ikke rart fødselsdepresjon fortsatt et tabu....

[Anonym bruker]

blir av og til helt rystet over hva folk får seg til å skrive om folk her inne som kanskje trenger å lufte ut sin frustrasjon, som har en fødseldepresjon. hvis noen nevner at de har lyst til å kaste babyen ut av vinduet, er høylytt til babyen så får de så øra flagrer av og til. de skulle aldri hatt barn, barnevernet skulle vært koblet inn osv...

 

jeg har selv hatt fødselsdepresjon med begge min, er nå ute av depresejonen, men går fortsatt til psykolohg, har mine dager der jeg ønsker meg langt vekk for å si det sånn. INGEN som ikke har opplevd dette selv kan si noe om hvordan en hverdag er for en som er psykisk syk er. er til tider kjempe tøft, men vi er gode mødre for det!

 

ja, jeg har vært fæl mot babyen min, dette veit både hs, fastlege og psykolog om, men det er flere gode dager enn vonde heldigvis

 

man veit ikke før babyen er født at man får en fødselsdepresjon, hadde jeg visst det på forhånd så hadde jeg kanskje tenkt meg flere ganger om om jeg ville satt et barn til verden, men man veit det ikke. utrolig vondt for meg nå å tenke nå hvordan jeg var som mor den første tiden med begge barna, og hvordan jeg var mot samboer og hvordan jeg var mot meg selv, ikke godt å tenke på det nå, men det er heldigvis over og barna min har det bra heldigvis så hadde de en utrolig flink pappa når det stod på som værst med meg. og nei, man kan ikke noe for det, detgår ikke ann å skjerpe seg som folk sier, det funker ikke.

 

Hilsen ei som har hatt en sterk fødselsdepresjon, men er nå frisk og en god mor til 2 barn på 3 år og 7 mnd:)

[Anonym bruker]

bra at det gå fint med dere nå da:)

 

Får jeg spørre hva du mener med "fæl"?

Jeg hadde fødselsdepresjon, kunne gjerne tenkt meg å kasta barnet i veggen, MEN jeg gjorde jo ikke det, men kunne finne på å kjefte på barnet, være litt uforsiktig som i å ta barnet hardt opp fra gulvet o.l...men ikke noe som gjorde barnet vondt.

 

Vi hadde så mye mere enn fødselsdepresjon, masse sykdommer,kolikk, arbeidsforhold osv osv...og det endte med en kraftig fødselsdepresjon...

 

*klem til deg*

[Anonym bruker]

Enig i mye av det du skriver. Vært der selv. Hvis jeg hadde hatt de følelsene jeg har til barnet mitt nå, i de første månedene etter fødsel, hadde ting vært veldig mye lettere..

[Anonym bruker]

hmm..ja, hvordan skal jeg forklare hva jeg mener er fælt..jeg kunne sitte med henne på fanget og si at jeg hatet henne (hun var da bare 1-2 uker gammel), jeg sa at jeg ikke ønsket henne og og at hun hadde ødelagt for oss, det beste hadde vært om hun hadde død i krybbedød osv, eller at jeg bare kjørte meg selv i fjellveggen f.eks...dette satt jeg og sa til henne mens jeg grein og styra. var helst på natten dette da når mannen sov. også gjorde jeg som deg, løftet henne fort/hardt opp, ropte til henne osv...

 

off når jeg nå sitter å skriver dette dukker det opp igjen, får helt vondt inni meg over hvordan jeg har vært, men heldigvis har hun ikke tatt skade av det, hun er en blid og fornøyd baby, det samme er 3 åringen min:)

 

er ikke godt sånn vi har/har hatt det, er du ute av det?

 

klem til deg og

[Anonym bruker]

ja, ting hadde vært veldig mye lettere da, men sånn har det desverre vært.

 

HI

[Gjest ->>-]

Jeg er enig med deg i at fødselsdepresjoner oftest kan behandles og at de ikke sier noe om hvordan man vil fungere som foreldre når det er skjedd.

 

Samtidig er det jo slik at noen av de som har fødselsdepresjoner ikke bør ha omsorgen for barnet på et gitt tidspunkt, og noen vil profittere på at barneverntjenesten involveres.

[Anonym bruker]

Altså; man trenger ikke ha en fødselsdepresjon fordi om man er frustrert, har lyst til å går fra babyen eller kaste den i veggen når ungen bare griner og griner......

 

Synes egentlig ikke det er så veldig rart at folk harselerer både om det ene og det andre når psykiske diagnoser "kastes ut" bare man er litt deppa eller har en dårlig dag. Noe som er veldig synd for de som virkelig sliter!

[Anonym bruker]

21.23 her. Det du skriver hi, gir også meg mange vonde minner.. Mannen min sa på et punkt "han er ingen drittunge, ikke si det!".. Da var han tre mndr.. Jeg tok meg kraftig sammen mesteparten av tida, men har også ropt, tatt hardt opp og ned, tenkt at jeg ikke ville bli lei meg hvis han døde. Det værste øyeblikket er når han lå ved siden av meg og så på meg, og jeg sa til mannen min: "hvorfor stirrer han på meg? Hva er det han vil, jeg orker ikke den stirringa." Han så jo på meg fordi jeg var mamman hans og han ville ha kontakt.. Gudskjelov er det over! Fine ungen min..

[Anonym bruker]

nå mener jeg ikke at alle som har tenkt tanken med å kaste barnet ut av vinduer er deprimerte, for det er man ikke, de fleste har nok sånne dager, men når dette varer over laaaaang tid, måneder osv og man ikke har lyst til å ta seg av barnet sitt, knapt seg selv og bare sitter å stirrer apatisk i veggen og ikke har ork til mat, ja, da har man muligens en depresjon, jeg har vært der og man kan ikke kalle det normalt det jeg har opplevd. når du om trent leter febrilsk på nettet for å finne adopsjonbyråer fordi du har lyst til å kvitte deg med babyen så er du på god vei til å bli dårlig.

 

HI

[Anonym bruker]

men kjære vene, sels om årsaken er en depresjon, så vil jo ikke det si at man har et frikort til å gjøre som man vil med barnet sitt. Derson depresjonen fører til omsorgssvikt, så må jo det taes hånd om på samme måte som all annen omsorgssvikt.