Hvordan skal jeg klare å takle dette videre?:(

[Anonym bruker]

Fikk nr. to for fire uker siden, og jeg sliter voldsomt med å takle søvnmangelen Alt jeg klarer å tenke på er at jeg ønsker nettene mine tilbake, og få sove hele netter igjen. I allefall å få senga mi for meg selv igjen. bebisen nekter å roe seg i seng/ vogn, og vil kun ligge kliss inntil meg om natta, noe som betyr lite søvn for min del.

 

Jeg begynner å grine hver natt når jeg våkner for gang nr. hundre med vondt i hele kroppen fordi bebisen ligger inntil meg.

Dagene går greit, men kveldene blir ødelagt fordi jeg er så voldsomt trøtt, og bare gruer meg til nettene.

 

Får innimellom lyst til å kutte ut ammingen for å gi flaske, slik at pappaen og andre kan ha henne litt på natt.

 

Hvordan skal jeg holde ut dette? Når blir det bedre?

[Anonym bruker]

Umulig å si når, men det blir bedre! Ikke for å være bitch, men sånn er det å ha baby! Utrolig viktig å sove når babyen sover på dagen! Legge seg tidlig, og av og til sove lenge om morgenen, og la pappaen stå opp med babyen!

 

Klarer du å pumpe? Da kan du pumpe ut litt melk, og la pappaen gi flaske på natta!

[Anonym bruker]

Det er ingen tjent med at du går på akkord med deg selv pga søvnmangel. Hvis pappaen har mulighet til å gi henne flaske og ha våkenetter så hadde jeg gått over til enten pumpe meg eller gi MME natterstid, og kanskje også lagt meg på et annet rom! Jeg har ikke tro på at babyer blir bortskjemte, men jeg tror ofte de kan tillegge seg vaner som er vonde å vende.

 

Jeg ser også at vår mini på 3,5 uker helst vil ligge sammen med oss, men det får han kun på morgenen, jeg klarer ikke sove med ham i senga. Nå tror jeg det har blitt en vane for ham, å sove i sin egen seng og komme til oss på morgenen. Han ligger dog kun 1 meter fra meg og hører oss godt.

 

Lykke til og tenk litt på deg selv også! Det skal ikke være så negativt å være mamma, nei!!!

[Anonym bruker]

Hei,

 

siden det er nr. to, har du jo vært gjennom dette før, og vet vel innerst inne at alt blir bedre snart... Du er fortsatt i barselperioden, og de første 6 ukene er tøffest, synes jeg. Du er jo fortsatt proppfull av hormoner og utslitt etter fødselen, så det er ikke rart at alt virker mørkt og tungt nå.

 

Jeg fikk ikke til amming sist, og måtte gi melk på flaske, og jeg vil bare råde deg til å fortsette med amming for alt det er verdt! Å gi melk på flaske er mye mere pes enn amming, selv om flaske betyr at man kan dele litt på jobben. Jeg husker hvor misunnelig jeg var på alle mammaene som bare dro frem puppen og ga mat mens jeg måtte sterilisere flasker og utstyr, sterilisere vann, ha med varmt og kaldt vann på termos hvis jeg skulle ut osv osv... Så det er ikke verdt å slutte med ammingen bare for litt nattero de første ukene, jeg lover deg det!

 

Jeg hadde en kjempetøff start sist jeg fikk barn (2 år siden nå), men jeg mener å huske at det ble bedre etter 1-2 måneder. Så det er bare å holde ut og gripe etter lyspunktene, så blir det bedre snart! Snakk gjerne med andre rundt deg om dette også (gode venninner som har vært i samme sistuasjon, helsesøster osv.); det hjelper å få pratet litt rundt det.

 

Håper det lysner snart og at du kan glede deg med den lille babyen din!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Jeg vet at det er slik å ha barn, men alikevel kommer det som et sjokk. Kan ikke huske jeg syns det var så tøft sist. Jeg vet jo at det blir bedre, men det virker så uendelig langt fram i tid. Hadde jeg bare hatt senga for meg selv ok natta i det minste...

 

Men, bør jeg prøve å kutte ut å ha henne i senga? Så hun ikke venner seg til å måtte sove med meg? Eller er det for tidlig?

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Du bør ikke legge henne i egen seng fordi hun kan bli bortskjemt av å sove sammen med deg, men du bør absolutt legge henne i egen seng slik at DU får sovet litt. Tar ikke lang tid før hun venner seg til å sove i senga:)

 

Barn venner seg til de underligste ting, og det skal ikke mer enn et par dager til (for de fleste, ikke alle) før hun skjønner poenget med egen seng.

 

Masse lykke til!!

[Anonym bruker]

Tror du det? At hun venner seg til senga om jeg legger henne der, selv om hun er så liten? Har liksom lurt på om det er noe poeng når hun er så liten, om hun har evnen til å klare å henne seg til senga. Men, jeg trenger sårt mer søvn...

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Det er viktig at du får nok søvn, og ja, hun blir vant til å sove i senga. Legg noen tepper rundt henne (rullet sammen) med en topp fra deg, slik at hun kjenner lukta på nært hold. Ha senga ved siden av din, slik at du kan stryke/ta på henne når du merker at hun trenger det.

 

Det er så viktig at man får nok søvn, ellers bikker man over....

 

Lykke til!

[WildPrincess]

Mi lille jente sov på eget rom i egen seng fra hun var et par uker. Dette var først og fremst fordi hun var forkjølet og vi ville ha henne i et rom med rett tempratur og for å kunne bygge opp senga i den ene enden. Det fugerte veldig bra og hun elsker senga si den dag i dag (nå er hun 2,5 år).

 

Det er viktig at du får hentet deg inn så prøv å legg henne i egen seng. Vi brukte saueskinn som jeg hadde liggget på et par netter i senga hennes.

[Anonym bruker]

Da skal jeg prøve å legge henne i egen seng. Men, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å roe henne der... hun vil helst være på meg både dag og natt... Derfor får jeg liksom ikke slappet ordentlig av på dagtid heller, fordi hun er så fryktelig avhengig av nærhet. Pappaen tar henne når han har mulighet, men han er ikke hjemme hele tiden han heller.

 

Når var det det begynte å gå seg til med søvn hos deres barn? Og om deres barn trengte mye nærhet, når ble det bedre med det?

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Da skal jeg prøve å legge henne i egen seng. Men, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å roe henne der... hun vil helst være på meg både dag og natt... Derfor får jeg liksom ikke slappet ordentlig av på dagtid heller, fordi hun er så fryktelig avhengig av nærhet. Pappaen tar henne når han har mulighet, men han er ikke hjemme hele tiden han heller.

 

Når var det det begynte å gå seg til med søvn hos deres barn? Og om deres barn trengte mye nærhet, når ble det bedre med det?

 

 

Hi