Er aleneforeldre sytepave?

[Anonym bruker]

Har hatt en diskusjon med noen i familie.

 

En i familie klager bestandig at h*n jobber mye. Ca 9 - 17 og noen ganger til kl. 2000. H*n synes jeg er heldig som har en 8 - 16 jobb, men jeg har prøvd og fortelle at å være aleneforeldre ikke er lett heller. For når jeg er ferdig med jobben, så må jeg skynder meg å hente barna på skole og barnehage. Lage middag, rydde, forberede morgen dagen etc. Jeg får ikke satt meg ned før kl 2200 hvis jeg er heldig, så man kan jo si at jeg jobber fra kl 0600 til kl 2200. DET er lange dager.

Den personen kan jo bare slapper av når h*n kommer hjem uten å ta hensyn til andre enn seg selv. Kjenner at jeg blir irritert.

[Anonym bruker]

Jeg syns du virker som en sytepave, men ikke aleneforeldre generelt!

 

[Anonym bruker]

Du syter litt.. er alene jeg også.. men har aldri sagt jeg er på jobb når jeg er hjemme med mine 3 barn (alle under skolealder) Jeg jobber når jeg er på jobb, resten er alminnelig husarbeid som er omtrent likt for alle vil jeg tro.. om man er alene eller to.. så går det i ett stortsett uansett....

[Anonym bruker]

Er alenemor selv og opplever at de vennene mine som er i parforhold er sytepaver. Klager over menn som aldri gjør nok, slitne etter jobb, barn som maser osv.

 

Jeg har bestandig vært alene med mitt barn da jeg ble alene under graviditeten. Ingen form for samvær her, men må si meg fornøyd med livet jeg. Var også veldig bevist på dette når jeg ble alene at aldri skulle noen få synes synd i meg. Husker jeg syns det var fælt fortelle jeg var blitt alene når jeg var gravid fordi alle sa "stakkars deg". Kan virke rart for utenforstående å forstå men jeg syns jeg var verdens heldigste som var gravid så fikk nesten dårlig samvitttighet overfor barnet siden alle sa det var synd i meg.

 

Kjenner aleneforeldre som også klager mye. Noen har 50/50 fordeling og klager over lite tid og mye strev med barna. Jeg sier ingenting men syns det er skammelig klage sånn egentlig.

Det er vel gjerne sånn at noen klager mye, uavhengig av sivilstatus;)

Men jeg skjønner ikke helt hva du irriterer deg over?

[Anonym bruker]

Jeg er en ung alenemor som ikke har noe å syte over. Så jeg syter heller ikke:)

Trives med å være hjemme med barnet, har foreldre som tilbyr seg å være barnepassere i helgen slik at jeg kan komme meg ut å være litt ungdom, men hittil er det kun blitt en gang (barnet er ett år gammel). Selvfølgelig får jeg avlastning ellers også, men kun en gang for å drikke meg full.

I skrivende stund er snuppa hos sin mormor mens jeg rydder og vasker leiligheten:)

 

Men enkelte aleneforeldre syter vanvittig mye... Så skjønner hvorfor du skriver dette innlegget HI.. Har også opplevd at de som er i et forhold med bf syter nesten mer enn mange aleneforeldre. Alltid noe problem med mannen å syte om;)

[Anonym bruker]

He,he, mulig jeg syter litt, men ikke i virkelige verden. Bare her...

Prøver bare å fortelle vedkommne hvordan dagen min er bare...hvordan det er å være alene med 2 barn. Jeg er glad i de, og ville aldri setter de bort for all i verden...

 

Men jeg mener også å være foreldre er en jobb også, om man er 2 eller 1 om omsorgen. Selvom noen kanskje ser det på en annen måte...

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Jeg har noen ganger misunnet single, voksne mennesker med ingen andre å ta hensyn til:) Har liksom aldri fått oppleve det, siden jeg var 16 da jeg fikk mitt første barn, så jeg har aldri bodd helt alene. Men etter at jeg ble voksen har jeg innsett at jeg har det fint selv om det går i ett. Jeg har tross alt gode unger og noen å komme hjem til, så om det blir litt ekstra arbeid, så er det absolutt verdt det. Følte i begynnelsen at det ville være fint å få en mann å dele husarbeidet med, men da jeg fikk meg mann, fant jeg ut at det bare ble mer rot med en mann i huset:) Særlig når han jobber 05-18 inkl. pendletid og bare kommer hjem og strør om seg:) Så det var fint å være alenemor, men godt å ha en mann å prate med om alt også. Så får jeg bare tåle rotet og det at jeg må mase litt på ham. Men mange ganger synes jeg det må være drømmen å jobbe litt lengre dager, særlig når det er helt kaos og 3 unger som krangler og hyler og masse rot og støy:)

[Anonym bruker]

til 1316

 

det er mulig jeg blir irritert over vedkomne fordi h*n sier det hele tiden, og da blir "småting" til "storeting", hvis du skjønner hva jeg mener.

 

Jeg eeeelsker å være alenemor. har vært det i 3 år nå, og har ikke noe planer i å gå inn i et forhold. Jeg er vanligvis ikke noe syte person i den "virkelige" verden, men bare her...

[Anonym bruker]

Som på alle andre områder, sytepaver er man vel født :-) uansett hvilken sivilstand man ender opp i, det avhenger av personligheten. Men mulig flere sytepaver ender opp som aleneforeldre, forståelig nok...

[Anonym bruker]

ja, det er jobb å være hjemme også. Men det er det nok for familien du diskuterte med også.. J

Selv har jeg fire barn, og en mann som kun jobber helg og kveld.. Så jeg vil påstå at jeg har mer å gjøre enn deg etter min endte arbeidsdag.. (selv om jeg har en partner...som da stortsett jobber hver kveld.. eller to dager fri i uken men så jobber han helgen.. hvor jeg også er alene med alle mine fire barn. (har vært alenemor for to SMÅ barn, og opplevde at det var mindre jobb en den situasjonen jeg er i idag. Men jeg ville aldri byttet tilværelsen min tilbake til alenemor med to barn fremfor å være firebarnsmor med mann...)

 

 

[Anonym bruker]

Hvis han du snakker om ikke har barn, kan jeg forstå at du sier det til ham, men har han barn, kan han ikke sette seg ned, selv om man er to om barna. Ikke-aleneforeldre har kanskje større hus, flere biler å ta seg av, de er flere som spiser, skitner til etc og genererer mere husarbeid også.

[Anonym bruker]

13.36, da har jo mannen din hele formiddagen til å ordne huset på, når ingen er hjemme :-)

[Anonym bruker]

Nei, enslige foreldre er ikke mer elle rmindre sytete enn andre foreldre.

[Gjest ->>-]

Er aleneforeldre like, altså?

 

Jeg synes ikke innlegget ditt sier noe om hva aleneforeldre er og ikke er. Det kan fremstå som om både du og ditt familiemedlem er relativt sutrete.

[Anonym bruker]

til 1336

 

vedkommne jeg snakker om har ikke barn, men samboer som pr. dags dato er arb.søker og er hjemme hele dagen. rydder huset og lager middag til vedkommne. I begynnelsen så synes jeg det var greit å høre på, men etterhvert ble det for mye...og jeg synes det er greit å syte av og til. Det har alle lov til å gjøre, men å høre det samme om igjen og om igjen hver uke blir for mye for meg....og da ble til at jeg også "syter" tilbake...mulig at det er barnslig av meg, men, men....det er "bare" en i familien. Hadde det vært noen utenforstående, så hadde jeg bare lukket munnen og holder meg laaaaangt unna vedkommne, men litt vanskelig når det er i familien.

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som er alenemor, og hun er den som klager MINST av oss alle i gjengen!!!

 

Av og til sier hun at hun er glad det bare er henne og sønnen, når hun hører på oss andre...

[Anonym bruker]

13:36

Hva var det du ville frem til? Hele innlegget ditt er jo nesten i parentes!

Dette var vel ingen konkurranse om hvem som hadde mest å gjøre? Du både syter og konkurrerer.

[Anonym bruker]

Hehe, det bruker jeg også si.

 

13:16

[Anonym bruker]

Jeg syns det blir feil å kalle noen sytepave. Alle har ting de sliter med, alene eller i parforhold, og det "inngår i jobben" som venninne å høre på hverandre og å komme med råd og vink. Kunne ikke falle meg inn å si at venninnene mine syter eller klager om de har ting de sliter med. Alle er forskjellige og man takler ting forskjellig.

 

Jeg har vært i begge situasjoner. Var alene fra eldstemann var 4 til 5 år, og er alene igjen i dag. Men denne gangen sitter jeg igjen med 4 barn, hvor de 3 minste er fra 5 måneder til 4,5 år. Var alene igjennom hele svangerskapet med sistemann. Klart jeg var/er utslitt, bekymret for livet, økonomien og framtiden, jeg som så mange andre. Men selv om jeg er alene med 4 barn så er det ikke dermed sagt jeg ikke har forståelse for at venninnene mine har problemer, de også. Være seg om de er alene eller er i forhold, har ett eller tre barn.

 

Jeg husker godt da eldstemann var baby, hun ville ikke sove verken på dagen og natta og jeg måtte ha barnevakt for å sove en time på dagen osv. Jeg var helt utslitt! Fjerdemann er helt lik henne, men denne gangen er jeg mer erfaren. Så denne gangen takler jeg det annerledes selv om jeg har 3 til å ta hensyn til. men man vokser med oppgaven og lærer så lenge man lever. Kunne ikke falle meg inn å bagatellisere andres problemer bare fordi jeg selv føler livet mitt er tøft. At "jeg har det verre enn deg".

Jeg har venninner som betror seg til meg, og så avslutter de med " men jeg skal jo ikke klage.. Du er jo alene med 4 stykker, og har det sikkert tøffere enn jeg"... Mannen til ei venninne slang ut av seg i en diskusjon "hvis xx klarer 4 alene så må da du klare 2 alene i noen dager"... WHAT??

 

Tror moralen min er at alle er forskjellige. Alle har ting de er fornøyd med eller ting de sliter med. Alle har forskjellige tanker, følelser og erfaringer. Så jeg kan ikke sitte og dømme folk når jeg ikke har levd deres liv.