Søskenkrangling - trenger hjelp!

[Anonym bruker]

Har dere mye søskenkrangling hjemme?

 

Jeg har to gutter på 4år og 6år. Selv om de på gode dager kan leke fint sammen, blir det mest krangling. 6-åringen min blir utrolig fort hissig. Blir ting ikke rett etter hans mening dytter han lett til lillebroren sin. Lillebror tar alt for lett til tårene.

 

Det blir rett og slett for mye uenighet mellom dem. Vi snakker om dette hver dag. Jeg forteller dem hvordan man skal leke, om normal høflighet osv. Jeg har gitt begge straff når det blir alvorlige slosskamper. Og jeg har oversett i håp om at de skal ordne opp selv.

 

Det siste året har vært skikkelig ille. Er som jeg gruer meg til å stå opp. Nå har jeg gitt opp håpet om at ting vil roe seg med tiden. Det blir jo bare verre. Guttene skal alltid krangle om den minste ting.

 

Noen med gode tips til hvordan man får slutt på dette?

 

Kan legge til at de er noen englebarn hver for seg, men jeg mye alene med dem og kan ikke skille dem hver dag.

[Anonym bruker]

Dytter

[Anonym bruker]

Har du bare de to?

Har egentlig ikke noe råd til deg anet enn da jeg vokste opp hadde jeg søstre som var to år fra hverandre i alder. De kranglet enormt mye, men nå er de verdens beste venner. Samme gjelder mine to fettere. Så det kan iallefall snu. Har dessverre ingen råd. Får selv to år mellom mine to gutter og bekymrer meg for at dette skal skje oss.

[Anonym bruker]

Vi har 4 barn i huset og dertil like mye krangling. De to minste bor her hele tiden, de to andre annenhver uke. Meg og min mann har to barn hver, ingen sammen.

 

De to søskenparrene krangler forskjellig, men de er like ille. De to eldste har alltid vært stille i kranglingen sin før "bomben" kommer. Der er det kloring og biting.

De to minste er bråkete i kranglingen, hun minste er veldig suttrete. Hun minste var akkurat på ferie og det gjorde litt for kranlingen, for hun største merket at det var veldig stille og tomt når lillesøster var borte. Hun merket godt hvor glad hun var i lillesøsteren når hun ikke var her, så det har blitt mindre krangling etter hun kom hjem igjen. Men de krangler enda, men litt mindre.

 

Jeg og min søster kranglet så busta føyk når vi var små, mamma var helt oppgitt over oss. Men vi lekte og haddde det gøy sammen, men vi slåss som nesten bare gutter kan også. Det er 5års mellomrom mellom oss, så når hun kom i tennårene roet kranglingen seg. Og vi har blitt veldig sammensveiset. Krangle gjør vi enda, men ikke på den måten. Min mor sier vi begge har arvet staheten og den mørkehumoren til min far, og at vi elsker å finne på "stikk". Og det har igrunn mine to unger også arvet, så det kan bli livlig når vi alle møtes. Men vi er en veldig sammensveiset gjeng, og det blir ikke helt det samme uten de små kranglene til tider. Så ungene får lov å krangle, hører jeg de krangler veldig mye stikker jeg hodet in døren og sier de får gå fra hverandre om den ene ikke vil være med på kranglingen, jeg trøster de ikke om de får vondt. Det har dempet litt, og de begynner å skjønne tegningen.

De to eldste skjønner enda ikke tegningen, selv om hun ene er fjortis. Men det når vel inn engang der også, de har det kjempe bra sammen som oftes.