Alenemor....gravid og sviktet!!! Trenger synspunkter fra dere!!!

[Anonym bruker]

Hei, kort fortalt jeg er 32 år er alene med ei datter på 19mnd. Jeg slet med min eks og bf i ti år og barneønske. Det ble prøverør noe motvilig fra hans side som etter flere år og tre forsøk ble det til jenta mi. Han ville ikke mer da hun var to mnd og flyttet 30 mil unna. Men har holdt på med advokat for å hente henne osv bare for å være vrang og knekke meg.... Han roet seg etterhvert da jeg sto beinhardt på kravene om opptrapping osv med samvær og reisevei og tilknytning... Han ringer og kommer å hilser på når han vil for jeg sier ikke nei til det men det er meget sjelden han dukker opp. Kanskje en gang hver tredje mnd eller noe.. men vi møtes vi tre og har en grei tone og enig at det er det beste for jenta da han ikke kjenner henne så godt og bor langt unna...

 

Jeg har hatt det tøft men ser på meg selv som en ressurssterk dame... eier bolig og er i full jobb der jeg jobber med mennesker som ikke har det lett.....

 

Etter over ett år alene kom jeg i kontakt med en tidligere kollega som jeg alltid har sett på som voksen stabil og veldig rolig. Etter vært så turde jeg date han litt og åpnet opp hjemmet mitt og han fikk møte datter mi.. Han vet om historikken ang alt styr med eksen og prøverør. Nevnte prevansjon da jeg sa at ting kan jo skje om jeg ikke ble gravid på over ti år selv... han svarte ikke noe spes på det og jeg lurt på om han hadde sterilisert seg og ikke helt ville si det.... han er ressursterk og far til to tenåringer og orden på alt. Jeg fant ut for to dager siden jeg er gravid..... han ble sjokkert og ville ha tid og fordøye.. i dag kom han og sa han ikke ville... aldri blitt så sint og skuffet.

Jeg mener vi hadde taklet dette på strak arm om vi ha stått sammen... men han er ute av bildet...må si han utgidde seg for å være noe annet. Han var redd for å miste fridtiden sin. Han er meget opptatt av trening og ungene begynne å bli store så skjønne det var sjokk for han.....

 

Jeg sitter nå alene... venterp på tlf fra amathea for råd.. ALt strider i mot i kroppen for abort. Men jeg må å tenke på datter mi som skal ha en opplagt mamma...hun er så lita enda... har ikke foreldre i nærheten de bor 30 mil unna. Vet ikke om jeg greier TO alene med TO forskjellige fedre... og hva han her kan finne på å kreve senere. Ga han beskjed at endten var han mann nok til å stå sammen fra dag en hvis ikke kunne han dra til helvete for godt...og han gikk lett som bare det..like rolig...

 

Tenke på hva folk vil si.... føle meg som den løse om dere skjønner... enda det har ikke vært en klem fra en anna mann etter jeg ble alene på over ett år før jeg møtte han her... kun hatt fokus på datter mi og ro og få hverdagen med jobb osv til å gå opp.....

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for jeg ønsker søsken til datter mi også.... og føle dette er sjansen jeg har med min historikk.. men greier jeg det ..har datter mi det best bare oss med ro og overskudd som det er... synes hverdagen er tøff nok med bare oss da vi ikke har så mye hjelp. Har masse venner rundt oss med barn her så mange å finne på ting med men de har sitt og kan ikke hjelpe....

 

hjelp meg her snille....... skjønne det ikke er lett å råde...at det er MITT valg men trenger litt råd..

[Anonym bruker]

Hej.. for en utrolig kjip situasjon! Hadde jeg vært i dine sko, ville jeg vurdert abort faktisk. Kunne aldri tenkt meg tanken på å bli alenemor nok en gang, selv om jeg og ønsker søsken til datteren min som fortsatt er lita (2,5) og krevende. Ingen forhold har garantier såklart, men jeg tror ikke jeg ville klart å valgt bevisst å bli alene med ett til barn når jeg har en som krever min fulle oppmerksomhet. Men det er som du sier, ditt valg og kun ditt. Lykke til

[Anonym bruker]

Lei situasjon du har havnet i,noen ganger er livet bare urettferdig.

Jeg kan bare svare ut fra meg og hva jeg ville gjort og må nok desverre si at jeg hadde tatt abort.Jeg har mer enn nok med å være helt alene med ett barn og jeg kjenner mine begrensninger. Tenker og mye på det med å ha to barn med to forskjellige alene,det er også en ting jeg ikke ville ha ønsket for meg selv-men jeg dømmer ikke andre for det bare så det er sagt:)

Ser du på det positive med det vil jo barna kunne få mye glede av hverandre..

Og man klarer stort sett det en må selv om det er tøft til tider!

Uansett hva du gjør-lykke til,håper valget du gjør er det som er riktig for DEG samme hva andre skulle tenke og mene om det:)

 

[Anonym bruker]

Ser du har fått to råd om å ta abort, men når jeg leser det du har skrevet og at du sleit i 10 år og med prøverør for å bli gravid- så må jo "problemet " ha ligget hos din eks i og med at du ble gravid så raskt nå....

jeg har selv havnet ( for noen år siden) i en uplanlagt graviditet og vurderte abort, tok tidlig ultralyd for å sjekke nøyaktig hvor langt på vei jeg var...var ikke langt kommet....men når jeg så hjertet banke visste jeg med meg selv at jeg måtte fullføre....

 

Du sier selv at du ønsker søsken til barnet ditt- og barn nr 1 har liten kontakt med BF- det samme ser det ut til at barn nr 2 vil få- altså de vil havne i samme situasjon og vokse opp som helsøsken.

 

men kun du vet hvor mye hjelp du vil kunne få av de rundt deg...den første tiden vil nok kreve sitt...men på sikt så må det vere en glede å ha to såpass tett...

 

Jeg ville nok gjennomført svangerskapet. masse lykke til.

[Anonym bruker]

Hva sa de på amathea?

 

Har du satt opp en liste for og mot?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skal innom amathea mandagen.. skal bruke noen dager til å roe meg litt. Har jo ferskt i minne hvor fort hjertet slår der inne og kommer nok til å slite om jeg tar abort. Men skal være der for datteren min også... føler hverdagen er tøff nok som den er. Hadde beholdt UTEN tvil om jeg ikke hadde datteren min fra før... eller vi var to om det... men alene vil det jo gå ut over hun jeg har fra før.... selv om på sikt vil hun ha glede av ett søsken... dette er så utrolig vanskelig...

 

Amathea vill jeg skulle bruke ett par dager å "bestemme" meg for å fullføre og føle på det... og så snu til tenke på å ta abort og føle på det.... tror ikke jeg blir noe klokere... huff... guuuud hvor jeg HATER han FEIGE dritten!!!!

[Anonym bruker]

Han sier i alle fall fra om dette nå, ville jo vært verre om han sa at han kom til å være der for deg og ungen for så å bare drite i dere når ungen kom ut. Da er du plutselig alene med 2 uten å ha vært forberedet på det. Nå er du i det minste forberedt på at du er helt alene uansett hva du velger.

 

Du sier at du må være der for datteren din, men husk at dette gjelder jo både fysisk og psykisk. Om du tenker du vil slite psykisk etter en abort kan det i verste fall føre til en depresjon. På en annen side så risikerer jo du å bli utbrent med to barn å passe på.

 

Du snakker jo om at dette vil gå utover datteren din, men slike bekymringer har jeg også hørt fra par som har 1 barn og lurer på om de skal ha nr 2. Å få et barn til vil jo uansett påvirke barna folk har fra før av. Om du allerede føler hverdagen er tøff nok nå, er det noe du kan gjøre for å endre på det? Bytte jobb, flytte nærmere familien, gå ned i 80%? Et alternativ vil jo også være besøkshjem via barnevernet.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært litt i samme situasjon som deg, bare at her er det samme far til begge. Har vært alene hele tiden, også mellom barna. Vi hadde et lite "arbeidsuhell", som endte i barn nr 2

 

Sikkert mange som har tenkt sitt om meg, men vi klarer oss fint, vi Og barna har søsken her i hjemmet. Jeg tenkte litt på ting med nr 2 i magen, men kom frem til at jeg kom til å klare det. Å bry seg med hva andre tenker, kommer en ikke langt med Det er ikke de som lever våre liv

 

Du kan faktisk snakke med barnevernet om avlastning etterhvert, dersom samvær er uteblivende. For det er et forebyggende tiltak, som du kan trenge. Ikke tenk at barnevernet er farlig, for det er de ikke. Jeg har hjelp derfra selv.

 

Det kommer til å gå MYE bedre enn du tenker akkurat nå

[Anonym bruker]

Hei igjen.. vet jeg ikke kan bry meg om hva andre tenker. Har tenkt på bistand fra barnevernet... min gode nabo jobber der så vet de ikke er farlige. Snakket og mye med de da min eks krevde samvær langt fra meg da jeg ammet osv.

 

Hva om han kommer i ettertid... etter ett år eller to?? Og krever "sitt" og lager styr. Ane jo ikke om kampen med min eks nå er ferdig engang... jeg er livredd.....

 

Han har jo rettigheter selv om han velger seg helt bort nå. Jeg har venner rundt meg med unger men de har nok med sitt og kan ikke belage meg på hjelp og avlastning. De venner jeg har uten unger har full jobb kjærester og treninger osv...

 

kanksje jeg bare skal ta vare på hun jeg har og meg selv....føler jeg ikke vil miste "kontrollen" heller... men om jeg greier å gjennomføre abort kan jeg ikke se for meg..

 

og du som skrev at det var min eks som ikke var fruktbar stemmer ikke.. det er med meg feilen ligger. Har endometriose og liten sjans å bli gravid selv... hvordan dette har skjedd er ett under.....

 

jeg er så knust.... ikke sove eller spist noe særlig så er helt apatisk og tom. Min mor har kommet for å hjelpe meg med datteren min nå noen dager til jeg finner ut av det.

[Anonym bruker]

Da det endlig ble slutt mellom oss etter flere år med fysisk og psykisk mishandling, gikk det bare noen dager og jeg oppdaget at jeg var gravid med nr 2. Var langt nede lenge, tenkte på abort, orket ikke tanken på å få enda et barn å være bekymret for pga en ustabil far, var nok litt deprimert til tider og ante ikke hvordan fremtiden skulle bil.

Må bare si at jeg er så utrolig glad for at jeg ikke valgte abort den gangen! Selv om det har vært tungt så er jeg evig takknemlig for begge barna mine. Pappan treffer ungene en gang i måneden kanskje så det er ikke mye avlastning å snakke om,men alt er tusen ganger bedre enn å være i et dårlig forhold. Tror vi klarer det vi må! Håper du finner ut hva som blir riktig for deg å gjøre, husk at du er sterkere enn du tror.

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært i en situasjon der jeg har vurdert abort...dette fordi jeg ikke var sammen med barnefar, var ung og hadde mange rundt meg som mente at det ville være riktig å ta abort...Jeg delte rett og slett en ark inn i 4 deler, der jeg skrev ned positive og negative sider ved å behholde, og postitive og negative sider ved abort..Det kan vertfall hjelpe med å samle tankene litt.

Kan også si at jeg valgte å beholde, rett og slett fordi jeg kjente meg selv såpass godt at jeg viste jeg aldri hadde klart å legge fra meg tankene rundt "hvordan ting kunne ha blitt"...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Selvom jeg aldri har stått i situsjonen selv, har jeg alltid sagt at dersom jeg havner i den tar jeg nok abort. Jeg var så dårlig iløpet av sv.skapet at jeg spydde døgnet rundt i 5 mnd, og var fysisk og psykisk utslitt hele tiden.

 

Jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke hatt energi og overskudd til å ha 2 barn alene.

 

 

Stooor klem herifra, og oppdater oss etter amathea samtalen da;)

[Anonym bruker]

Hei igjen, det var jeg som skrev det med at jeg tenkte det var BF som hadde problemer md å gjør dg gravid, mn som du skrivr så er det du som sliter med gravid. jeg er ikke relgiøs,mn det hadde jg tatt som "sjebnen" at du da ble så raskt gravid med nr 2.

 

Du skriver at du får besøk av din mor noen dager- kan du regne med å få noen hjelp av henne fremover? Evt når det er som mest vanskelig?¨¨

 

Håper du finner ut hva som er best for deg..man vet som oftest svaret langt inne....Lykke til

[Anonym bruker]

Dersom du ønsker å finne en mann du kan dele livet ditt med, og som kan være en skikkelig farsfigur for datteren du allerede har, bør du vurdere en abort. Det blir ikke enkelt å treffe en mann som gravid eller ammende med to små som krever mye mer enn den ene du har nå... Det er lettere å få pass til ett barn enn to, f. eks. Ta det praktiske med i betraktningen også.

 

Lykke til med et vanskelig valg!

[Anonym bruker]

Heisann.

 

Tenkte jeg skulle dele min historie med deg.

 

Som 19 åring ble jeg uventet gravid, med en "vinterflørt", her var det jeg som ikke ville bli i forholdet. Han jeg datet drakk mye og røyka hasj en gang iblandt og dette ville ikke jeg utsette mitt barn for. Da barnet mitt ble født dukket han opp og skulle ha samvær hos meg. Fordi barnet var så lite. Det ble et rent helvete å få til dette, han dukket sjeldent opp når han skulle og ga aldri beskjed hvis han ble forsinket og lignende.. Jeg kjørte hardt mot hardt og dro han til samtaler med familievernkontoret for å få ordnet med en skikkelig avtale og for at han skulle forstå at det var viktig at han kom til samvær når han skulle slik at barnet ble trygg på han.

 

Det fungerte sånn på halvt hold hele greia i litt over to år.

 

Da barnet mitt var 15 mnd traff jeg en tilsynelatende flott og oppegående mann. så ble jeg gravid etter 3 mnd.. det var skremmende, men vi bestemte oss for å prøve. Nå er det elsdte barnet snart 5år og det yngste 2,5 år. For 4 mnd siden ble det slutt mellom yngste sin far og meg. Han var ikke så flott og oppegående, han var en slask og et fyllesvin. Jeg kjempet i tre år for det.

 

Nå er skrekken at far til eldste skal komme på banen og kreve sitt. Far til yngste er en kamp i seg selv som vil ende i rettsak fordi han ikke skal ha barnet om kvelden/natta aleine fordi han kan finnne på å drikke.

 

Jeg ønsker deg all lykke til. Jeg vurderte abort med min yngste, et tiendels sekund kanskje. Jeg er glad jeg fullførte, to små herlige og hverdagen går fint den, det er bare det å ville det nok

[Anonym bruker]

Hei.

Skjønner dette er en veldig vanskelig situasjon. Det er flott at du fokuserer på det beste for datteren din. Du skriver at du skal ha tid til henne og at hun kanskje får det best med bare dere to. Det er klart, du skal orke å ta deg av de to barna, dersom du velger å beholde. Men husk også at selv om datteren din kanskje får NOE mindre oppmerksomhet nå som hun er liten, ved at det blir en til, så er det jo på sikt hyggelig for henne å få et søsken. Selv er jeg enebarn, vokste opp med mamma, pappa bodde langt unna. For min egen del, ville jeg heller valgt bort litt oppmerksomhet som liten fra mamma, og heller fått et søsken. Tror det må være koselig å ha søsken. Så dersom du bare ser på hensynet til datteren din, tror jeg kanskje alt i alt hun vil ha mest glede av å få et søsken til enn å ikke få det.

Da får du to barn med et par års mellomrom, og selv om de ikke er helsøsken, er de på en måte litt i samme båt, ettersom faren ikke er helt til stede for dem. dette vil kanskje gjøre at de blir godt knyttet til hverandre.

 

Jeg mener selvfølgelig at du også skal ta hensyn til deg selv. du må jo som du sier tenke på om du faktisk orker/greier det.

 

Jeg syns det beste argumentet for abort, om du skulle velge det, måtte være om den nye BF er psykotisk og kan komme til å finne på virkelig stygge ting mot dere. Da syns jeg kanskje ikke det er en god idé å sette barnet til verden med den usikkerheten. Men dette vet du best selv. Ut fra det du skriver virker det ikke på meg som at du oppfatter den nye BF som ustabil, og om han er en normal fyr, tror jeg kanskje jeg hadde valgt å beholde.

 

Men dette er ikke et enkelt valg. Tror det beste er å stole på din egen magefølelse. Ønsker deg lykke til, uansett hva du velger.

 

[Anonym bruker]

Jeg håper du finner styrke i deg til å beholde barnet. Jeg er alenemor til 1 stk, og selv om det er tøft (har ingen familie i nærheten og ingen kontakt med barnefar) så skulle jeg prøvd for at barnet mitt skulle få et søsken og vi bli en "ordentlig familie".

Lykke til hva enn du velger, jeg skjønner at det er en vanskelg situasjon.