Er det dumt av oss å gjøre barnet vårt til enebarn?

[Anonym bruker]

Planen var å få to barn, men jeg føler ikke at jeg har energi til det. Gutten vår tapper all energien og jeg er helt utslitt når han endelig er i seng. Jeg har heller aldri vært så veldig glad i barn, ikke misforstå, jeg elsker sønnen vår over alt på jord og ville aldri i verden vært foruten ham. Men jeg har aldri vært sånn typisk barnevennlig person. Vet liksom ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til andres barn som jeg ikke kjenner. Men tilbake til det jeg egentlig spurte om.

 

Har tenkt og tenkt på dette, ettersom det snart hadde vært på tide å prøve på nr 2. Ikke har vi noe særlig god økonomi- årslønn på tilsammen ca 700 000, og med to barnehageutgifter vil det såvidt gå rundt. I tillegg er det dette med å i det hele tatt ORKE to barn. Spedbarnsperioden minnes jeg tilbake til som grusom, med masse gråt både på dagtid og nattestid, ammingen som jeg ikke fikk til og forholdet vårt som skrantet pga dette i den tiden. Nå er alt mye bedre, da gutten vår nærmer seg 3 år og forholdet vårt igjen er like bra som i tiden før vi fikk barn. Men jeg tror ikke jeg klarer en til "knekk".

Jeg vet at mannen har lyst på et søsken til gutten vår, men han sier at hvis jeg ikke orker og ikke vil så skal ikke han pushe på.

[Anonym bruker]

Har du søsken selv?

[Anonym bruker]

Men det finnes noen fordeler også... eldstemann trenger ikke så mye underholdning og stimuli fra dere, når han/hun har noen å leke med etterhvert...

 

Men dette er det jo bare dere som kan velge.... gjør det som kjennes riktig for dere..

[Anonym bruker]

Ja det er dumt av dere, og en tanke egoistisk.

Ingen fortjener å bli enebarn så lenge foreldrene kan få en til.

 

Småbarnsperidoden var tung sa du. selv om nummer en griner masse trenger ikke nummer to å gjøre det.

Det samme gjelder ammeproblemer. Kjenner flere som slet med nummer en hvor det gikk supert med nummer to. Dessutten går det fint å flaske.

 

Og han slitere dere ut sier du. Men har du to eller fler så sysselsetter de fort hverandre. Så de som kommer etter nummer en er bare bonus så sett.

Med en må du underholde han til han er 16, med to så underholdere de hverandre fra minsten er året.

 

Og sist men ikke minst. Det kommer en dag da du og mannen ikke lever lenger, da er søsken godt å ha.

 

Ikke alle søsken blir perlevenner, men der er det mye dere kan gjøre med litt innsats.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke hatt ene barn. Er mye selskap i søsken nå og seinere i livet. Har en venninne som er ene barn og fikk 3 barn selv. Tror det er en grunn til det. Men folk ønsker forskjellig.

[Anonym bruker]

Jeg tenker på samme måte som deg HI. Jeg har også en liten gutt, og er usikke rpå om helsa holder til en til. Men samtidig er skrekken min at han skal vokse opp alene. Og tenk om han ikke kan få barn og blir gammel og ensom, uten familie? Jeg har en søster, og er utrolig glad for at vi har hverandre. Vi er de beste venner, selv om vi har 7.5 år mellom oss. Tenker på den dagen foreldrene våre er vekk. Vi vil alltid ha hverandre. Om ekteskap ryker, og om vennskap forsvinner har jeg alltid min søster. Nå har jeg jo min sønn også, så jeg er "reddet" sånnsett. Mannen min er enebarn og har kun sin mor som nå er gammel og syk, Det er tungt for han å takle det alene. Han har heldigvis meg og barnet vårt, men før han møtte meg var han lenge redd for å bli helt alene i verden. Mora har vært kjempesyk lenge. Trist!

[Anonym bruker]

Mannen min er enebarn og han sier at han elsket barndommen sin. Han følte seg aldri ensom, og ønsket oppriktig at vår førstefødte skulle bli enebarn, fordi han ville kun det beste for sin sønn. Meeeen, jeg har 3 søsken og kunne ikke tenke meg livet uten de, så jeg pushet litt på og han gikk til slutt med på å få en til. Nå har vi to herlige gutter, fiks ferdig.

 

Jeg skjønner godt hva du mener: Småbarnstiden er intens og slitsom, og når ungene er i sengom kvelden ligger jeg i sofaen til jeg går og legger meg. Søvn er et fremmedord, alenetid likeså. Sex orker vi nesten ikke ha, vi er så slitne. Likevel er jeg glad for at vi fikk to (men gleder meg enda mer til de blir eldre) :-)

[Anonym bruker]

Det er umulig for andre enn deg selv å svare på. Man skal ikke få flere enn et barn KUN for å unngå at barnet blir enebarn - man skal også ta hensyn til seg selv, barnets far, parforholdet, økonomi etc. Men de fleste slike ting har en tendens til å falle veldig fint på plass når alt kommer til stykket - selv om man ikke alltid skjønner helt hvordan dét kan skje, på forhånd..

 

To av mine aller beste venner er enebarn, og jeg har ingenting vondt å si om dem som mennesker. De innehar alle kvaliteter og evner som trengs og ønskes av en venn/kjæreste/mor - men de sier begge selv at de (særlig nå i voksen alder) ser mange ulemper ved det å være alene. Alt fra kjedsomhet i barneårene til redselen for å håndtere gamle, syke foreldre alene i godt voksen alder. Utfordringene er mange, og da kan det være godt å ha søsken å lene seg på, "overlate" problemene til (i perioder) o.l.

 

Jeg har selv 3 barn. Før førstemann ble til, ved et uhell, hadde jeg overhodet ikke lyst på barn, og hadde aldri sett for meg at jeg noen gang kom til å bli mor. Etter fødselen, og i maaange år deretter, så jeg aldri for meg at jeg kom til å få flere barn. Hverken ønsket om det eller overskuddet til det syntes å være tilstrekkelig. Men plutselig var jeg gravid, uten at det heller denne gangen var planlagt. Og kort tid etter fødsel, valgte vi å få nr 3 også. Jeg angrer ikke på noen av mine barn, og innser i ettertid at det jeg trodde om mangel på overskudd, energi, penger, tid etc. til mer enn ET barn, ikke var et reellt problem likevel. Selvsagt krever det på mange områder MYE mer med 2 (og i mitt tilfelle 3) barnn enn 1, - men på mange områder krever det faktisk mye mindre av oss foreldre også! Barna har hverandre, ikke bare oss foreldrene - og dét er av enorm betydning for både dem og oss (også senere i livet, ser jeg andre erfare..)

 

Lykke til med valget, uansett hva du velger! OG uansett hva du velger; det kommer til å være et valg du kan leve med og trives med! For man kan bare forholde seg til det man vet om og selv har - ikke det man KUNNE hatt... :-)

[Anonym bruker]

"Ingen fortjener å bli enebarn"? Du får det til å høres ut som det er en skjebne verre enn døden. Er da vel ikke noe galt i å være enebarn vel.