Sliter...

[Anonym bruker]

... etter å ha tatt en abort for 2 måneder siden, blir bare verre og verre psykisk. Det verste at jeg føler at denne avgjørelsen ikke var min, at alle andre bestemte over hode på meg. Det her er ikke et forsøk på å lempe ansvaret over på noen andre enn meg selv, men jeg fikk ikke støtte fra noe hold. Både familie, kollegaer og venner prentet inn i hodet på meg hvor dumt det blir av meg å beholde. Samtidig som jeg har 2 barn fra før med en annen mann (tidligere samboer over mange år). Faren til barnet jeg skulle ha ¨nå har oppført seg truende og sagt masse sårende og jævlige ting. Til slutt orket jeg ikke mer, men kommer nok til å slite med det livet ut.

 

Noen som har vært i samme situasjon og vet hva som hjelper mot sorgen?

[Anonym bruker]

Dytter

[Anonym bruker]

Ikke lett.. Jeg ville kanskje snakket med Amathea eller noe, sliden du i etterkant av aborten sliter. Jeg kjenner til følelsen.. Ville bare ønske deg lykke til videre.

[Anonym bruker]

Dette høres sikkert jævlig kynisk ut fra meg men du skal være glad du ikke får barn med en som oppfører seg slik.

 

Barn betyr et bånd mellom to mennesker for resten av livet.

 

Vet det er tungt nå men tro meg det er bedre enn alternativet.

 

Hilsen ei som har fått barn med en psykisk syk og truende mann.

[Anonym bruker]

Takker for svar, og neida, det er ikke kynisk å tenke slik, jeg vet at han der ikke hadde stilt opp (han ga beskjed at han skulle kutte både meg og ungen og fraskrive foreldreansvaret), og at jeg hadde hatt det ganske jævlig hvis jeg hadde beholdt også. Har snakka med Amathea og sykehuset, men de er mest opptatt av det tekniske ved aborten og tiden etterpå, og ikke det psykiske.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er vel ikke så lett å fraskrive seg foreldreansvaret?

[Anonym bruker]

Anonym 14:04 - joda, man kan velge å drite i barnet og ikke kreve delt foreldreansvar - kun betale bidrag (slik denne faren ville gjøre, kun det økonomiske, men aldri hilse på barnet eller se barnet i det hele tatt).

 

HI