Dere med en mann som reiser mye i jobben..

[Anonym bruker]

slike som jobber på havet, nordsjøen, i forsvaret, på andre sider av jordklden og nærere hjemmet. Men jeg mener menn som er mye borte fra hjemmet.

 

Føler dere at dere er nedprioriterte, at de ikke ønsker å være hjemme, at jobben er viktigere enn dere og barna?

 

Litt inspirert av alenemor på 17. mai. Men tenkte det også kunne gjelde for alle som har en mann som alltid er borte på 17.mai og ofte til jul, bursdager, sankt hans etc.

[Anonym bruker]

Ja, av og til blir jeg irritert fordi jeg sitter med en følelse av at familien aldri kan gå foran jobben, og at vi bestandig blir nedprioritert.

Jeg vet det ikke er helt sant, men jeg sitter av og til med følelsen. Å si noe annet vil være løgn.

[Anonym bruker]

Samboeren min er borte ca. 7-8 døgn i mnn pga jobben. Mange ganger så vil det kræsje med både 17.mai,bursdager og jul, noe som jeg synes er trist...

Men jeg vet med sikkerhet at han ikke har takket ja til denne stillingen pga at han ikke ønsker å være hjemme. Jeg føler heller ikke at vi hjemme er nedprioritert, faktisk tvert imot!

Han elsker jobben sin, og har en mye høyere inntekt enn hva jeg selv sitter med, så han gjør dette for familien og også for seg selv, noe jeg er kjempe glad for:)

 

Hvis jobben blir viktigere enn familie livet, er det noe som er veldig galt mener jeg.

[Anonym bruker]

Nei, føler oss absolutt ikke nedprioritert. Han gjør det han kan for å kunne komme hjem til merkedager om det er en smule sjanse for at han kan det.

 

Vet at han ikke kunne fungert i en vanlig 9-4 jobb, da tror jeg fyren hadde falt sammen, da han kun har hatt turnus jobber omtrent fra han begynte å jobbe i det hele tatt.

 

Er jo også et plusstegn at han tjener bra i yrket sitt.

[Anonym bruker]

I vårt tilfelle så jobbet allerede mannen min med jobben sin før jeg kom inn i bildet. Han har jobbet utrolig hardt og lenge for å få den jobben han har i dag og hvis jeg krever at han skal slutte før han er klar kommer det til å henge ved oss resten av ekteskapet og antaligvis ødelegge det. Min man har et ønske om å være mer hjemme og nærmer seg det steget å slutte i jobben sin for å bære med oss.

 

Før følte jeg vel at vi var litt lenger ned på listen fordi jobben hans krevde mye av han og mye av meg.

Nå har vi tatt noen valg som virkelig har endret livene våre og det føles veldig bra. Jeg føler meg ikke som alenemamma selv om de fleste som kjenner meg anerkjenner meg som en siden jeg er alene 10 måneder i året. Når ting butter minner jeg meg på at dette er noe jeg har valgt og stiller med en veldig positiv innstiling til livet vi har. Vi er faktisk heldige!

 

[Anonym bruker]

Både og..

Synes det er trist å ikke være sammen på 17mai når det skjer (som i dag).

Spesielt når man har små barn som krever sitt. Alt blir jo på meg da.

Men pengene kommer godt med, spesielt siden jeg slipper å jobbe...

[Anonym bruker]

Jeg forstår meg ikke på sånt, jeg kunne aldri ha vært så mye borte fra barna mine, samme hvor mange penger de kastet etter meg.

Jeg ser på det som et evig bevis på at mor er mye nærmere sine barn, enn hva en far er, når det tross alt er relativt vanlig at fedre tar sånne valg.

Jeg er selv vokst opp sånn, og det er ingen tvil om at min mor er den jeg er nærmest. Det er et helt annet forhold, tiltross for at min far var involvert og aktiv og engasjert når han var hjemme.

Særlig nå når jeg har egne barn, forstår jeg virkelig ikke valget hans, eller valge til disse mennene. Tenker at de rømmer fra jobben og ansvaret og ikke minst alle geldene. Kjøper seg fri for penger.Samme hvordan man snur og vender på det, så velger de vekk oppveksten til barna sine.

 

Måtte tilbake å se hvordan det gikk med spørsmålet mitt, har hatt det travel og ikke fått det med meg før.

 

HI

[Anonym bruker]

Har mann som jobber i Nordsjøen, han er borte 14 dager og hjemme 4 uker.

 

Disse 14 dagene kan tidvis krasje med 17.mai, julaften, bursdager and so on, men føler ikke at han nedprioriterer oss. Heller omvendt: Det at han er borte i perioder, gjør at han kan være lenge hjemme, og svært delaktig hjemme, største deler av året. Han kunne ikke deltatt hjemme på samme måte, om han hadde jobbet 5 dager i uken, hver uke, hele året.

 

Er selv lektor, jobber 80%, så har også ekstra tid hjemme i forhold til en "vanlig" jobb.

[Anonym bruker]

Ja det føler jeg. Han kunne fint valgt en annen jobb. Men han har denne jobben fordi det er hans drøm og lidenskap. Jeg kommer derfor i andre rekke. Vi har ingen barn sammen ennå(jeg har ett fra før). Men jeg kvier meg for å få barn med han. Vet ikke om jeg orker å bli "alenemor" igjen.

Nå på tirsdag reiser han ned til Afghanistan og blir borte i 5 uker. Det er en liten tur. Mens neste år reiser han bort i 6 mnd. Og slik bare baller det seg på.