Er det lov å ikke orke mer?

[Anonym bruker]

For å gjøre historien så kort som mulig:

Jeg ble stemor tidlig, i begynnelsen av 20-årene. I begynnelsen var det stas og ting fungerte greit. Mannen min har ikke samarbeidet veldig godt med biomor, men det har da fungert på et vis. Etterhvert har det vist seg at biomor fulgte opp barnet mindre enn vi trodde, bl.a med lekser/skole osv. Etter at barnet har bodd både hos mor og hos oss i perioder bor h*n nå 50/50 etter eget ønske.

Da h*n bodde hos oss jobbet vi mye med lekserutiner osv, og h*n lærte seg å gjøre lekser og andre oppgaver hjemme. Nå slipper h*n gjøre lekser hos biomor, og hjelper nok ikke til hjemme der, så når h*n kommer hit igjen må vi begynne på nytt med masing, prøve å lage rutiner osv. Jeg føler det er mest jeg som må mase, særlig i forhold til skolen, og at mannen min skyver mye over på meg. Han sier det er best jeg hjelper med leksene, fordi han selv ikke er så flink til sånt. Jeg vil jo gjerne, men synes det blir slitsomt når det er jeg som må mase om å få se ukeplan, spørre om h*n har med bøker, se det sure ansiktet mens vi driver på, og aldri få en takk tilbake.

Stebarnet går på ungdomsskolen, og vi mener h*n er stor nok til å bidra hjemme, og ordne etter seg selv (det er mannen min enig i). Men h*n driter i det meste, veggene er møkkete etter at h*n nærmest har tørket seg på dem etter å ha vært ute, oppvask og matrester står gjerne utover kjøkkenbenken, skittentøyet flyter utover rommet +++. Det er jeg som kommer hjem først fra jobb og dermed får det meste av jobben med å rydde eller kjefte. H*n får beskjed om å rydde/vaske etter seg, men ingenting skjer. Innetider om kvelden er tydeligvis noe man ikke trenger å bry seg om, det samme hvis vi ber h*n gjøre noe hjemme hvis h*n har fri fra skolen e.l.

Nå er jeg rett og slett utslitt, og føler at jeg ikke orker ha ansvaret for stebarnet lenger. Jeg har gang på gang sagt til meg selv at vi ikke har lov til å gi opp, men det er det jeg har lyst til nå. Jeg er gravid med vårt andre fellesbarn, men føler at jeg ofte ikke har tid til å ta meg av verken meg selv eller fellesbarnet, og at jeg ofte nærmest må si til mannen min at han må følge opp stebarnet så jeg i alle fall slipper det. Jeg skjønner ikke helt hva jeg skal eller kan gjøre. Å si at stebarnet ikke får bo her er uaktuelt, både fordi h*n er min manns barn på lik linje med fellesbarnet, og fordi biomor ikke følger opp noenting. Den eneste løsningen jeg egentlig ser nå er å si til mannen min at jeg ikke orker ha dette ansvaret lenger, og at jeg derfor ikke kommer til å stille opp med annet enn å lage middag, vaske tøy osv som uansett må gjøres, men at grensesetting (og oppfølging), leksehjelp osv må være hans jobb. Jeg ser at jeg kommer til å bli veldig frustrert selv, i alle fall i begynnelsen, fordi det kommer til å være ting jeg får lyst til å gripe inn i, men kanskje jeg etter en stund kan slå meg til ro med at han får gjøre ting på sin måte. Men er det "lov" å si dette, og melde seg ut på den måten? Eller har noen noen gode råd og forslag?

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg inderlig godt. Det er ikke gøy å være verken forelder eller steforelder når man er så sliten at man føler man svømmer for livet ene og alene for å holde hodet over vannet. Og jeg tror de aller fleste voksne som har barn, opplever fra tid til annen at de bare har lyst til å gi opp. Jeg har selv hatt et par perioder hvor jeg ikke en gang har hatt lyst til å stå opp. Det er lov å være sliten.

 

Men, nei, man har ikke lov til å gi opp. Alle barn har rett på ubetinget kjærlighet og omsorg. Det du imidlertid kan gjøre, er å snakke med de andre voksne her og spørre om de kunne tenke seg å ta en større mengde av ansvaret en periode så du kan komme mer til hektene igjen. Hos oss vandrer ansvarsmengden litt frem og tilbake alt ettersom.

 

Hvis dere samlet sett ikke klarer å følge opp barnet, må dere spørre om hjelp utenfra. Barnevernet er svært behjelpelige, de kan komme med råd og tips og hjelpe dere på andre måter. Det viktigste er at dere ikke sliter dere ut så lenge at det ender med at dere gir opp.

[Anonym bruker]

Jeg har to stebarn i tenårene. Jeg er helt klart av en oppfatning av at foreldrene til barna er alt for slappe med å følge opp leksene og skoleabeidet til barna sine.

Jeg har i alle år forsøkt å si at skolearbeidet ikke skal gjøres søndagskveld for å være ferdig til mandag. Men far følger ikke opp. Jeg spør dem hver dag hos oss hva de holder på med i de ulike fag, så kan vi snakke å diskutere litt rundt middagsbordet. Men det er bare jeg som snakker, og når barna sporer av så styrer ikke far samtalen tilbake.

 

Jeg har meldt meg ut fra skolearbeidet, Jeg sier til meg selv at foreldrene til barna har gjort et bevisst valg om å ikke følge opp skolearbeidet, og at de prioriterer lek og morro og den delen av oppdragelsen.

Jeg kan være uenig til jeg blir blå i trynet, men jeg får ikke gjort noe med det. Barna deres har middelmådige karakterer og eldste som nå skal inn på vieregående kommer nok ikke til å komme inn på den linja han ønsker.

Det er ikke mitt ansvar.

 

Når det gjelder husarbeid, så har jeg også kuttet ned. Jeg ber mannen plukke opp og vaske opp etter stebarna. "Per" kjære, det flyter me yttertøy og skolesekker i gangen, ta å fjern det, slik at et går an å gå der.

"Per kjære", ta å vask de flekkene på dørene, jeg hater skitne merker på dørhåndtakene. Jeg blander meg ikke opp i hvem som skal gjøre det, bare sier at det må fjernes. Han kan gjøre det selv, eller han kan få stebarna til å gjøre det. Han har etter lang tid begynt å få barna til å gjøre det selv, slik at livet blir lettere for seg selv.

 

Jeg har en innstilling som sier at man selv plukker opp etter sine egne barn, eller man får barna til å gjøre det selv. Bryr meg ikke hvem som har gjort det, så lenge det blir gjort.

 

Om din mann ber deg følge opp skolearbeidet så stiller du vilkår, ja, selvsagt skal jeg gjøre det, men da må du...!

 

Stebarna er ikke dit ansvar, verken deres utdanning eller deres fritidsaktiviteter. Du kan bidra når du blir spurt, men du kan ikke presse på. Det blir du utslitt av. Det er foreldrenes ansvar, deres valg, og deres prioriteringer.

[Anonym bruker]

Amen 09.55!!

[Anonym bruker]

Stebarn er ikke ens egne barn, så ja, man har lov å gi opp. Det er forledrene som skal følge opp barna sine, ikke lempe ansvaret over på andre.

[Anonym bruker]

Man går normalt ikke rundt og ser på at et barn ikke får den omsorgen det trenger...men det gjelder kanskje ikke et stebarn?

[Anonym bruker]

Man går normalt ikke rundt og ser på at et barn ikke får den omsorgen det trenger...men det gjelder kanskje ikke et stebarn?

[Anonym bruker]

Nei, man går ikke rundt og ser på at barn ikke får den omsorgen det trenger (men om du ser på skoler, barnehager og andre omsorgspersoner er det likevel skummelt mye av nettopp det, terskelen for å melde i fra er altfor høy).

I mitt tilfelle er jeg vet jeg at far godt evner å gi barnet/ungdommen omsorg, men at han nok har blitt litt bortskjemt med at det er jeg som har tatt hovedansvaret. Vi er enige om at vi helst skulle hatt barnet her på heltid, med standard samvær hos mor (hvor h*n ikke får den omsorgen vi mener h*n trenger), men nå er h*n så gammel at det er veldig vanskelig å gå imot ønsket om 50/50, så vi er enige om å ikke kjøre den saken. Dette har vi også diskutert med fagpersoner som er enige med oss.

Dette dreier seg jo også etterhvert om hva slags omsorg fellesbarna får. Hvis jeg sliter meg ut på stebarnet har jeg ingenting igjen til fellesbarna. Du kan godt si at far kan ta seg av dem, men da mener jeg faktisk at det er like fornuftig at far tar hovedansvaret for særkullsbarnet. Jeg våger meg på å tro at de fleste faktisk vil prioritere egne barn fremfor stebarn om det virkelig gjelder, men mener egentlig at det ikke er noe som skal synes i dagliglivet.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ulike meninger om hvilken omsorg et barn trenger. Alle mine venner oppdrar barna sine ulikt. Fordi om jeg mener noen er for slakke på det ene eller det andre, eller generellt, så legger ikke jeg meg oppi det, om jeg ikke er av den oppfatning at det dreier seg om omsorgssvikt. Å ikke korrigere tenåringer for å rydde kjøkkenbenken etter seg er ikke omsorgssvikt. P ikke ha tett oppfølging av lekser er heller ikke omsorgssvikt. Fordi om det ikke er hva man selv synest er ideellt, så betyr ikke det at det er omsorgssvikt.

 

[Anonym bruker]

Idiot.

"går rundt og ser på at et barn ikke får den omsorgen det trenger" - du, dette barnet har to voksne foreldre som gir faen fordi noen andre står klar til å ta over. Da er det bare jatting og dulling å liksom trippe rundt og ordne opp, og barnet selv kommer i alle fall ALDRI til å takke henne for det. De som skal ha ansvar, får ta anssvar, og stemor får begynne med å si det til dem, høyt, og spørre om dette er den lave standarden de tenker å legge seg på. hvis de sier, ja, vi syns det er OK; så er det lite å gjøre for henne. Sier de, nei, vi vil ha litt mer oppfølging, men det er du som må ta det, får hun bare si NEI, det gidder hun ikke. De er da verken syke, svakelige eller evneveike, de velger på vegen av sitt barn. Noen mennesker velger bra, noen dårlig, og det er da 1000 ganger mer grunn til å kritisere at noen nekter EKTE barn den omsorgen det trenger, enn at et stebarn ikke får det av stemor?

 

Ikke skyt på pianisten, som det heter!!