Hensynsløs samboer!!

[Anonym bruker]

Har en samboer som har for vane og trekke seg fra avtaler i siste liten, noe som gjør meg fly forbannet!! Siden jul har han trukket seg fra 5 avtaler vi har laget med andre (Vi er invitert på middag, bursdag og liknende) og hvis vi har en liten diskusjon eller liknende dagen før vi skal noe med andre, (eller samme dagen) bruker han dette som en "unnskyldning" til å trekke seg.

 

Det er som å krangle med en tenåring (han er 28, jeg 25) , han blir sur og hisser seg opp for så og si ingenting, lukker seg inne på rommet (!) og blir der i mange timer, for så å ha silent treatment i 2 dager, etterfulgt av en heftig skyllebøtte fra min side om hvor lei jeg er av at han oppfører seg slik - hvor flaut jeg synes det er når han plutselig ikke blir med- han får dårlig samvittighet - kjøper blomster , sier unnskyld - så begynner vi all over again...

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette, hvordan jeg skal diskutere med en som ikke tåler kritikk og som tydeligvis ikke mener de unnskyldningene han gir... Sist vi hadde denne diskusjonen sa jeg at det var siste gang jeg tolererte at han trakk seg slik , men i dag gjorde han det igjen - og jeg ble stående å se 17 mai toget aleine!

 

Huff ble langt innlegg dette, men håper noen tar seg tid til å gi noen råd om hvordan jeg kan gå videre med dette / ta dette opp med han??

[Anonym bruker]

Du har altså enda ikke forstått det? Han lager kranglene, han For å slippe det han ikke har lyst til Han er kanskje ikke helt klar over det selv, men begyn å tenke etter, så ser du det selv

 

Det der var utrolig kjent. For å få det som en vil, så starter en en krangel samboer tror hun startet. Så da er unnskyldningen klar Og du biter på hver gang, du

 

Dårlig samvittighet(eller late som dårlig samvittighet) er også helt vanlig.

 

Du må bare slutte å la deg fyre opp når han starter med noe som du vet hva vil ende med Han prøver å legge MYE skyld på deg, ser du ikke det?

 

Jeg er da ikke lenger sammen med min eks, som forresten var(og sikkert er) en ekspert på akkurat det der......

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Jo jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver.. Har også sagt dette til han opptil flere ganger, at han skaper problemer for å kunne slippe unna ting han ikke har lyst til, og at det kommer til å ende med at jeg lar være å invitere han med på ting i tilfelle han likevel avlyser i siste liten. Men jeg ønsker jo ikke å ha det slik heller, at jeg skal gå alene på parmiddager og hjem til foreldre på besøk fordi HAN plutselig ikke vil....

 

Får han liksom ikke helt til å skjønne hvor sint jeg blir og hvor mye det plager meg uansett om jeg tar det opp rolig og fattet og prøver å forklare følelsene mine, eller om jeg blir så sint at jeg bare eksploderer.... Ender uansett alltid med at han holder kjeft i 2-3 dager og ber saftig om unnskyldning etterpå (hvor det virker som han mener det , og er veldig god til å spille hvis ikke....) men en unnskyldning er liksom ikke nok for min del når han ikke sjønner alvoret...

 

 

Hi

 

[Anonym bruker]

Dette hørres ikke helt bra ut.

Hvordan orker du være sammen med en som hele tiden svikter deg og bryter avtaler på den måten, og DU er den som må stå igjen å unskylde han hvis du kommer alene på middag osv...

Jeg hadde nok ikke taklet det i lengden, må jo være mentalt slitsomt for deg.

Med mindre han har en diagnose som heter sosial angst eller noe så burde han sjerpe seg!

Hørres ut som en vrang tenåring.

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemelding du også!

 

Er det jeg og sier, at det er som å ha en tenåring i hus, at han oppfører seg som en fjortis, og at det er JEG som må ta "støyten" når han ikke er med og beklage til folk... Problemet er jo det at når vi har disse feidene lover han så dyrt og hellig at han skal skjerpe seg, og at han skjønner at dette er pinlig og ikke minst veldig frustrerende for meg gang etter gang. Men også gang etter gang gjør han det samme om igjen, og tror det holder med et lite unnskyld...- Og Gud forby om jeg skulle spørre han om han virkelig er sikker når vi får en innbydelse ytil noe.. gjorde dette sist, og sa deretter at jeg ikke følte meg sikker på at han holdt ord.. dette ble han kjempesint for, for da hadde han nemlig sagt unnskyld for dette tidligere og mente det var ute av verden. Men det er jo ikke det for meg, for jeg vet jo aldri når han blir med og ikke, og han er jo ikke i stand til å ha en normal diskusjon uten å føle seg skikkelig truffet, angrepet o.l.

 

Har aldri hatt det slik før og vet virkelig ikke hvordan jeg skal gå frem, for det er som sagt som å krangle med en unge i trassalderen.....

 

hi

[Anonym bruker]

Når neste invitasjon kommer, sier du til dem som ber deg. "Ja, takk, JEG kommer gjerne, men jeg vet ikke med Arvid (eller hva han heter), så ikke regn med ham. Du får spørre ham sjøl, eller flike gjerne be noen andre jeg kan ha til bords, Arvid er så travel for tida."

 

Så lurer du ikke på om han kommer eller ikke. Bare gjør deg klar til å gå, og gå, den dagen du vil på noe. Ikke kalkuler ham inn eller anta at dere skal gå som par. Ikke gjør avtaler han kan bryte, gjør bare avtaler på egne vegne. La det være sånn i noen måneder, f eks et halvår. Og så evaluerer du for din egen del: Fungerte dette bedre eller dårligere for DEG? Ble det færre skuffelser, mindre "silent treatment", færre tåpelige krangler?

 

Funker det, så lev heller sånn. En partner som saboterer bør ikke "dyrkes" i sin negative atferd. Nekter han å forholde seg til deres omverden, kan han jo bare melde seg ut, men han kan ikke nekte deg å ha et sosialt liv likevel.

[Anonym bruker]

Hi her

 

Faktisk dette jeg har begynt med... Skulle egentlig noen venner på kino nå på torsdag, men jeg har rett og slett bedt dem og bare bestille billett til meg - og sagt at jeg ikke kan svare for han og at jeg heller ikke vil legge ut for en billett til han som kanskje ikke blir brukt. Vet ikke helt hvordan det skal fungere i praksis når vi f.eks blir invitert på middag til mine foreldre og liknende, men det får en jo bare ta på sikt. De blir jo ikke akkurat sjokkerte når jeg kommer uten han kan du si...

 

Kan nok se for meg at han kommer til å lage et oppstyr over at jeg er "barnslig" og oppfører meg umodent ved å ikke inkludere han, men kanskje dette er straffen som må til for at han skal skjønner at jeg ikke klar meg bli behandlet på denne måten?

[Anonym bruker]

Gi ham i allefall klar beskjed om at dersom han ikke skal dra får HAN ringe å avlyse for sin egen del. Hvis ikke sier du det akkurat som det er. "Arild" sitter hjemme å sutrer. IKke ta ansvar for hans barnsligheter!

 

Du må rett og slett oppdra ham og la ham ta ansvar for egne handlinger.

 

Har en mann som tidligere oppførte seg på denne måten, men har skjerpet seg etter jeg sluttet å lage unnskyldninger for ham. Blir han ikke med på middag hos foreldrene mine etter han har takket ja så får han jammen meg være mann nok til å ringe min mor å informere og beklage! Når vi får en invitasjon er det bindende påmelding fra hans side. Sier han nei godtar jeg det UTEN å mase. Takker han ja går han på festen/middagen ol uten å sutre.

 

 

[Anonym bruker]

Bra HI, go girl!

En kinobillett er et bra sted å starte, og spør han hvorfor du stakk aleine, så si som sant er, at han gidder jo aldri stå for sine ord når han har sagt ja til noe, så da regner du ikke med ham.

 

Husk også at muligens er han letta over å slippe... og det er jo bedre at du får gjøre noe du har glede av, og han får gjøre som han selv har lyst til - mye bedre enn at du de fleste gangene er skuffa og han er liksomsur.

[Anonym bruker]

Kjenner igjen trekkene. Min eksmann var helt lik. I ettertid har jeg måttet innse at han lider av en eller annen personlighetsforstyrrelse, for dette er IKKE normal oppførsel.

 

Du kan prøve så mye du vil å ordne opp i situasjonen, men innse en gang for alle at du ikke kommer til å forandre han. Hadde han skjønt konsekvensene av det han gjør, hadde han sluttet og oppføre seg slik for lenge siden. Han gjør det på en måte ubevisst, han handler instinktivt. Har nok lært det for lenge lenge siden i barndommen.

 

Han er sannsynligvis en narsissist og tenker kun på seg selv. Ikke kast bort livet ditt, dette kommer til å slite deg ut eller drepe kjærligheten.

[Anonym bruker]

Ja, jeg har også skjønt at dette stammer fra tidligere av, og at han i tillegg har kunnet oppføre seg akkurat som han har hatt lyst til i sine tidligere forhold... Han er en kløpper på unnskyldninger - men faller veldig fort tilbake i gamle spor. I tillegg virker det ikke som han har medfølelse / forståelse for andre i slike situasjoner heller, men at han bare unnskylder for å bevare husfreden og gjør det samme 2 måneder etterpå...

 

Hi

[Anonym bruker]

Kanskje han har en eller annen form for sosial angst? Har du spurt han om hvorfor han er slik? Evt fortalt ham at det er unormal oppførsel fra en voksen mann, og at han bør gå til psykolog?

[Anonym bruker]

Har dere barn sammen?

Dersom dere ikke har barn sammen ville jeg droppet hele typen, det er ikke holdbart å drive slik han gjør! En ting er å ikke holde avtaler, men det verste er jo at han konstruerer situasjoner så han kan lage krangler - og attpåtil får du dårlig samvittighet!

Dette er IKKE akseptabelt!

[Anonym bruker]

Har vært inne på tanken med sosial angst jeg også ja, men vet ikke... Han "forklarer" det med at han ønsker å være for seg selv når vi har kranglet, da vil han hvertfall ikke glede meg med å være med ut på våre avtaler (!) , da spretter han heller ei øl eller ti i eget selskap... Vi venter vårt første nå i september, hadde nok ikke funnet meg i det hvis ikke! Skjønner bare ikke hvilken glede / hvilket utbytte han får av å oppføre seg slik?... Skal godt gjøres å få den mannen til en psykolog, når han selv ikke mener han har et problem. Vi skal snart til jordmor, og jeg har hørt at hun kan henvise til samtaler for førstegangsgravide? Noen som vet? Takk for svar alle sammen!

 

Hi

[Anonym bruker]

Har spurt han ja, og da sier han bare at han alltid har vært slik, at han vil være alene, og at han rett og slett ikke bryr seg om hva jeg (eller noen andre for den saks skyld) tenker eller føler i slike situasjoner.... Han har tydeligvis hatt det slik alltid, og har selv fortalt at da han var liten - frem til han ble voksen - har foreldrene dullet med han. Hver gang de har kranglet, har det endt opp med at han har stormet inn på soverommet, og foreldrene har baket på og sagt unnskyld for noe som slettes ikke har vært deres feil... Så er jo ingen tvil om at det henger igjen, det erverre å få han til å forstå at JEG ikke aksapterer det! Har også sagt at oppførselen hans er unormal, at jeg aldri har opplevd liknende , og at han oppfører seg barnslig, at jeg ikke føler jeg kan stole på han når han er slik, osv osv. Da bare ler han av meg, og mener jeg blåser ting ut av proposjoner og "prinsessa" som er vant til at folk unnskylder til meg hele tiden... Så han er litt vanskelig å diskutere med kan man si...

Hi

[Anonym bruker]

Hva han får ut av det? Makt og kontroll! Dette er klassiske hersketeknikker og veldig manipulerende, skal du leve med denne mannen må han snarest få opp øynene for hva han driver med! Og er han klar over det bør du komme deg bort fra han jo før jo heller!

 

Det finnes parkurs for førstegangsforeldre og det bør dere benytte dere av. Men jeg hadde kanskje også bestilt en time på familievernkontoret. De fleste problemer en har i parforholdet forsterkes etter at man har fått barn så dere bør ts tak i dette så snart som mulig!!

 

Samboeren min derv også og trekte seg fra fellesavtaler før i tidensom "straff" dersom vi hadde kranglet, men han gikk det heldigvis an å snakke med, så nå gjør han ikke det lengre.

[Anonym bruker]

Hva skal du med akkurat han hvis det er typisk gjort å gjøre ting som får deg fly forbanna? Forresten så er det litt vel drastisk å bli "fly forbanna" og skrike og kjefte og krangle bare pga at han trekker seg fra avtaler. Pick your battles sier nå jeg!

[Anonym bruker]

Det er nok den greia med foreldrene hans som er årsaken til det hele. Gjennom barndommen er det han som har fått i oppgave å opprettholde balansen mellom foreldrene, og det er alt for mye ansvar for et barn å få. Jeg forslår at dere drar på familievernkontoret. Om han ikke skjønner at dette er et problem i forholdet, må noen hjelpe ham til det, ellers vil ikke dette forholdet kunne fungere.

[Anonym bruker]

Ærlig talt så vet jeg ikke HVOR mye han skjønner av sin egen oppførsel , men det virker ikke som han skjønner så mye i og med at at han beklager og lover bot og bedring, men gjør det samme om og om igjen... Tror nok også vi bør snakke med en objektiv 3.part , kanskje det er det som må til for å få han til å innse at han ikke kan oppføre seg slik?

 

Hi

[Anonym bruker]

Ærlig talt så vet jeg ikke HVOR mye han skjønner av sin egen oppførsel , men det virker ikke som han skjønner så mye i og med at at han beklager og lover bot og bedring, men gjør det samme om og om igjen... Tror nok også vi bør snakke med en objektiv 3.part , kanskje det er det som må til for å få han til å innse at han ikke kan oppføre seg slik?

 

Hi

[Anonym bruker]

Ærlig talt så vet jeg ikke HVOR mye han skjønner av sin egen oppførsel , men det virker ikke som han skjønner så mye i og med at at han beklager og lover bot og bedring, men gjør det samme om og om igjen... Tror nok også vi bør snakke med en objektiv 3.part , kanskje det er det som må til for å få han til å innse at han ikke kan oppføre seg slik?

 

Hi

[Anonym bruker]

Det jeg skal med han er jo gjerne å bo med faren til barnet mitt:p Jeg er også oppdratt til at man ikke bare stikker av når ting blir vanskelig, man prøver å løsne i flokene sammen. Hadde dette også vært ett engangstilfelle, hadde jeg nok ikke sagt så mye på det. Men når det derimot skjer gang på gang, ved høytider, ferieturer og parmiddager - jo da føler jeg faktisk at det er verdt å kjempe den kampen enn å "la den fare" ..

 

Hi