fakta om 50/50 barnefordeling

[Anonym bruker]

Er det noen som har linker om forskning på barnefordeling når det gjelder 50/50 omsorg?

Noen som har lest forskningen i Danmark? Om 50/50 omsorg? Linker?

 

Har lest mye om at 50/50 omsorg ikke blir dømt for barn under 7 år. Og har lest mye om hvorfor. Men trenger det på papiret av helt sikre kilder. Vi er i retten og jeg er ikke ute etter å ta fra barnet faren sin, men at samvær skal følge barnet sin alder, og et viktig punkt er at vi ikke har bodd sammen etterat h*n vart fødd. Nå er h*n 2,5 år. Og har hatt annenhver lør til søndag. Siden 1 år. (med mange negative reaksjoner, som ikke blir hørt på i retten)

 

Takker mye for hjelp på dette området.

 

[Anonym bruker]

Vil far ha 50/50 ? Det får ham jo ikke. Trenger du å legge frem forskning for retten ? Barneloven sier jo at utgangspunktet er at det ikke er mulig å idømme delt omsorg for barn under 7år. Når du vet dette, så bør du helle konsentrere deg om andre problemstilliger som er mer aktuelle ? Far vil jo har fått opplyst fra sin advokat at han ikke får 50/50. Krever han mer samær enn det ham har, krever han evt mye mer, nærmere 50 %, eller krever han hovedomsorgen ? Jeg synes du bør argumentere for at det bør være så og så mye samvær nå og fremover etterhvert som barnet vokser til. Du må ta utgangspunkt i forhold ved deg, far og ved barnet, ikke forkning. Sakkyndiges oppga ser å si hva som er bst utfra psykologforskning. Selv om sakkyndige kan være veldig skjeve i hvilke forskningsresultater de vil legge vekt på i en konkret barnefordelingssak, for det finnes alltids en studie som sier det motsatte av alle andre studier. Liker sakkyndige bedre far enn deg, så vil sakkyndige kunne bringe dommerne til å fortolke det til din ulempe dersom du sier at barnet har hatt negative reaksjoner etter samvær. Det kan slå uheldig ut å være negativ til den andre forelder selv om det er en genuin bekymrign fra deg. Du kan ikke bruke litt halvslapp omsorg fra far til å argumentere for redusert samvær, hvis sakkyndig mener å ha dett at far er kjempeflik under observasjon fra sakkyndig. I Norge står samværsretten sterkt at det nesten er umulig å ende opp med mindre enn 6-8 overnattinger i måneden. Det er advokaten din sin jobb å trekke frem mer generelle vurdinger ved å vise til tidligere dommer i lagmannsrett og høyesterett, når det har relevans ut fra hva som det konkret strides om i deres sak. Etc har kanskje domstolen tidligere tatt en avgjørelse om at barn som er under 3 år og som aldri har bodd med far, og er det dårlig samarbeid, så skal ikke barnet ha mye samvær med far.

[Anonym bruker]

Jeg har fått masse info om samvær på bufetat.no.. Der står det hva som er anbefalt og ikke..

 

Lykke til med rettssaken da!

[Anonym bruker]

Som den anonyme under her sier, så er ikke forskning noe å belage seg på. Det er deres situasjon som skal opp til vurdering.

 

Men det er vel ikke så rart i at barnet reagerer når han ser far så sjelden! Når det bare er 2 netter i mnd.....

 

Jeg kan bare ikke noe for det, men altfor mange mødre er helt tette i hodet når det kommer til barna. Vi tror vi er de eneste som kan yte den "rette" omsorgen for barna. Vi eier ikke barna, barna er 50% far også.

 

All ære til fedre som tar kampen, dere gjør det for deres barn både som barn og som voksne.

 

En bekjent skjønte litt hva hun holdt på med da jeg spurte henne om hun ville at hennes sønn som far siden, skulle oppleve det hun nå dro faren hans igjennom. Til ettertanke.

[Anonym bruker]

Ja, vi er så tette i hodet fordi vi ikke ønsker at våre små barn skal oppleve å være kasteballer mellom mor og far. Vi skjønner ikke at det er bedre for dem å måtte forholde seg til å se vennene sine, og eventuelt søsken av en annen far, annenhver uke. Gud forby at barna ikke kommer til å føle seg rotløse, eller ikke vil ha en stabil base de kan kalle for sitt hjem.

 

Det jég heller mener bør være til ettertanke er hvor mange som tar så lett på det å splitte familien sin..

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svarene.

Ang. hvor mye barnet ser bf, så er det 1 overnatting annenhver lørdag til søndag og to dager i uken. Burde skrevet det opp. Og det er flere grunner til at vi er i rettsak ang samvær. Men det tar jeg ikke opp her. Håper bare at sannheten og barnets beste blir sett. Og det er til barnets beste at det ser faren sin. Men alder og person bør bli ivaretatt.

 

By the way, det er altfor mange som behandler barna som pakker, (i altfor tidlig alder), og sender de att og frem fordi foreldrene vil det. 50/ 50 bør ikke være før barnet selv sier at det vil det! Og ikke før de forstår hva det betyr.

HI

[Anonym bruker]

Unger bør _aldri_ velge mellom foreldrene sine. Dette må vi voksne ta oss av.

Hadde 50-50 vært normalen fra gammelt av, ville vi steilet over at barna skulle være på en plass hele tiden, og funnet argumenter for hvor skadelig det er.

 

Til HI: det var ikke ditt innlegg jeg reagerte mest på, det var svarene.

 

Det finnes mange grunner til at barnet kanskje bør ha et "hovedhjem" i noen tilfeller, men det finnes også MANGE mødre som saboterer fordi de skal straffe far, eller ikke vil gi opp pengene. Som psykolog på FVK ser jeg disse ganske tydelig hver eneste dag.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært på FVK en gang, og er skremt over deres inkompetanse, Heldigvis ble det med den ene gangen. Du som skriver at du er psykolog der bør holde deg til reelle problemstillinger og ikke konstruere nye; ala hvis 50-50 hadde vært normalen osv.

 

Er helt sikker på at det kommer et paradigmeskifte om noen år når 50-50 barna er blitt voksne. Kan umulig være sunt for noen å flytte hver uke, De er det også mange som lever under 50-50 regimet som også mener.

 

Når det gjelder penger, så er det definitivt ikke noe å bli feit av, Har selv måttet ta ut ekstra permisjon fordi jeg er alenemor, og jeg har aldri hatt så dårlig råd noengang.

 

Synes du bør holde deg for god til å fremstille alenemor-tilværelsen som særlig lukurativ.

[Anonym bruker]

Er enig i at barn ikke bør velga mellom mor og far. Men tenkte mer at visst barnet selv kom på denne ordningen og selv ønsker å prøve det, utenat mor eller far spør, syns jeg de er store nok. Fordi om jeg i utgangspunktet er imot at barn skal flytte en uke her og en uke der. Men nok om det.

 

Du som er psykolog på FVK. Jeg spør, men du velger selv om du vil svare. Hva blir anbefalt der i forhold til alder, og der mor og far ikke har bodd sammen?

HI

[midgard]

Til 19:14

 

Du har vært på FVK en gang, og drar alle over en kam, herlig! Jeg har nylig vært på FVK og fikk veldig god hjelp - og vi skal tilbake:) Jeg syntes bare uttalelsen din er tullete - generalisere ut fra ETT møte... Du var kanskje uheldig, kjemien stemte ikke - men man kan vel bytte "behandler" skulle jeg tro!?!?

 

Vel, når det er sagt så har heller ikke jeg den store troen på 50/50. Og i min vennekrets har jeg stilt spørsmålet: 50/50 det beste for hvem? Da får faktisk endel problemer med å svare. Alle setninger de svarer med starter med JEG og MEG..... .....Jeg har tro på forutsigbarhet, struktur og stabilitet for barn (i alle fall under 7 år). Jeg er lærer av yrke og opplever en del av disse barna på nært hold, og det jeg ser er ikke udelt bra. 50/50 fungerer nok optimalt der foresatte bor i nærheten av hverander og har et godt samarbeid, GODT.

 

Jeg leste en historie (i et ukeblad) for to år siden, som fikk meg til å tenke - veldig. Den handlet om ei jente som så tilbake på oppveksten sin... Hun bodde 50/50, begge foreldrene hadde nye partnere og fikk flere barn. Hun slet med å være misunnelig på barna som hadde et hjem å forholde seg til - hun opplevde oppveksten som rotløs og "falt" liksom mellom to stoler. Bo i en "bag" (hun gjorde selvfølgelig ikke det - men skiftene var så ofte), og følte seg utenfor "kjernefamilien". Utrolig trist.

 

 

[Anonym bruker]

Noen ganger rekker det med ett møte for å fastslå at terapauten er inkompetent. Det handler definitivt ikke om kjemi, men manglende kunnskaper, dårlige råd og mangel på å sette seg inn i andres situasjon.

Min historie er slett ikke enestående, kjenner både kvinner og menn som har opplevd mye av det samme. Det er heller ikke lenge siden regjeringen uttalte at de ønsket å styrke FVK, nettopp pga dårlig kompetanse, Sett deg inn i sakene før du uttaler deg!

Når det er sagt så er det hyggelig at du har gode erfaringer med FVK.

[Anonym bruker]

Ikke alle voksne passer til reisearbeid(bo i bag). Noen blir skrullete av det. Jeg vet at jeg takler det ikke, og har valgt yrke utfra det. Andre velger reiseatbeid, fordi de trives med dette.

 

Hvem har det mest faste hjemmet? Jo, den som velger en base, og ikke bor i bag. Den som kommer hjem hver dag, med faste rutiner hver dag. Den andre typen har ikke et hjem i samme forstand, for det er en friere sjel, som føler seg lett hjemme i ulike situasjoner.

 

Hvem skal da vurdere hvilket barn(type av de over her) en har?

 

Er det vi foreldre? Eller skal vi vente til den dagen barn er gamle nok til å velge litt selv? Klarer en da den dagen å se at barnet kanskje har behov for et hjem? Ikke om en ser det fra foreldrenes "behov" for å være med barnet. Men ser en fra et barns ståsted, så kan det være at en ser at barnet har det best med et fast hjem.....

 

Jeg syns så synd på barn som blir slike "bag-boende" kasteballer, fordi foreldrene vil det(og mener at det er til "barnets beste"). Det er ALDRI til en unges beste å ha to likeverdige hjem!!!! Sånn er det bare.

 

Hvorfor i helvete kan ikke foreldre samabeide, men la barn ha et hjem???? Det går an å møtes utenom samvær, til tilstelninger og slikt. Og late som om alt er OK(for en virkelig voksen skulle dette gå helt fint).

 

Stakkars barn......... Vi voksne gir oss selv for mye frihet, nettopp fordi det er vi som bestemmer og finner opp unnskyldningene.....

[Anonym bruker]

Det er jeg som er psykolog på FVK, og er glad jeg kan være til hjelp.

 

I utgangspunktet anbefaler fvk minst mulig. Jobben vår er å lede en samtale så foreldrene selv kan komme frem til løsninger som er best for deres situasjon. Så kan vi bistå med forslag eller hjelpe dem med å tale barnas sak.

I all hovedsak så finnes det noen veiledninger som sier at barn under 3 år bør ha ett fast sted. Men så er det en million faktorer som spiller inn der også.

 

Noen mødre sender barnet villig vekk på overnattinger til besteforeldre, men mener at barnet ikke er stort nok til å være på overnattinger hos far. Det er slike ting som er en av en million faktorer som spiller inn.

 

Selv tror jeg at det ikke _nødvendigvis_ (selv om jeg er åpen for at det KAN være) er stress og en ulempe for barn å ha 50-50 deling. Alt handler om hvordan foreldrene legger til rette for det, hvordan foreldre motiverer og stiller seg til det.

Dersom en av foreldrene saboterer (det holder med en som saboterer for å ødelegge et samarbeid) så blir det vanskelig for ungene.

 

Ofte ser jeg at foreldre samarbeider bedre når de har likt samvær. Ved en skjevdeling blir det ofte at den som har mest samvær også har mest "makt". Når den makten blir misbrukt, så er det klart at den andre reagerer. Det er ikke alle som forstår at mer samvær krever mer anstendighet enn noe annet.

 

Men så handler det om virkelige kamper om barnet. Der far/mor kunne latt barnet hatt det ene stedet, fordi han/hun kanskje har lest at det er best for dem å ha _en_ base. Men så ser han/hun at mor/far ikke greier å følge opp barnet på en skikkelig måte: at skolearbeid ikke blir fulgt opp, at barnet kommer i feil miljøer, helse/hygiene blir feil... etc.

Da kan jeg forstå at forelderen må reagere. Da er ett fast bosted ikke godt nok, fordi det er andre ting som er enda viktigere. Og "skadene" (som noen kaller det) ved en 50-50 samværsform er betydelig mindre enn at barnet ikke får en utdannelse eller helseproblemer eller faller utenfor samfunnet på en eller annet måte.

 

Når mor og far ikke har bodd sammen, så krever det enda mer av foreldrene. Det krever mer av deg som mor, og jeg skal love deg at jo mer samarbeidsvillig du viser deg, jo bedre vil det være for barnet ditt.

Dersom far er et normalt menneske, vil jeg anbefale at du går inn i dette med at dere er begge likeverdige foreldre, og hva som er best for deres barn er ikke opp til deg "fordi du er mor", men opp til dere begge fordi dere er barnets foreldre. Du eier ikke barnet selv om du bar det i 9 mnd, ammet i 2 år og har barnet som din største interesse (jeg sier ikke at dette er sånn DU ser det, men jeg generaliserer). Fordi far ikke gjør ting som du ville gjort, så er det ikke dermed sagt at det er en dårligere måte.

 

Skjønner du hvor jeg vil? Barnets beste er ikke hva DU vil, men hva dere kommer frem til i fellesskap.

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Til anonym 15:32

 

Du er veldig lite nyansert her. Man kan ikke sammenlikne et barn og en voksen i en 50-50 situasjon, vi voksne har mye mer ansvar og forpliktelser.

 

Og til det å velge hvor man vil bo: skal man tillate barn å bo det stedet der det kanskje er minst gunstig for dem å bo....... hos den forelderen der man ikke trenger å gjøre lekser, hvor man kan se på tv så mye man vil og kan gå på gatekjøkkenet og handle seg middag. Der man ikke trenger å rydde rommet sitt selv, der man slipper å delta eller kan være oppe så lenge man vil og ha ubegrenset tilgang til godteskuffen og bruskassa.

 

Barn vet ikke hva som er best for dem selv. De skal slippe å velge.

 

Jeg er imponert over hva du med skråsikkerhet ved så lite argumenter. "stakkars" og "jeg synes synd på" er lite troverdig.

 

Hvorfor kan ikke foreldre samarbeide? Vel, kan du svare på det, så har du løst mye!

 

*mamma til 4*

[Anonym bruker]

Anonym 15.43

 

Antagligvis er det verre for barn enn for voksne å flytte hver uke. Særlig hvis foreldrene bor ett stykke unna.

Har en eks som praktiserte 50-50 med tre barn. Ordningen var ypperlig for ham og ekskona. De samarbeidet godt og var fornøyde med barnefri annenhver uke.

Barna var ikke fornøyde med ordningen og valgte seg fast bosted så snart de var gamle nok til det.

To av barna har hatt problemer som unge voksne knyttet til den stadige flyttingen mellom to hjem.

Tror man må tenke nøye gjennom hva en 50-50 ordning innebærer for barna før man tar en slik beslutning. Kanskje de voksne heller kan flytte annenhver uke så slipper barna det.

Er heller ikke så overrasket over hva psykologen skriver her. Maken til sort/hvit tenkning er det lenge siden jeg har vært borti. Amming i to år og mors eierskap til barna (sic!). Noen bedre?

 

 

 

[Anonym bruker]

http://www.hegnar.no/personlig_okonomi/article244682.ece

 

Disse fagfolkene sier noe om delt bosted.

 

 

 

 

[midgard]

Jeg forstår ar du har en uheldig opplevelse, og ut fra det du skriver har flere i din bekjentskapshetskrets dårlige erfaringer også. Kanskje jeg rett og slett var "griseheldig"? Og nei jeg har ikke lest meg masse opp på temaet FVK og kommer heller ikke til å gjøre det - har desverre ikke noe interesse for det... men jeg syntes fremdeles du generaliserer i stor grad - og det er min mening (trenger ikke ta deg nær av det...). Min historie (om å være fornøyd, og få godt hjelp) er heller ikke enestående.... Verden er ikke sort/hvit;)

 

 

[Anonym bruker]

Høres ut som du har vært "griseheldig" og det skal du være glad for :-)

 

Jeg tar meg ikke så veldig nær av at du mener jeg generaliserer i stor grad. Dessverre for svært mange så er virkeligheten at Familievernkontorene ikke besitter kompetanse i en slik grad at de kan sørge for barnas beste.

 

En ansatt ved ett Familievernkontor er for øvrig aktiv i denne tråden, og der kan du lese om sort/hvit tenkning og andre holdninger som kanskje burde vært debattert.

 

Men igjen; fint at du har fått god hjelp. Intet er bedre enn at barna og foreldrene har det bra.

[Anonym bruker]

Er helt enig som hun som jobber på FVK her over sier.

 

Jeg har 3 veninner som har gått i fra sine menn over noen års periode.

 

OG alle hadde den innstillingen at de skulle ha mest uansett!! De skulle ha full støtte fra NAV og faren skulle få se barnet minst mulig. Grunn: Fordi han hadde funnet seg ny dame, fordi han ene tjente så godt i sin jobb bla bla. Bare masse barnslig dritt!

 

Så at penger er motivet og hevn er faen så soleklart i sikkert 90% av tilfellene, det er jeg sikker på!

[Anonym bruker]

Merkelig "krets" du vanker i da (23:12)... Men det kan ligger mer bak, som du ikke vet (med tanke på dine venniner...).

 

Jeg må bare si: hva F@#& mener du (og andre for den saks skyld) med at penger er "motivet" - en blir ikke rik av å være alenemamma... jeg fatter ikke hvor folk har det fra.

 

Jeg har utbetalt (jobber fulltid) ca 22 000,- i mnd, og så får jeg 1 980,- i bidrag, 1 400,- i stønad til barnetilsyn og 1 940,- i barnetrygd - det utgjør ca 27 500,- i mnd.

 

Og så tar jeg utgiftene: bokostnader 8 000,- (huslån + husleie - bor i borettslag), strøm 1 500,-, 2 600,- bhg, 1 500,- studielån, 3 000 billån, 1 400,- forsikringer og ca 1 500,- pr mnd til årsavg, lisens mm.. Utover dette så har jeg (som alle andre) 1 000,- til tlf + nett, 1 500,- bensin, 700,- sparing....

 

Jeg har altså ca 4 - 5 000,- til mat, klær, aktiviteter, gaver mm... Jeg/vi - datteren min og jeg har det bra, jeg eier snart hele bilen selv (he he he...) og eier rekkehusleiligheten (sammen med banken...). Vi har råd til å dra på ferie og nå driver jeg å "tømmer" sparekontoen litt til oppussing:)))

 

Mulig jeg har en merkelig omgangskrets da, for de fleste jeg kjenner er omtrent i samme "båt" som meg - både aleneforelder og gift/samboere...

 

Nå har det seg slik at datteren min er 2 år, og aldri bodd under samme tak som sin far. Han sliter psykisk, er egnet til å ta vare på barn (han har samvær med barn fra tidl forhold) men kjenner ikke vår datter. På nåværende tidspunkt ville jeg aldri gått med på 50/50. Fremtiden kan jeg si svært lite om, men jeg vet hun har behov for å kjenne sin far (vil jeg tro - jeg savnet min da jeg var liten), hun trenger mer enn meg.

 

Men jeg tror 50/50 fungerer der foresatte bor i umiddelbar nærhet, godt sammarbeid - og at foresatte er ferdig følelsesmessig (ikke sliter med bitterhet eller en av dem ønsker å finne tilbake) med hverandre og klarer å se barnas behov fremfor sine egne.

[Anonym bruker]

Vet av et par menn som holder på slik. Ønsker mest mulig bidrag fra mor og null kontakt mellom barna og henne. En sørgelig situasjon. Bidrag blir man jo ikke akkurat rik av og barnevakt koster.

[Anonym bruker]

Hvor mange voksne er det som holder ut/hadde holdt ut med 50-50? Dvs at barna bodde i boligen og mor og far flytta. Har hørt om noen som holdt ut i ca 2 år, men barna våre lar vi vokse opp på den måten.

 

Dessuten, hvor mange er det som har 50-50 omsorg i parforhldet??? I de fleste tilfellene er det mor som er mest på banen, men når det blir samlivsbrudd, ja da stiller far opp og skal ha 50-50...