Syns barnefar er skikkelig barnslig...

[Anonym bruker]

Han VIL ikke stille på foreldresamtaler med meg. Han VIL ikke sitte sammen med meg på foreldremøter/ arrangementer. Han VIL ikke få ukeplan av meg (dum som jeg er har jeg tilbudt han det, og jeg vet at skolen plikter å gi han altså...men) osv osv...

 

Nå var det foreldresamtale, igjen. Læreren sender mail og informerer han om at det er, og at han gjerne kan komme dersom han ønsker det. Hvis han ikke ønsker, så kan lærer ringe han. Så da sier han jo jatakk til det, han vil jo ikke samarbeide med meg.

Det hadde vært hyggelig å hatt en samtale med læreren om barnet vårt, sammen. Jeg føler meg så uendelig alene om dette når han ikke gidder. Jeg har en mann, for all del, men jeg vil så gjerne at barnefar og jeg skal oppdra barnet sammen, ikke på hver vår kant!!!!

 

Det hadde også vært veldig hyggelig om han kunne sittet sammen med meg og barnet vårt når det er noe, istedenfor at barnet skal måtte fly frem og tilbake. Hun bor jo fast hos meg, så det er jo ekstra stas når pappa er med på noe når hun er her... men, ååååå!

 

Dagens blås....

[Anonym bruker]

Så tungvint å ha det sånn

Når det er sånn så håper jeg ihvertfall at dere gir godt av dere selv på hver deres kant.

Du får bare gjøre ditt beste ihvrtfall

[Anonym bruker]

Veldig tungvindt. Og det verste er at jeg aldri kommer til å få gjort noe med det...

 

Jeg tenker på meg selv, hvor hyggelig JEG ville syntes det hadde vært om mamma og pappa hadde vært "venner" (altså, in front of me) og kunne pratet sammen, vært sosiale sammen når det var noe på skolen.... Jeg hadde jo blitt så glad! Og jeg regner med at når tiden går så kommer datteren vår til å tenke det samme

 

Han var ikke der 1.skoledag, for jeg var jo der. Han kommer ikke på 17.mai, for jeg er jo der....

 

Så uendelig trist for datteren vår

[Anonym bruker]

Tror du det er noe han kan "gro fra seg" da når han blir eldre og glemmer hva det nå enn er som gjør at han oppfører seg sånn?

har jo hendt at man blir klokere med alderen, for noen ihvertfall

[Anonym bruker]

Av erfaring vet jeg at dersom han har bestemt seg for å ikke like noen/snakke med noen, så er det sånn det blir. Han bestemte seg for 15 år siden at han ikke lenger likte en i familien. Så etter det var det slutt. Ikke snakket med vedkommende siden. Selvom det er en nær person...

 

Han er vel sur for at jeg flyttet fra han, antageligvis. For snart 6 år siden. Etter det har han fått ny dame, og nye barn, så jeg ser ikke sammenhengen...

[Anonym bruker]

Uff, så slitomt. Har du noe kontakt med din datters stemor da?

Nei, hva skal man gjøre? Kan jo ikke tvinge frem kontakt heller for da blir det vel bare verre men utrolig trist at man ikke kan heve seg over følelsene sine når det kommer til ens barn.

[Anonym bruker]

Ikke kontakt utover ved levering (Hun som tar imot). Hun er kjempehyggelig om det er rette dagen, og sur som ei padde om det er feil dag.... så veldig uberegnelig.

 

Jeg blåser i at han ikke liker meg, men jeg hadde så håpet at jenta vår kunne få oppleve å se mamma og pappa smile til hverandre igjen....

[Anonym bruker]

min er også sånn. kommer jeg så kommer ikke han.

 

hans tap tenker jeg. orker ikke bry meg lenger, alene med barnet er jeg uansett.

[Anonym bruker]

Jeg bryr meg ikke for min egen del, men jeg vet hvor vondt det er å ha foreldre som ikke snakker sammen, og det er ikke gøy

 

Han har henne jo 10 netter i mnd'n, så han er jo en stor del av hennes liv...

[Anonym bruker]

ja jeg er helt enig i at det er tragisk! og barnet taper på det.

 

men man får gjort lite med sånne folk desverre. du kan jo eventuelt kalde han inn på familivernkontoret om du ikke har prøvd det før.

 

men om det hjelper vet jeg ikke :/

[Anonym bruker]

Jeg har desverre ingen gode råd til deg Opplever mye av det samme selv. Her var det far som forlot meg for en annen dame. Han ville ikke komme i barnets 1-års dag(hele familien hans kom), fordi JEG var der. Jeg sa at han gjerne kunne ta med den nye dama(som jeg kjente fra før) for det viktigste for meg var at han var der for barnets skyld. Men nei det ville han ikke. Han stiller aldri opp på arrangementer i barnehagen. Ikke vil han stille opp på barnets første skoledag heller, med mindre JEG ikke kommer og han kan ta med seg samboeren sin. Men der rikker jeg meg ikke, jeg har ingen planer om å droppe å være tilstede under barnets første skoledag. Da får han heller la være å komme. Han har tydeligvis ett problem med meg, enda jeg har i alle år latt han styre skuta. Komme og gå som han vil, jeg har stilt opp alle helger som han skulle ha hvor han skulle aldri ting osv. Jeg har i grunn sydd puter under armene hans, alikevel er han vrang.

 

Ikke får barnets halvsøster lov å komme i bursdagen hennes heller. Jeg vet han har familiebursdag for henne hos han, men vi har også en vennebursdag her hvert år, og pleier da å invitere barnets lillesøster(hun er 2 år yngre) men hun får ikke komme. Barnet mitt blir da veldig lei seg for at lillesøster ikke kommer. Men han sier at hans barn skal ikke ha noe med meg å gjøre. Jaja, nei så det er ikke lett.

 

Jeg føler med deg

[Anonym bruker]

Så utrolig leit da 21:39

 

Jeg har ingen håp om at hennes søsken hos far noensinne skal få komme i bursdag hos oss. Det kommer ikke til å skje, såpass vet jeg... Men det hadde vært veldig koselig da

 

Jada, det er jo han som går glipp av de viktige tingene, men gud så trist for ungene at ikke pappa er der

Jeg lot være å ta med min mann på 1.skoledag av hensyn til barnefar...som ikke kom. Mannen min ville jo mer enn gjerne komme å se stedatteren sin på 1.skoledag, men altså, av hensyn til BF lot vi det være... så de gikk glipp av det begge to...

 

HI

[Anonym bruker]

Hvorfor synes dere som svarer her at dette er slitsomt? Er jo ikke det for hverken mor eller barn, men litt ekstraarbeid for skolen mtp foreldresamtaler og ukeplaner. Om barnefar ikke vil omgåes deg så står han jo fritt til å velge det selv.

 

Når det gjelder arrangementer er det synd at han ikke skjønner at han må bare gi faen i at du er der og dukke opp for barnets skyld. Men hvorfor føler du at han må sitte hos deg? Du ser jo tydelig at han ikke vil ha kontakt med deg.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg føler at han "må" sitte hos meg fordi barnet vårt ikke hadde hatt vondt av å se at mamma og pappa kan sitte ved samme bord. Er det så merkelig da?

 

Det er ikke noe gøy å være 7 år og føle at man må springe mellom de man er mest glad i bare fordi de ikke kan sitte ved samme bord når det er noe.

 

JEG syns det er slitsomt å forholde meg til han som en fremmed. Jada, han står da fritt til å gjøre hva han vil, men gud hjelpes om det hadde vært omvendt. Da hadde jeg fått høre det av både han og alle her inne...

 

HI

[Anonym bruker]

Det er vel bedre for barnet å løpe litt i mellom enn å sitte ved siden av to foreldre hvor stemninga er helt råtten.

 

Du må bare innse at barnet ditt ikke får se mor og far ha det bra sammen.

[Anonym bruker]

Uff, syntes jeg hørtes skikkelig trist ut! Veldig synd at ikke voksne folk kan sette sine egne behov og følelser til side til fordel for barn - om enn for en time eller to av gangen.

Foreldrene mine klarte å samarbeide og stille opp bra helt til min mor fant en ny - da snudde det. Satte veldig stor pris på det de få årene de klarte det i allefall!

 

[Anonym bruker]

Det er slitsomt fordi det skaper unødvendig uro rundt barnet. Det vil garantert skape spørsmål og tanker hos barnet idet det vokser opp.

Klart er det bedre at foreldrene ikke møtes hvis det bare blir tull, ingen barn har godt av å se foreldrene oppføre seg dårlig mot hverandre. Samtidig er det tull at voksne mennesker oppfører seg som drittunger.

 

[Anonym bruker]

Nettopp 19:58, det skaper en uro og en usikkerhet hos datteren vår. Det ser jeg på henne. Hun blir utrolig vanskelig når det er noe slikt...

 

Sist det var noe så kom far og stemor, og jeg var like blid som jeg alltid er. Mannen og jeg satte oss ned sammen med de (vi hadde med jenta), så gikk vi å så på et opplegg klassen hadde, og når vi kom tilbake hadde pappa og stemor flyttet seg til et annet bord hvor det bare var plass til 2. Jeg syns det er veldig barnslig. Utrolig unødvendig, faktisk.

 

Jeg syns ikke han kan velge, jeg syns at han som far til VÅRT barn må klare å forholde seg til meg på en ålreit måte.

 

Men, mulig jeg er fjern som syns det er realt å gjøre det sånn

 

HI