7 år og Raseri anfall.....

[Anonym bruker]

Noen som har opplevd dette før?

Datteren min har det når ting ikke går hennes vei, eller som planlagt.

 

Fra tirsdag til fredag har vi følgegruppe til skolen, og i dag var som en helt vanglig dag egentlig. Sto opp på morningen, og hun var bli og fornøyd. Fikk spist frokost og blitt med å følge lillebror opp til barnehagen.

Så går jeg ut og følger henne til følgegruppa. Hele gjengen går muntert og samlet til skolen sammen med én voksen.

Og jeg går så hjem igjen. Jeg er hjemme fra jobb, fordi jeg er syk.

 

Men så etter ca en time så ringer denne pappa'n meg som fulgte alle barna i dag. Og jenta mi hadde begynt å bli vanskelig på veien til skolen.

Hadde nektet å bli med til skolen. Og han endte opp til slutt å måtte bære henne under armen helt frem til skolen.

Og hun var kjempesint. Skreik og sparket. Og skulle fortelle hele skolen hvor slem denne pappa'n var...

Etter skolen skulle hun sitte på med ett av de andre barna hjem.

Da hadde det samme skjedd igjen.

De hadde ikke fått henne inn bilen, men måtte tvinge henne inn til slutt.

Der satt hun og og sparket som en gal i sete til sjåføren og skreik det høyeste hun kunne i bilen hele veien hjem. I bilen satt også tre andre barn. De ble helt forskrekka av oppførselen hennes..

ogjeg må si,, det er jeg også...

Jeg fatter ikke hvorfor hun er sånn.

Hun er jo 7 år, skal de ikke vokse fra seg denne oppførselen?

Jeg har snakket med mange andre foreldre, og de kjenner seg ikke igjen i denne oppførselen.

Jeg er bestemt og har masse regler her hjemme. Ett nei er et nei osv...

Blir hun helt gal en kveld får hun rett og slett husarrest dagen derpå. Noe som absolutt ikke er populært nå som hun egentlig er ute å leker med nabobarna hver dag.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre.

Hun har også den siste mnd hatt denne oppførselen på skolen. Jeg følger henne, også bokstavelig talt klikker hun i døråpningen og nekter å gå inn, og SKAL blimed mamma på jobb i stedet. Da er de som regel tre ansatte som prøver å holde henne på skolen. Og en av de bruker godt over en time på å roe henne ned...

Jeg er så flau, og jeg jo så gjerne hjelpe henne. Men hvordan??

hun har ikke sånne raseri anfall her hjemme...eller jo, en sjelden gang i blandt så har hun det. Men det er veldig sjelden. Men når hun får det her hjemme, så blir hun sendt inn på rommet sitt til hun har roet seg ned. Men kan jo ikke straffe henne i skoletiden o.l. Så hva er det rette å gjøre når hun så kommer hjem etter en dag som denne??

Er det okey av meg å gi henne husarrest for resten av kvelden?

 

Trenger sårt hjelp, skal google litt..

Jeg har tidligere hatt familieveileder hjemme her som har guided meg i forhold til oppførselen hennes sånn den var for tre år siden. For da var den sånn ganger ti.. :/ Og det fungerte helt fint.

Men jeg har en samboer som helst vil at vi skal prøve selv først før vi ber om noe proff hjelp. SÅ da får jeg gjøre det..

[Anonym bruker]

Kan det være at hun utagerer pga noe om skjer i livet hennes?

Kan hun bli mobbet, føle seg utenfor? Det er ikke noen som helst sjangs for at hun blir misbrukt på noe vis?

Har det skjedd noe utenom det vanlige i det siste? Noen som er syke, døde, skillsmisser etc?

[Anonym bruker]

Nei ingenting har skjedd.

Skolen hun går på har vunnet benjamin prisen og jeg har aldri opplevd noe mobbing på skolen der.

Både hun selv og lærerne sier hun har det veldig bra på skolen. Og jeg ser selv de gangene jeg selv henter at hun storkoser seg der.

Hun har ikke blitt misbrukt. Utenom skoletiden så er hun bare med meg. utenom da hun er ute å leker med nabojentene.

Hun er ett sånt type barn som er avhengig av mamma'n sin. Henger i rumpa mi dag ut og dag inn. Hun knekker ikke koder like godt som andre jevnaldrene. Det er mye hun ikke forstår av ord og bekreper o.l som andre har lært seg for mange år siden.

Vi har ppt inn i bildet på grunn av dette. Som liten har hun alltid ligget langt bak med motorikken og snakking. Jeg føler at hun absolutt ikke er på samme aldersnivået som jentene i klassen hennes.

Og det virker for meg som om jentene klassen skjønner at hun ikke er like "klok" som de, for de snakker til henne som om hun skulle vært ett bittelite barn.

 

Men sant skal sies at hun KUNN oppfører seg sånn når ting har blitt sagt, som ikke holdes..

Som i dagtidlig. I går sa jeg at jeg kunne bli med å følge til skolen. Men siden jeg ble syk å kastet mye opp, så ville jeg ikke gå så langt hjemmefra. Så snakket med henne i dagtidlig at jeg måtte stå over følgingen, men lovte å følge masse i neste uke. Og det skulle visstnok være helt greit. Men ble visst ikke sånn alikevel ett stykke på veien, som jeg hørte.

Sa jo da at jeg kanskje skulle prøve å hente henne selv. Men merket fort at jeg ikke klarte det heller, så derfor spurte jeg ett av foreldrene i følgegruppa om de kunne ta henne med seg hjem. Så DERFOR slo hun seg vrang igjen, fordi jeg ikke kom som jeg hadde sagt.

Men jeg prøver å fortelle henne at noen ganger så kan ting forandre seg.

Og da vi snakker om det så sier hun at hun forstår det, men når senarioet tar plass så skjønner hun ikke det.

Hun er ikke sånn at hun får raserianfall på en butikk hvis hun ikke får vilja si og sånt. DET har hun vokst fra seg.

Det er kunn når jeg har sagt en ting, og det ikke blir gjort som sagt...

Og det gjelder kunn meg.

Hvis pappa her hjemme sier en ting, og noen bryter det løfte eller endrer på den rutinen, så går det bra. Det er KUNN meg...

Jeg pleier til tider å sende henne på ferie til bestemor og bestefar hver sommerferie. Og da er hun borte i ett par,tre uker. Og der er hun et englebarn. Vi har mommo i samme by, og hun er ofte der også, og er aldri vanskelig hos de..

 

Jeg ser det ble mye klaging på jenta mi her.

Hun er selvfølgelig et englebarn imellom disse anfallene sine... gudskjelov så skjer de sjeldent hjemme.

Jeg hadde en opplevelse med henne for ett par uker siden her hjemme. Da hadde jeg fortalt at hun kunne få se på film på senga når hun la seg, men da måtte hun være i sengs klokka sju, så hun sovna til klokka åtte, halv ni. Og dette gledet hun seg til.

Men så stakk hun ut til venninnene sine rett over plenen her og ble borte til klokka var halv åtte. Var ikke da i sengs før kvart over åtte kanskje. Fortalte da at hun desverre ikke får se på film, siden hun var ute så lenge. Så den tiden hun skulle ha brukt på filmen, har hun i stedet brukt ute med nabojentene. (jeg hadde også fortalt henne da hun gikk ut klokka fem, at hun måtte komme inn om ikke så lenge. Men skjønner at det er vanskelig å passe på klokka i den alderen.)

Da ble hun kjempesint på meg. nektet å legge seg. BEgynte å hylskrike, og sto opp og kom inn på stua hele tiden, og fortalte meg at her skulle hun stå helt til hun fikk se på film. Hun skulle stå der og plage mamma, sa hun. Også førte jeg henne tilbake på rommet om igjen og om igjen. Men ga tilslutt opp. Lot henne stå der og skrike, og valgte heller og overser henne. Gikk tilslutt ut på verandaen for å få en pust i bakkem av skrikingen. (vi har en 50kvm leil, så ikke lett å "rømme" vekk fra hyl og skrik).

Da gikk hun omsider og la seg. Og hun hadde da holdt på til klokka kvart på ti. Og klokka ti måtte jeg legge meg husker jeg, for jeg skulle opp kl fem dagen derpå til tidligvakta mi.. :/ SÅ det var DEN kvelden mamma hadde for seg selv ja..hehe..

jaja....

Som sagt, hun ER et englebarn mellom dette. Hun er helt fantastisk. Jeg kan også gå inn i en butikk og slippe evig mas om is. Bare jeg forteller før vi går inn der hva vi KUNN skal handle.

Hun er kjempeflink med lillebror som snart er 2 år, og hjelper til masse hjemme. Og leker seg kjempefint med nabojentene, ser ut som de har blitt en trio her..Henger sammen i tykt og i tynt.

Hun og lillebror er perlene i mitt liv.

 

Tror nesten jeg vet hva jeg skal gjøre anderledes for å unngå raserianfall.. og det er vel bare og holde det man sier... eller rett og slett slutte og fortelle henne hva som skal skje dagen etterpå o.l.

Er jo det som er problemet så...