Min fødselshistorie og mitt livs største sjokk... (laaaang historie!) Lille prinsen kom 3,5 uke før termin!

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Her kommer en lang fødselshistorie fra meg

 

Hadde lagt oss rundt 23 tiden mandag 11 april, sovnet ikke før nærmere tolv og kl 0040 våknet jeg av at jeg var våt mellom beina, trodde nesten jeg hadde tisset litt på meg så stod opp for å gå på do. Hadde en pute mellom beina for støtte på grunn av bekkenløsningen og jeg så at puten var svakt rosafarget, men tenkte ikke mer over det da jeg stabbet meg inn på toalettet. På vei inn dit fikk jeg en skikkelig intens rie, så jeg sank ned i knestående, så fikk jeg en til umiddelbart etter den første, fikk satt meg på toalettet og tisset litt og så kom neste rie og neste rie umiddelbart etter den igjen. Lurte på hvordan i alle dager jeg skulle få kommet meg inn og vekket mannen min, for riene var fryktelig intense og jeg greide ikke stå på beina. Jeg greide å få delvis krabbet meg inn på soverommet og fikk vekket han og sagt at nå var det igang... - Er du sikker? spurte han, - Ja, sa jeg, er ikke tvil!!! Deretter begynte vannet å sildre sakte nedover beina mine, og det var heller ikke tvil... Det begynte å renne mer og mer vann!

 

Mannen min vekket og ordnet lille snuppis, ringte barnevakten og jeg ringte føden og hadde egentlig mer enn nok med meg selv!! Riene stoppet litt opp, og vi fikk kjørt lille snuppis til barnevakten som bor på vei til sykehuset...

 

Etter hennes avlevering, gikk vannet i flere omganger i bilen (satt på masse polstring som tepper osv), det bare fosset ut, hadde ingen rier akkurat da.

Kom til sykehuset og fikk parkert, da resten av vannet gikk på parkeringsplassen, jeg var søkk våt i buksene, til og med overdelen og det rant ned i skoene mine... Kom opp på føden, da var kl ca 0145. Jordmor møtte meg i gangen og sa bare; "Jaha - her er det ikke tvil om at vannet har gått nei, skikkelig vannavgang med andre ord" da jeg gikk bredbeint og vaggende ned korridoren.

 

Kom inn på mottak hvor de satt meg på CTG registrering, alt virket bra!! Vakthavende lege, det var hun som så til meg 5 dager før, da slimproppen gikk. Hun sa at det ikke var noe i veien for å føde normalt, det var opp til meg hva jeg ønsket... De sa alle sammen at det aller beste er jo selvsagt å føde vanlig, blødningstendensen er jo noe høyere ved keisersnitt enn vanlig og jeg hadde jo en styrtblødning forrige gang og ville jo helst unngå dette for enhver pris.

Jeg valgte å gå for vanlig fødsel, siden fødselen var i gang, men at de skulle ha lav terskel for å ta keisersnitt underveis pga blødning osv.

 

Jeg sa at jeg var veldig redd og jeg skalv over hele kroppen! Hadde en dårlig magefølelse ang dette med storblødning. Følte at de tok veldig godt vare på meg fra første sekund, jordmor var bare helt fantastisk koselig!!

 

Ble undersøkt og hadde bare 1 cm åpning kl 02:00. Normalt hadde vi blitt sendt hjem igjen i påvente av at riene skulle ta seg mer opp, men siden jeg hadde en tøff forhistorie fra sist gang, fikk vi tilbud om å bli, noe vi takket ja til og fikk deretter tildelt fødestue! Mannen min og jeg fikk hver vår seng på fødestua i påvente av at riene skulle ta seg mer opp.

 

Kl 04:00 begynte riene å ta seg opp, kl 06:30 hadde jeg 3 cm åpning og begynte med lystgass, riene var kraftige og intense, fikk ikke pause mellom riene og det var forferdelig!! Bare 40 min senere, kl 07:10, hadde jeg 8,5 cm åpning og det var ikke tid for verken epidural eller noe annet smertestillende. Ca kl 07:30, bare 20 min senere hadde jeg 10 cm åpning og kunne begynne å presse, kl 07:49 kom lille Thomas til verden!! Han skrek og var helt perfekt!!! Ingen store rifter og trengte ikke sy, så det var jo helt topp!! Han kom til verden 3,5 uke før termin (6.mai) var 2900 g og 48 cm lang

 

Til da hadde jeg nesten ikke blødd noenting, så ventet vi litt på at morkaken skulle komme, jeg presset den ut og da begynte styrtblødningen... Da ble enda en jordmor tilkalt, samt vakthavende lege, jeg ble satt på medikamenter med en gang for å stoppe blødningen, de var forberedt på dette. De masserte og la seg over magen min for å tømme livmoren for blod og væske, det var grusomt vondt, de jobbet lenge med meg og jeg lå mange timer på fødestua med drypp og medikamenter for å stoppe blødningene. Blodtapet var over 1,7 liter og jeg var hinsides en annen verden ganske lenge, fikk morfin, men det tok bare toppen av smertene...

 

Mannen min var i mellomtiden med å veide og stelte lille Thomas og vi fikk mat inn på fødestua etterhvert... Jeg greide ikke få ned en bit, for jeg hadde så vondt i magen etter at de klemte og masserte og knadde livmoren min... Sendte en melding til alle om at vi hadde blitt foreldre mens vi fortsatt lå på fødestua...

 

Noen timer etter fikk jeg tildelt rom på barsel, fikk enerom denne gangen også med eget bad og det var deilig, selv om jeg hadde forventet å bli lagt på flersengsrom.

 

Langt ut på ettermiddagen kom jordmor inn til oss på rommet og sa at de hadde mistanke om noe og de hentet mannen min og Thomas. På grunn av blodtapet mitt greide jeg ikke å stå på beina og lå inne på rommet alene og ventet... Skjønte at det måtte være noe, men ikke at det skulle være noe alvorlig! Hørte at det var noen som gråt utenfor rommet mitt, og tenkte ikke på at det kunne være mannen min. Det føltes ut som om jeg hadde lagt der i evigheter da døren gikk opp og jordmor og mannen min kom inn, han strigråt og fikk ikke frem ett ord!!

 

Det første jeg tenkte på var at gutten vår kom til å dø, eller at han allerede var død, jeg skjønte ingenting!!! Så sier jordmor at de hadde mistanke om at gutten vår hadde Downs Syndrom... Jeg følte ett øyeblikk en liten lettelse over at han ikke var død, men samtidig tenkte jeg "Downs" - Nei, nå tar de feil!!! De sa at han hadde to tegn på det, en fure inni håndflaten og at han hadde ett litt større mellomrom mellom stortåa og den neste tåen... Jordmor sa at hun hadde ikke sett det når han ble født, og at hun ikke kunne se tegn på det nå heller, men at det var en barnepleier som hadde en mistanke om det og at de da ville ha en lege til å vurdere det!! Legen vurderte det til at han mente at det var over 50% sjansen for at lille Thomas kunne ha downs syndrom, men at det måtte en blodprøve til for å kunne bekrefte det!!

 

Ingen av de andre barnepleierne eller jordmødrene kunne se noen tegn til at han skulle ha det!! Det ble tatt en blodprøve og vi fikk beskjed om at det tok 1-3 uker å få svar på DNA-testen!! De sa at vi burde gå ut fra at han hadde det... Det var mitt livs største sjokk!!!

 

Jeg har jo vært til ultralyd jevnlig i hele svangerskapet, inkludert uke 12 hvor det ble sjekket nakkefold etc, alt har sett helt normalt ut!! Ingen som reagerte da han ble født og nesten ingen som kan se at han skal kunne ha det!! Jeg bare gråt den første uken, trodde ikke noe på at han kunne ha det, for han ser jo helt perfekt ut, ligner utrolig mye på lille snuppis!! I tillegg til at han da altså skulle ha downs, var han født 3,5 uke før opprinnelig termin, gulsot fikk han og ikke fikk han melk av meg pga blodtapet mitt, så stakkars lille Thomas, han var så slapp på barsel og bare sov, og sov, og sov! Og jeg bare gråt og gråt og gråt - det var jo ikke sånn det skulle bli. Etter så lang prøvetid (30 pp og 2 MA og 2 SA), etter ett langt og tøft svangerskap (hyperemesis, mild preeklampsi, blødninger fra uke 5 pga placenta previa) og vi skulle jo glede oss over den lille, så synes livet var lagt i grus der og da...

 

Fikk blodoverføring to dager etter fødsel på torsdag, og fredagen fikk jeg Methergin tabl for å støte ut evt rester av livmoren da jeg fortsatt blødde ganske kraftig. Da lørdagen kom, altså dag 4, sa de også at nå måtte jeg pumpe meg for å se hvor mye melk jeg hadde, for Thomas gikk bare ned i vekt, da var han bare 2400 g. Etter pumping av begge bryster fikk jeg kun ut 2 ml melk, Thomas skulle da ha fått ca 40-50 ml pr måltid, de sa at nå måtte han ha mat, så ammingen ble avsluttet og kun morsmelkerstatning ble gitt.

 

Søndagen, dag 5, ble jeg sjekket av vakthavende lege pga at jeg fortsatt blødde så mye, blodet bare rant og rant og jeg brukte fortsatt de store bleiene. Det viste seg at jeg hadde morkakerester nederst i livmoren og øverst i skjeden og de ble skrapet ut mens jeg lå i gynstolen veiledet av bare ultralyd... det var forferdelig vondt! Skal forresten tilbake om 8 uker etter fødsel for sjekk!

 

Kom da altså hjem på søndagen etter 5 dagers opphold! Mandagen gikk greit synes jeg, gråt ikke så fælt den dagen...så kom tirsdagen, 1 uke etter fødsel og rett før påske, og vakthavende barnelege fra sykehuset ringte og ga oss beskjed om at blodprøven de tok av Thomas på downs syndrom var positiv!! Da knakk jeg helt sammen og bare gråt og gråt hele den dagen... Jeg fatter det bare ikke!!! Det som er helt utrolig er at det skulle ramme oss, etter så lang prøvetid, etter så mange ultralyder og ingen som har reagert eller oppdaget det!! Dere kan tro vi har hatt ett par vanskelige uker, mange tårer, og stakkars lille snuppisen vår på 5 år, hun vet ennå ingenting, vi skal fortelle det, men ikke ennå... vi får ta det etterhvert!

 

Snakket med barnelegen og vi skal få time der om 6 uker, når min barseltid er over, da vil vi få all informasjon og videre opplegg og program fremover, nå var det bare viktig at vi knyttet mor-barn bånd og at vi brukte den første tiden nå til å bli kjent. Fikk beskjed om å ikke søke opp på nettet, ikke lese seg opp på syndromet, men slappe av og nyte dagene. Har fått beskjed om at han er velskapt og at det nå ikke skiller noenting mellom han og ett hvilket som helst annet friskt barn, han trenger like mye kjærlighet, kos, mat osv...

 

Må bare innrømme at jeg synes det er vanskelig, greier ikke helt å skjønne det ennå, har noen tunge stunder og tenker mye fremover, men samtidig prøver jeg også å akseptere at slik er det! At vi er heldige som har fått ett barn til, og at han ikke skal mangle noenting hva ang kjærlighet og omsorg. Når jeg gråter, så gråter jeg for han og livet hans, for jeg kan takle hva det skal være, men han synes å være så uskyldig, så liten, så sart og sped!

 

Prøver å ta en dag av gangen og prøver å kose oss så godt vi kan!Mannen min skal heldigvis være hjemme med oss frem til 23.mai, så det er jammen godt at vi er to. To til å dele alt, både sjokket, sorgen, gleden og kjærligheten...

 

Det var veldig godt å skrive ned fødselshistorien, det hjelper å bearbeide de følelsene man har!!

 

Ønsker dere alle sammen lykke, lykke til med siste innspurt!! Gratulerer såååå mye til dere som har født og fått dere prinser og prinsesser, og til dere som fortsatt går og venter; Kos dere, nyt siste del av svangerskapet, og ikke minst nyt fødsel og barseltiden - den er spesiell!! Ta godt vare på hverandre, på babyen og ikke minst på partneren deres!!

 

Stooooor varm klem fra

[Jaboi]

Tusen takk for at du delte din historie, det var tøff lesing, jeg føler virkelig med deg og sender masse varme tanker!!

 

Det kan ikke være lett å få en slik beskjed, spesielt ikke når man selv er redusert etter en tøff fødsel og ikke har fått noen tegn eller antydninger om dette på forhånd. Samtidig er jeg sikker på at alt vil gå seg til og at dere vil bli en lykkelig familie med lille Thomas

 

Masse lykke til fremover - og stor klem fra Jaboi

[Morcheeba]

Tusen takk for en kjempefin fødselshistorie som setter mange ting i perspektiv!

 

Alle gode ønsker til dere og til lille Thomas i fremtida:)

[LoveInMyTummy]

Gratulerer med prinsen og lykke til videre!

 

 

[Jordbæret <3]

Tusen takk for at du delte din historie med oss. Det er en gripende start på livet med ny baby. Du har hatt ei tøff tid helt fra unnfangelsen og til tider så kan livet føles urettferdig og altfor hardt. Man er jo så sikker på at man har sjekket alt og at den lille er frisk og normal. Men sånn er det ikke alltid, og sjokket over at det rammer akkurat en selv kan være enormt vanskelig å takle.

 

Det er ikke så mye noen kan si for å lindre smerten du føler, eller få deg til å føle deg bedre. Ingen kan fortelle deg hvordan akkurat du skal reagere, og ingen reaksjon er feil. Dette må dere leve dere gjennom, så hardt det enn er. Jeg synes du skal la alle følelser ha like stor rett til å leves ut. Gi deg tid til å være sint, til å føle at det er urettferdig, og til å gråte og sørge. Det gjør godt å få det ut og hjelper på å bearbeide følelsene. Det er normalt å føle det vanskelig å knytte båndene til sitt annerledesbarn, det er en vanlig mekanisme i oss mennesker. Du har lov til å sørge over at Thomas fikk en vanskelig start i livet sitt, og vil få noen flere utfordringer framover i livet sitt også. Men etterhvert så vil den sorgen blekne og du vil se lysere på alt. Og du vil glede deg over at han er frisk ellers og han vil gi dere minst like mange gleder som deres eldste barn.

 

Vi har også fått beskjed om at vår lille i magen vil få en tøffere start på livet enn de fleste andre, og at han vil trenge masse oppfølging gjennom livet. Det var et sjokk og første uka etter beskjeden så gråt jeg mye. Jeg er glad for at jeg fikk vite det før fødselen så jeg slipper å bearbeide sjokket når jeg er sliten og i tåka i barselperioden.

Lillegutten min blir født med dobbelsidig leppe/kjeve/gane-spalte. Noe som gjør at før han er ett år vil han trenge tre operasjoner, og jeg vil sansynligvis aldri få oppleve å amme han.

Sorgen og sjokket var stort den første tia, og jeg hadde vanskelig for å forholde meg til den voksende magen og babyen inni der. Men nå føles det bedre og jeg gleder meg til å bli kjent med lillegutt.

 

En bekjent av meg klarte overhodet ikke å forholde seg til sin nyfødte downsjente, og hun dro faktisk hjem fra føden uten babyen. Men den nybakte pappaen dro til føden hver dag og var sammen med sin lille. Vesla var faktisk to uker før mammaen klarte å hente henne hjem. Men det gikk bra til slutt og hun blei ei like stolt babymamma som alle andre. Dette er mange år siden og i dag er jenta i slutten av tenårene og ei kjempesøt og snill jente som egentlig ikke skiller seg så mye fra andre tenåringsjenter. Hun jobber og skal snart flytte for seg selv.

 

Jeg ønsker dere all mulig lykke til og jeg håper du kommer til hektene igjen så fort som mulig.

 

Stor klem fra meg

[gulda]

Når jeg leste overskriften din, så tenkte jeg at fødselen var et sjokk fordi det var så vondt, eller noe. Dristet meg til slutt til å lese, og angrer ikke! Måtte svelge unna tårene, ja. Det var godt og vondt å lese på samme tid.

 

Vet nesten ikke hvordan jeg skal sette ord på tankene, og hva jeg skal si. Det ligger nok noen tøffe tak foran dere. Samtidig så har dere fått en nydelig gutt, som også kommer til å bringe dere masse glede. Ofte når en ser mennesker med downs, så viser de en sånn oppriktig og smittende glede, og de er så hærlige!

 

Jeg vil bare sende en stor klem, og jeg håper dere kan glede dere masse fremover, samtidig som dere selvfølgelig må bearbeide sjokket. Det virker som at dere allerede har kommet langt. Ønsker dere alt godt!