Mammaer som er i mot 50/50 deling, hadde dere...

[Anonym bruker]

...gått med på å gi hovedomsorgen til far? Under forutsetning at far var like god omsorgsperson?

 

Mulig dette er en brannfakkel i slikt type forum, men det er en spennende problemstilling.

 

Jeg har lest mange innlegg hvor mødre ikke vil gå med på en 50/50 deling av yme årsaker (barn har det bedre med en fast base, mor mener hun automatisk skal ha hovedomsorg osv...).

 

Dere som mener at barn skal få slippe å flytte mellom to hjem; hadde dere gitt far hovedomsorgen for å skåne barna for flyttingen? Eller mener dere at dere selv automatisk skal ha hovedomsorg?

 

Dette innlegget er på ingen måte ment som kritikk til noen uansett hvilket valg de ville tatt. Står selv i situasjon med samlivsbrudd og barnefordeling.

[Anonym bruker]

Min mann og jeg er passe naive.

Vi har denne ordningen: Den som vil ut av ekteskapet forlater også barna. Dvs at den som vil ut gir hovedomsorgen til den andre. Vi lever på den vi:)

[Anonym bruker]

Ja, det ville jeg gjort. Å tvinge et barn til å flytte hver uke, å ha to hjem, ulike regler, kanskje ulike venner osv. annenhver uke syns jeg er på grensen til omsorgssvikt. Så jeg ville langt heller at barnet skulle bo fast hos meg eller hos far istedenfor å måtte flytte rundt. Og om det å bo hos far var eneste løsning for å unngå 50/50 så ville jeg gjort det.

[Anonym bruker]

Ja, jeg håper jeg hadde klart å gjøre det som var best for barna uansett om det hadde kostet en god del for meg personlig. Nå har vi 40/60 (jeg har mest) og jeg må innrømme at det hadde vært helt grusomt å gjøre det motsatt. Kanskje tenker jeg ar jeg hadde klart å gjøre det "riktige" rett og slett fordi jeg vet at det neppe blir en problemstilling pga barnefars jobb. Hadde jeg faktisk måttet ta stilling til det, så kan jeg jo håpe jeg hadde klart å sette egne behov til side, men helt sikker er jeg ikke.

 

En ting det sjelden snakkes om når man tar opp "egoistiske mødre" i slike sammenhenger er det sosiale stigmaet vi kvinner blir utsatt for dersom fedrene har mest omsorg. En far som ser barna sine minst kan fortsatt bli sett på som en god far, men er det omvent vil nok mange lure på hva som egentlig er årsaken og hva som er "galt" med oss. Det er fortere gjort å bli sett på som en dårlig mor enn en dårlig far.

[Anonym bruker]

Anonym 14:02 - Det var veldig naivt, det er jeg enig i. Er ikke sånn det fungerer i praksis, dessverre. Hold deg gift, du, så slipper du å måtte spise dine egne ord

[Anonym bruker]

Absolutt.

 

Mannen min er minst like god til å ta seg av barna som meg, på noen områder nesten bedre

 

Ville aldri utsatt ungene mine for å "bo i en bag", så om alternativet var at de bodde mest hos pappa hadde jeg heller levd med savnet etter dem.

 

Vokst opp med ei venninne som bodde 50/50 og for henne var det et helvete. Er yndlingsbuksa hos mamma eller pappa, eller i vaskemaskinen hos mamma akkurat på byttedagen? Venninner som ringte på hos "feil" forelder. Leksebøker som ble glemt hos den ene forelderen når hun bodde hos den andre.

 

Det ble til stress for henne, ettersom hun ble tenåring var det også flere og flere ting som måtte flyttes hver uke. PC, skolematriell, yndlingsklærne osv.

 

Da hun ble 16 år nektet hun å fortsette, men hun nektet også å velge mellom dem. Foreldrene ble ikke enige om hvem som skulle "ha henne" så det endte med at hun selv gikk til barnevernet, fikk en liten hybel, penger til å klare seg og flyttet hjemmefra. Hun var i himmelriket, endelig et hjem, hun skulle endelig få pynte rundt seg, gjøre istand og bare ha et sted å være hele tiden!

 

Historien hennes ligger langt fremme i hodet mitt når jeg sier jeg er imot 50/50, selv om jeg vet det fungerer greit for noen barn.

[Anonym bruker]

Disse diskusjonene har det vært mange av her inne.

 

Det som regel som skjer er at alle lovpriser faren og sier han er en like god omsorgsperson. De hadde gått med på 50/50 og hadde om så gitt faren omsorgen. Moren er egoistisk som kun tenker på seg selv og ikke går med på 50/50.

 

Nesten hver dag ser en derimot innlegg her inne. En frustrert mor som ikke vet hva hun skal gjøre siden skilsmisse er et faktum og hun nesten ikke ønsker at det skal være normalt samvær med far engang. Til tross for alle som lovpriser faren og delt omsorg har jeg aldri sett noen som har skrevet der her inne når bruddet er en realitet.

 

Det var tilogmed ei her inne(skal ikke nevne nick) som lovpriste 50/50 ordningen og ikke kunne skjønne at biomor motsatte seg det for stedatteren. Når det ble slutt lurte hun på hvordan hun skulle gå frem for å motsette seg samvær overhodet med fellesbarnet. Da var plutselig faren totalt udugelig.

 

Kanskje greit å ikke være så bastante i svarene sine her inne? Og ihvertfall ikke kritisere folk som tar beslutninger ang en sak en overhode ikke kan sette seg inn i?

[Carasnella]

Hva er det som er så naivt med at den som vil ut av forholdet, er den som får minst omsorg?

Her har mannen min fått klar beskjed om at om han ønsker ut av forholdet, så pakker han sin bag og finner seg et annet sted å bo. Jeg og barna blir boende. Tro meg, er ingenting naivt over det, bare harda fakta.

Han kan få seg dem så mye han vil, er ikke det som er saken, men vi beholder hjemmet vårt. Jeg kan også¨"kaste" han ut om han f eks er utro. Dette avtalen går begge veier. Barna skal lide minst mulig selv om en av oss skulle gjøre noe dumt. Og det er ingen ord jeg trenger å spise opp senere.

 

Er selvfølgelig noe annet om det er en mor som vil ta med barna og flytte fra en voldelig mann, men det går jeg utifra at de fleste skjønner.

[Anonym bruker]

Jeg er selv skilsmissebarn, så tenkte jeg skulle komme med mitt syn på saken. Mine foreldre delte slik: Vi var onsdager hos pappa og resten av uka hos mamma også var vi annenhver helg hos hver av dem.

 

Jeg har aldri følt at det har vært noe tap for meg med den fordelingen som var. Grunnen til at mine foreldre ikke delte 50/50 var pga jobben til pappa. Han har alltid vært mye ute på reiser, så derfor var det best for oss å være hos mamma mesteparten av tida.

[Anonym bruker]

Det er bare så utrolig barnslig. "Vil du ikke ha meg, skal du søren ikke få ungene dine heller". Det ene har ikke noe med det andre å gjøre. Skal man tvinge seg selv til å leve med en person man ikke elsker, kun for å få se barna sine? Det er jo helt høl i huet og er ikke bra for den andre parten heller.

[Anonym bruker]

Den dagen mannen din begynner å pule rundt da Carasnella? Og du ønsker å gå. Da går jeg ut i fra at han får barna da eller?

[Anonym bruker]

Jeg er midt i problemstillingen. Mannen min vil ikke være sammen med meg mer. Elsker meg ikke lenger. Vi har tre små barn... jeg vil verken skille meg eller være borte fra barna, og har virkelig problemer med å forstå hans synspunkter og at ekteskapet vårt er så "ille" at det er verdt å ødelegge den faste tilværelsen til barna. Men men.. nok om det.

 

Han vil ha dem 50 %. Men har også en jobb som innebærer masse reising, sene kvelder, ut og spise etc. Så han henter da inn mamma´n sin... Kjenner at jeg ikke syns dette er greit, og barna hater å flytte på seg, men hva i alle dager skal man gjøre... :-( :-(

Syns dette er virkelig trist, og hadde en gang lovet meg selv at barna aldri skulle oppleve å bli skilsmissebarn (er det selv) med alt det innebærer. Men det er det jo ikke bare jeg som bestemmer. Kjenner jeg er så bitter på mannen min.. Vil jo ikke gå glipp av halve livet til barna og vil ikke at de skal bære på en sorg pga at mannen min ikke vil ha meg mer... :-( Det værste er at jeg nesten ikke har overskudd til barna når de er her fordi jeg er så innmari lei meg for at vi ikke er en familie lenger.. snufs :-(

 

[Anonym bruker]

Greit nok med avtaler 14:27, MEN den dagen han er utro og f.eks ønsker starte et liv sammen med denne nye kan jeg love deg at avtalen mellom dere er lite bindende. Da vil han selvfølgelig ta lite hensyn til deg og kan selvfølgelig kreve både omsorg og 50/50.

[Anonym bruker]

Jeg ville selvsagt prøvd å få hovedomsorgen selv. Er vel helt normalt å ønske å ha hovedomsorgen for barna sine? Regner med at mannen min ville ønsket det samme. Er vel ikke noe verre at mor ønsker hovedomsorgen enn far?

Jeg gidder i hvert fall ikke å betale for den (eventuelle) urettferdigheten fedre er blitt utsatt for i forhold til barnefordelingssaker ved å si fra meg hovedomsorgen for barna mine uten kamp. No way.

 

Nå mener jeg for øvrig at 50/50 deling hadde vært absolutt strålende for min egen del, og hadde ikke vært noe i mot den ordningen om ikke ekspertene hadde ment at dette ikke er bra for barna. Men jeg vil heller ha hovedomsorgen enn "vanlig samvær".

[Anonym bruker]

Nei. Mine barn. Men det kunne nok vært annerledes om far faktisk var en god omsorgsperson, mange nok år med elendighet gir ikke trua på menn akkuratl.

[Anonym bruker]

om far hadde vært en god omsorgsperson, så ja.

 

Vi hadde 50/50 fordi far tvang meg. Det angrer jeg på den dag idag. Nå ser jeg hvor mye barnet slet i forhold til det, og jeg har veldig dårlig samvittighet

Men, han er ikke noe god omsorgsperson over lengre tid, så nei, han hadde ikke fått det.

[Anonym bruker]

14:42 jeg hadde i hvert fall nekta 50/50 deling om mannen ikke skulle ha unga selv den tiden de var hos ham! Ærlig talt, svigermor har da ingen rettigheter til unga!

[Anonym bruker]

Ja, hadde far gått for 50/50 og vunnet frem i retten, så hadde han fått hovedomsorgen, og jeg ville hatt samvær.

 

Men her gidder ikke far ha samvær engang, så det er liksom ikke det store problemet....

 

Jeg er bare av den formening at barn skal ha ett hjem, og ikke være en kasteball mellom foreldrene. Den som har samvær kan heller være flinkere til å møte opp utenom samvær, på ting som avslutninger og andre tilstelninger ang barna.

[Carasnella]

Leste du i det hele tatt hva jeg skrev? Om han er utro (og det vil vel være det samme som å pule rundt) så må han flytte om jeg ber han om det. Og det kommer han til å gjøre. Jeg og barna blir boende i vårt hjem og han finner seg et annet.

 

Og til deg i innlegget over der igjen. Hvor i all verden skrev jeg at han ikke skulle få se barna sine?? Få på deg brillene, for det jeg skrev var snarere tvert i mot.

Han kan få se barna sine så mye han vil. Han er en fantastisk pappa. Men om HAN driter seg ut så flytter han ut. Det samme gjelder om det hadde vært meg. Da finner jeg meg et annet sted å bo og han får hovedomsorgen.

 

Dette har vi en skriftelig avtale på, er dette virkelig så vanskelig å forstå?? Igjen, ingen nekter den andre å se barna, begge er enige i avtalen.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det hadde jeg.

 

Jeg har alltid sagt at om vi går fra hverandre, skal mine barn IKKE bo 50 % hos hver av oss.

Da må enten vi foreldre bo hjemme 50/50 eller at en av oss har hovedansvaret. Og Ja det kan like gjerne være pappaen.

 

 

[Carasnella]

Og jeg kan garantere deg at du tar feil! Hvem er det som har kjent mannen i 10 år da, du eller jeg?

 

Hvem er du til å påstå at min mann "selvfølgelig kreve både omsorg og 50/50"

 

Og han trenger ikke kreve omsorg, som sagt HAN KAN SE BARNA SÅ MYE HAN VIL. Men barna skal ikke flyttes fra sitt hjem, det er vi begge helt enige i. Om det er jeg som skulle finne på å pule rundt og få meg en ny type, så kommer jeg ikke til å forlange at barna skal rives opp fra hjemmet sitt og vennene sine. Da får jeg flytte et sted i nærheten da, og ha deltidsomsorg.

[Anonym bruker]

14.05

 

Du er vel passe naiv.. den som vil ut av forholdet kan ha mange grunner for det.. og ikke alltid grunner som er forenelig med at motparten får barna..

Jeg forlot min mann pga vold/alkoholisme og kriminalitet... (ja jeg burde ikke fått barn med han, men visste ikke dette før barna var født...) Uansett jeg forlot han da hans livstil ikke er forenelig med familieliv, ergo... jeg har barna 100% av tiden.. Hans livstil kvalifiserer seg ikke til å ha ansvar/omsorg for barna....

 

Til hi.. Dersom det var gode grunner for at en far skal ha barna mest, og han er egnet best som omsorsperson.. Men jeg tror at mor stortsett har best forutsetning til å være hovedomsorgsperson grunnet biologien vår... Mine nevøer bor fast hos far.. (og han gjør en glimrende jobb..) men barna sier rett som det er at selv om de får mat/klær og alt man skal ha.. så savner de å ha en mamma i huset, som gjør det koselig.. (deres ord, ikke mine...)

[Anonym bruker]

14.13

 

Dette var gode ord å ta med seg, men fryktelig skjebne for en ung pike... Takk for at du delte denne.

[Anonym bruker]

Jeg kan si ja nå, men jeg vet virkelig ikke før jeg hadde stått midt i det.

Ved en 50/50 situasjon tror jeg faktisk at barna hadde "fått" huset og vi forledre måtte ha flyttet. ( Hadde sikkert blitt spennede hvis vi hadde funnet oss nye partnere med barn eller fått flere barn på hver sin kant.)

 

Hvis jeg og mannen min hadde bestemt oss for å gå ifra hverandre så tror jeg at mannen min hadde forlatt landet for å arbeide i lengre perioder og at jeg kom til å bli igjen med hele omsorgen for barna.

 

 

[Anonym bruker]

16.38...

 

Jeg bodde slik, at barna hadde fast bosted... og jeg og far byttet på å bo der.. helt grusomt å flytte slik... fysj, ønsker ingen å ha det slik. Pappaen sa at han ikke orket mere, og ga meg full omsorg... (han orket ikke flytte helgene en gang!!) Bare til ettertanke...!!!!