Hva kan jeg gjøre??

[Anonym bruker]

Jeg har to barn, jente på snart tre og gutt på snart fem.

Jeg og barnfaren flytta fra hverandre for 14 mnd siden.

 

Det var ikke bra hjemme hos oss den siste tiden, og dette merka gutten godt. En mnd etter far flytta forandra atferden han seg betraktelig. Han ble en mye mer glad gutt. MEN... så gikk det noen mnd og antakelig oppdaga han at far ikke kom tilbake. Så han ble veldig sint og lei seg. Nærtagen. I tillegg fikk både jeg og faren ny kjæreste. Det gikk bedre i høst, men de siste mnd etter jul har det vært slitsomt. På nyåret flytta min kjæreste pga jobben, og har vært lite hjemme. Men han vil nå være hjemme/ borte 2-3 uker i gangen.

 

Dette var litt av bakgrunnen. Det har jo vært en del forandring og kanskje litt mye for en liten tass....

 

Nå har han blitt sinna, nærtagen og mye lei seg. Gråter veldig lett og får raserianfall innimellom. Jeg ser jo at han har det vanskelig, men er litt usikker på hva som er problemet. Vet han vil ha faren sin her.

 

I tillegg er det en litt større nabogutt i barnehagen som kanskje gjør det litt vanskeligere. Lokker med ting hvis gutten min blir med på forskjellig, og truer med å ikke være venner/slå ol hvis han ikke vil. Han er en sånn såkalt "tøffing". Det er noe de også har jobbet med i bhg og sier at de ser at gutten min har hatt det litt tøft i bhg. Han vil ikke i bhg lengre.

 

Det går an å snakke med ham når han er i det rette hjørnet. Og er ganske flink til å ordlegge seg. Det jeg har fått ut av ham i det siste er at han vil ikke i bhg fordi at han ikke vil leke med nabogutten, og at de voksne er slemme. Han vil være sammen med meg, og vil ikke at jeg skal dø. Også vil han at pappa'n skal bo her og at min nye kjæreste også kan bo her.

 

Jeg føler jeg kommer til kort hele tiden! Hva skal jeg gjøre...?? Når han får raserianfall, gråter og alt er galt. Enkelte dager er det ille... jeg får lyst til å gråte! Jeg liker ikke å se at lillegutten min har det vanskelig. Det er jo dager der jeg blir veldig sliten av dette (gråting, hyling, raseri, stygge ord)... og blir sint selv. Lunta blir kortere når man er sliten... Jeg skriker tilbake, og det ender jo med ekstremt dårlig samvittighet...

 

Da tenker jeg... hva har jeg gjort feil?? Er han bare bortskjemt? Hva er egentlig problemet? Er det det han har klart å ordlagt..? Hva kan jeg gjøre...??

 

Føler meg som en mislykka mor på disse dagene, og jeg synes det er oftere enn jeg tør tenke på....

 

Har noen vært gjennom det samme? Har dere noen gode råd til meg? Hvordan skal jeg gripe dette an? Er det meg selv jeg må jobbe med, eller han? Kanskje begge...