym bruker]

Er det meningen at hun skal si opp sin bolig og bo hos deg permanent? Da ville jeg sagt NEI. Er det sankk om 2, max 3 uker, hadde jeg takket ja. Jeg elsker moren min, og vi er veldig gode venner, men aldri i livet om jeg ville ha bodd sammen med henne.

[Anonym bruker]

Ikke gjør det. På mange måter kan det virke enkelt. Men du flytter fra et vanskelig forhold nå, og til et som kan på andre måter være vel så vanskelig.

 

At en bor nær sine foreldre er en ting, men ikke sammen med dem som voksen........

[Anonym bruker]

Jeg hadde sagt takk og ja

 

Men dere må sette ned hus regler. Du må også fortelle henne hvordan du føler deg bla. ang hakkingen!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvorfor kan de ikke overnatte hos sin far???

[Anonym bruker]

Hun må flytte fra sin bolig uansett, så det er snakk om permanent, men samtidig vil hun jo være på leting etter noe nytt og hun vil ha sin "base" i kjelleretasjen i huset.. Riktignok ikke egen inngang, men trappen ned er rett ved inngangen våres.

 

Han er kun far til yngste, men barna skal ikke sove der, ferdig med det.

[Anonym bruker]

20.31 = HI

[Anonym bruker]

Og hvilken rett har du til å si at barnet deres ikke kan sove hos sin far????

Hva graverende ille har han gjort for å miste den retten?

Og hva gjør det til at du tror du er mye bedre enn han?

 

Antar du har en grunn - men er den god nok?

[Anonym bruker]

20:36

Det har vel ikke du noe med? Det var jo ikke det hun lurte på!

[Anonym bruker]

Kjære søte anonym som har litt tungt for det:

 

*Den saken har du ingenting med

*Jeg mener overhodet ikke at jeg er bedre på noen måte, jeg VET det.

*Det at han ikke skal ha overnattingssamvær er ikke min avgjørelse.

*Svar gjerne på det jeg spurte om, la resten ligge.

 

Grufulle HI

 

[Anonym bruker]

ooohhh, det der er en tøff en!

 

Jeg hadde tatt til meg mine slektninger HVIS jeg kunne ha dem i en separat boenhet og det forelå en klar overenkomst mellom meg og vedkommende om varighet og forventninger FØR hun flyttet inn.

 

Vet om to saker hvor dette er prøvd og har skjært seg fullstendig, men der var ikke mor/datter forholdet helt bra før de flyttet sammen.

 

Kommer dere godt overens og er enige om grunnregelene før hun flytter inn ok, er det småting som skurrer allerede så ville jeg ha bedt henne finne en leilighet/hybel i nærheten.

 

[Anonym bruker]

Takk for et flott svar

 

Vi har snakket om at vi må ha klare husregler før hun evt flytter inn. Også i forhold til at hun har sin "arena" nede og det ska være lås på døra fra innsida ned slik at hun slipper å bli rent ned av unger (før de lærer seg reglene)

 

 

HI

[Anonym bruker]

20.36 her.....

 

Mente ikke å være ufin med innlegget mitt ;-) Og jeg har ikke tungt for det - men når du velger å skrive som du gjør - så kan man jo få lov til å undre seg. Hvis ikke kunne du jo bare latt være å nevne det selv i første omgang! Når du svarte så ser det jo ut som du har en god grunn for din avgjørelse - men jeg synes det er så mange mammaer som påberoper seg å være den beste for barnet og automatisk ekskluderer far... Det er det jeg stusser på - og som gjør meg litt nyskjerrig... I

 

Når det er sagt så ville jeg vært skeptisk til å flytte sammen med min mor om hun har en sterk personlighet.

Men om du likevel gjør det (som sikkert vil gjøre det lettere for deg i overgangsfasen) - så ville jeg satt opp litt klare "regler" for hva du vil godta - og det samme for henne selvsagt ang deg. Så ville jeg vært tydelig på at om en av dere føler det begynner å skurre så skal dere kunne si det til hverandre uten at det skal bli tatt personlig. Men at det rett og slett bare ikke går at dere kan bo sammen videre....

[Anonym bruker]

Oi, det er permannent? Nei, ehm, nei. Ikke gjør det. Du klarer deg fint på egen hånd.

[Anonym bruker]

HI her..

 

Takk for fint svar og beklager at jeg kanskje var litt krass. Er bare så fryktelig lei av anonyme frekkheter. Jeg skjønner nå at det egentlig ikke var en frekkhet du hadde ment å komme med, men det er desverre oftest frekkaser bak den slags svar her på DIB. Derfor svarte jeg ufint tilbake.

 

Har nok blitt litt bitt av DIB-politiet fordi jeg er ung og har to barn og velger seperasjon osv... men alle kan ikke vite alt her i verden, så jeg må leve med det DIB politiet biter, sånn er et bare