Myte eller sannhet??

[Anonym bruker]

En er som ingen,to er som ti?

Lillegull fyller ett om 1 uke,og om en måneds tid så venter vi neste.

Er lamslått av redsel for å klare dette til tider,men gleder meg selvsagt over den nye babyen. Er bare redd for å ikke strekke til,og å ha konstant dårlig samvittighet... Noen som kan fortelle litt om hvordan de opplevde overgangen fra 1 til 2?

[Anonym bruker]

Tja, min bestemor sa alltid "den første tok all mi tid, mer kunne ikke de andre gjøre heller". Hun hadde 5 barn.

 

Jeg har 2 barn, begge med sine diagnoser og vansker(ikke de samme tingene). De kan nok føles som 10 av og til.....

[Anonym bruker]

Jeg har tre, og synes det var verre å få tredjemann enn andremann. Men tror nok du får travle, hektiske og intense tider foran deg når førstemann knapt har fyllt året. Det er 3 år mellom mine første og jeg synes det var veldig fint at eldste hadde språk, kunne kle av- og på seg selv, gå på do og spise selv da andremann kom. Babyer er krevende.

[Anonym bruker]

En er som ti

To er som tre

Og Tre er som to.

 

En må du sysselsette masse, to sysselsetter hverandre ganske mye, tre klarer seg for det meste selv i leken.

 

Er an sliten etter en må man aldri finne på å stoppe. Da er det bare å kaste seg i det og gå for minst en til )

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det er som 10, det er i grunnen som to. Minuset er at man har en som står opp like tidlig selv om man har vært oppe hele natten med den ene. Nå er de jo eldre og leker en del sammen, men de krangler jo også.

[Anonym bruker]

Jeg har to friske barn og ett barn med omfattende diagnose... Blir faktisk svett av å høre på foreldre som blir sliten av å ha 1- 2 eller 3 friske barn!!!

Når våres barn med diagnose er i avlastning og BARE de to andre er hjemme er det som å ikke ha barn hjemme. De klarer jo det meste selv - og trenger ikke mye tilrettelegging for å få ting til.

Klart at men merker det når man har en baby og en ettåring - men det klarer du så fint at!

Det handler ikke om hvordan man har det - men hvordan man tar det!!!

 

Vi har vært igjennom omfattende operasjoner på barnet vårt - MASSE sykehusopphold - 2 lange år med alvorlig hjertesvikt - spying 10 ganger i døgnet osv osv her kan jeg ramse opp til det kjedsommelige.

Vi har egenlig så godt som null hjelp fra familien - men vi har stått han av :-)

Som sagt man klarer det man vil klare :-)))

 

Nå venter vi nr 4 - lykken blir fullkommen og kaoset komplett

[Anonym bruker]

Jeg har 2, og de er som 10.... eldste har en annen pappa, og når hun er der er det HIMMEL her hjemme. Det er så rolig og bedagelig, men når hun kommer hjem har jeg plutselig "10" igjen.....

Nå har eldste en diagnose og krever derfor sitt, men humøret hennes smitter over på broren, så da har vi det gående...

[Anonym bruker]

Hvor vidt to er som ti kan jeg dessverre ikke si så mye om, men at én skal være som *ingen* må jo være den dummeste myten i byn - kan egentlig ikke skjønne annet enn at den største overgangen må være det å få barn nummer én - det er jo det som faktisk endrer hele ens tilværelse.

[Anonym bruker]

To er som ti, ja. Iallefall her. Men kjenner jeg har vokst på det. Fullstendig kaos de første to årene (nøyaktig to år mellom dem), men etterpå er det kun idyll. Selvsagt trasser de og krangler og slåss, men de er mest venner og det er helt herlig. De første årene angret jeg på at jeg hadde dem så tett, men når minste fylte to, ble alt perfekt, for da var det så mye enklere, og de har stor glede av hverandre. Det var virkelig verdt det. Nå venter vi tredje, og jeg tenker det ikke blir så stor forskjell denne gangen. Du kommer til å ha to veldig små barn, så selvsagt blir det slitsomt, men tross alt går det fort, denne babytiden:) Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg syntes overgangen fra ingen til 1 barn var mye større en fra 1 til 2.

Det er 16 mnd mellom mine, og eldste begynte ikke i bhg før 5 mnd etter at nummer 1 kom til verden.

Det gikk kjempe greit..

Når nummer 2 kommer, så har man liksom begynt å få gode rutiner med førstemann, så andremann her sklei liksom inn i det grunnlaget som var lagt ;o)

[Anonym bruker]

Jeg vil heller si en er som en, to er som to, og tre er som 10!!

Var mye større overgang å gå fra 2 til 3, enn fra 1 til 2. Det var ingen problem. Det gikk kjempegreit! Gutten var akkuratt fyllt 2 år da nr 2 kom. Hadde han i bhg 3 dager i uken, 2 dager var han hjemme med meg og babyen. Vi hadde det sååå kos!

Så ikke kvi deg! Det går nok supert

[Anonym bruker]

Jeg syns det er enklere og mindre jobb med to enn med et barn. De lekersammen, passer på hverandre osv slik at jeg i mye mindre grad trenger å underholde dem når de er to enn når de er alene.