De som IKKE er aleneforeldre syter mest!

[Anonym bruker]

Innspirert av inlegget under her. Jeg er alene med to barn. Og da mener jeg helt alene. Jeg syter aldri over noe. Synes jeg har det flott selv om dagene selvfølgelig kan være litt slitsomme. Men har mange venninner som syter og klager på at mannen vil skjelden passe ungene, de kommer seg aldri ut. Mannen vasker ikke, mannen ditt, mannen datt.. Ungene er så masete, åååh, de trenger en PAUSE!! Side opp og side ned på facebook. Eh? hallo? Og de er jo til å med to om ansvaret! Har ei annen venninde som også er alenemor. Og hun klager heller ALDRI! Kanskje det er fordi vi faktisk har innsett at vi er alene og ikke kan forvente hjelp fra noen andre. Og derfor klarer vi alt selv uten og klandre hele verden for det. Eller kanskje det faktisk bare er ENDA mere stress med en mann i tilegg til barna? Jeg slipper iallefall og vaske andres klær en mine egen og barnas. hehehe...

[Anonym bruker]

Så sant, så sant... Har også lagt merke til dette...

[Anonym bruker]

Jeg er også helt alene om ansvaret for barna. Og hører daglig om folk som gjerne skulle hatt tid til ditt og datt. Hva skal man si? Jeg bare jatter med de...

Er glad jeg ikke har en mann å klage over. Istedenfor å bli frustrert over en mann som ikke hjelper til så gjør jeg det med glede selv.

[Anonym bruker]

Å gi deg nå, rakke ned på andre for å blåse opp deg selv. Finn noe positivt å fyll dagen din med HI!

[Anonym bruker]

Det finnes to typer mennesker de som syter og de som ikke syter.

Tror ikke det har noe med om man er alene eller ikke. Men klart de som er i par har muligens mer å syte over.

Vi som er alene(spesielt med 100% omsorg) vi vet at allt faller på oss, har ikke en mann som vi kan bli oppgitt over fordi han ikke tar sin del.

 

Jeg husker selv at det var vanskligere når jeg var i forhold å hadde en mann som ikke gjorde noe av jobben med barn eller hus og bare skapte merarbeid og irritasjon for meg.

Nå er jeg alene og selv om jeg savner ditt og datt til tider så slipper jeg unna all den frustrasjonen en lat giddalaus gubbe ga

[Anonym bruker]

Ja, det er noe i det der Jeg har sagt til gifte/samboere som klager over at mannen ikke starter med å gjøre ditt eller datt, at hvorfor gjør de det ikke selv???? hehehe.... Da er "unnskyldningen" at de har da en mann som kan gjøre det.... Ehhhh.. var det ikke nettopp det de sa han IKKE gjorde?

 

Jeg har fått beskjed om at jeg burde være flinkere til å spørre om hjelp, men etter som årene alene med barn har gått, så har jeg "glemt" at det går an. Jeg gjør det selv, for da slipper jeg å mase og jeg får det gjort når jeg vil.

[Anonym bruker]

Det har noe med at som aleneforeldre er det overhodet ingen vits i å syte, fordi dere har ingen å syte over eller syte til (les: mannen/samboer/kjæreste)

 

Av og til blir jeg veldig sliten fordi mannen er for mye ute og jobber, og da syter jeg:) Helt til jeg får viljen min;)

 

Før såg jeg nesten ned på alenemødre... Etter jeg fikk barn selv, så ser jeg virkelig opp til dem! Jeg tar av meg hatten for dere. Dere er så flinke, og har en skikkelig ståpå-vilje jeg misunner. All ære til dere!

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alene, men sammen med en fantastisk mann, er rett og slett heldigere enn jeg fortjener, men er enige med dere. De få jeg kjenner som er alenemødre er heltene mine. De ordner ut på strak arm, og de klager aldri. De jeg kjenner som er par klager mye mye mer.

 

Hatten av for dere som må være både mamma og pappa for barna deres!