Sliter sånn med å godta gutten min...

[Anonym bruker]

Han er 3 uker, og enda har jeg ikke klart å godta at han er en gutt. Jeg tar meg av han, og er blitt glad i han, men klarer alikevel ikke godta han. Burde vært lykkelig over et friskt og flott barn, men klarer ikke.

 

Har fødselsdepresjon, og får god oppfølging, men dette klarer jeg ikek snakke om. Vet jeg høres ut som verdens verste person, men har det så utrulig tungt nå. Er så mye som går i mot meg, klarer ikke å føle noe glede...

 

Noen som har opplevd noe lignende? Går det over?

[Anonym bruker]

Var du forberedt på å få en jente, og så ble du skuffa? Eller hva er den utløsende årsaken her?

 

Hadde også fødselsdepresjon...men det var fordi jeg ble forlatt av barnefaren 2 uker etter fødsel. Såg ingen glede i babyen, og hatet meg selv for det.

[Anonym bruker]

Trudde jeg skulle få en jente... Er også alene, men har vært det en stund nå. Hadde sett for meg at vi jentene skulle få det fint alene, men så ble det en gutt. Ikke derfor jeg er deprimert da... Er så mye...

 

HI

[Anonym bruker]

Det går seg til. Vil tro at etter noen uker,måneder eller kanskje år, så vil du glemme at du en gang ønsket at han skulle være en jente fordi han er perfekt slik som han er. Men ta tiden til hjelp og godta følelsene dine,de kan du ikke noe for og defor er de ikke noe å skamme seg over heller.

[Anonym bruker]

Har inntrykk av at guttebarn er mye mer kjærlig og knyttet til mamman sin enn jenter er....

 

Jeg opplever oftere "Kræsj" med jenta enn med lillegutt som vet og tvinne meg rundt lillefingeren, selv i sin verste trass. Hører flere si det samme. Guttebarn er ofte veldig kosete og sjarmerende, særlig mot sin mamma. Mens jenta mi er mer lik meg...Eller hva jeg skal si. Vi skønner og "Leser" hverander på en annen måte og ord og handling er litt "Overflødig"....Nei, blir feil det altså..Men mye lenger mellom klemmer, koser og liknene mellom oss....Gutten er mer spontant og mange klemmer og nuss helle tiden..MEn med jenta så har vi færre, men lenger og mer "seriøse" kosestunder. Vi planlegger liksom "Kosekvelder" og dager vi skal gjøre ting sammen. Med gutten er det små drypp, hver dag, og han overrasker meg til stadig med og lage en tegning, plukke blomster eller bare gi en suss eller klem. Men med ham kan man OGSÅ forberede og planlegge "Kosestunder", men blir ikke gjort. For det føles liksom ikke nødvendig...

 

Så du kan jo tenke litt på det. Nå er ikke noen barn like og jente eller gutt, i hverdagen blir det dine barn, man er like glad i de, og man tenker ikke kjønn. Jeg har to barn, det ene er sånn, det andre sånn, men kjønn betyr egentlig null og niks. Jeg er voksen, de er barn og det er DER forksjellen OG det samlende ligger, og også etterhver krangler og ulikheter...

 

Nå har jo du en fødselsdepresjon, og ting er jo da selvsagt mer komplisert enn dette...Men sånn bare for og ha noe og tenke på)

 

Og du må selvsagt si det til din psykolog/samtaleperson. FOr akkurat dette er en DEL AV depresjonen. Ikke noe som kommer i tillegg..) Du hadde trolig følt det samme om det BLE en jente.....Men at skuffelsen hadde gått fra og være skuffet over gutt, til å være redd for at jenta bli for "jente" som mangler en farsfiger eller noe liknende...For det er DEPRESJONEN som gir deg disse tankene ikke det faktum at barnet ble gutt )

[Anonym bruker]

Kjære deg,

Først må du godta dine egne følelser. Prat om dem, ikke skam deg. I ettertid vil du se at det hele gikk seg til på en naturlig måte. Det er vel ikke nødvendigvis ditt siste barn heller? Han blir sikkert en fantastisk storebror en dag:)

Uansett får babyen din alt det han trenger, det behøver ikke være en altoppslukende morskjærlighet så tidlig, det holder at du tar vare på ham.

 

Ser nå at anonym over her svarer nesten det samme som meg.. Kloke ord;)

[Anonym bruker]

følte det samme som deg i det øyeblikket jeg så at jeg fikk gutt. Det handlet kun om forventninger og om at jeg alltid hadde forestilt meg å være jentemamma. Nå er jeg så lykkelig for at jeg fikk en gutt. Han er virkelig verdens beste og vi har et veldig nært forhold. (Han er bare 11 mnd men kjenner at vi er nær)

 

Tror det er depresjonen din som snakker. Søk hjelp, så går det garantert over. Og jeg signerer hun som skrev om hvordan det er å ha gutt. Jeg fant i allefall ut at den eneste grunnen til at jeg ville ha jente var pga de søte klærne, hello kitty og prinsesselek. Det blir rett og slett for dumt å henge seg opp i over tid. Nyter å utforske verden med han selv om vi leker med biler. Det spiller ingen rolle hvilket kjønn egentlig, det er barnets personlighet som teller

 

LYKKE TIL! Stor klem til deg.

[Anonym bruker]

Du skal vite det at du og gutten kan få det så fint som bare det

 

Jeg har vært alene med to barn fra de var født. Eldste er gutt, og han var ganske stor før søsteren kom. Jeg har kost meg(etter babytiden, som ikke er store kosen for meg) med begge på hver sin måte, og det har ikke vært kjønnet(men personligheten) som har avgjort hvordan

 

Ikke heng det på barnet ditt at du er deppa, for det har egentlig ikke med barnet å gjøre. Det har med deg å gjøre, men kanskje du leter etter forklaring på hvorfor du er deppa?

[Anonym bruker]

Jeg vet at venninnen min hadde det slik. Hun fikk vite på ultralyd at hun ventet jente. Jenta fikk navn og hun kjøpte masse rosa. Veldig jente-jente det her så hun lagde prinsesserom og det hele. Så kom gutten og hun fikk faktisk en alvorlig depresjon. Skjønner at det er vondt fordi du har jo drømt om "jenta i magen" også var det ikke den du drømte om.

 

Men, det går over, det kan jeg nesten love deg. Har selv både gutt og jenta. Elsker begge like mye men jenta er helt hekta på faren sin. De har et veldig nært forhold, mens gutten er skikkelig mammadalt. Jeg er helt på knærna etter han. Han er min lille herlige gutt og han er så myk og god og kjærlig.

 

 

[Anonym bruker]

Kjære HI

Ta tida til hjelp. Jeg tror du vil komme til å elske barnet ditt over alt på jord. Men du må bare få litt tid på deg.

Jeg fikk mitt barn alene og. Strevde i begynnelsen. Jeg tok imot all hjelp jeg fikk. Jeg følte det egentlig på samme måte, men etter et helt år så kan jeg si at jeg elsker mitt barn over alt på jord.

Gå gjennom dagen som vanlig. Lag rutiner. Omsider en kveld etter du har lagt gutten vil du tenke at du savner han når han sover. Men gi det tid. Ta den hjelpen du får både hos helsevesenet og familie.

 

Stor klem.

[Anonym bruker]

Det er fint at du får hjelp, for det trenger du, og det trenger gutten din. Mener ikke å være hard og kald, men du er egentlig temmelig alvorlig ute å kjører her. Jeg blir helt skremt!

 

Jeg "ønskte" meg også jente da jeg ventet mitt første barn. Fordi jeg selv er jente, fordi jeg kun har søstre, fordi jeg ikke var vant med gutter. Jeg kunne liksom ikke forstå meg på hvordan det skulle bli å ha en gutt, det var så fremmed.

 

Vel jeg fikk en gutt, og så snart jeg så han var jeg helt betatt! Tenkte det kom til å bli utfordrende, å skulle ha en gutt, men glede og kjærlighet følte jeg masse av. Var helt satt ut over den glede og kjærlighet man kan føle med å få et barn, visste ikke hor sterkt det var.

 

Når jeg ventet nummer to, håpte jeg igjen på en gutt, for han var så fin han jeg hadde, hva skulle jeg finne på med ei jente, tenkte jeg da. Det var jo så fint å ha gutt.

 

Det er helt fint at du får hjelp, for dette er ikke bra!

[Anonym bruker]

Alt går over, men det er lurt å bearbeide det først for at det ikke skal bli et sår.

 

Snakk med de som følger deg opp om dette!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

En depresjon gjør mye rart med tankene dine. Man kan tenke mange vonde tanker som man egentlig ikke mener. Tror nok ikke problemet er at barnet ditt er gutt i det hele tatt,men at dette er en tanke som er mindre vond å tenke på enn noe annet du går å bærer på. F eks situasjonen med å ha blitt mor,og alle bekymringer og omveltninger dette innebærer. Man kan da lett henge seg opp i en tanke som ikke er så "farlig" som den opprinnelige. Snakk med psykologen/psykiateren din om ALLE vonde tanker du går å bærer på!

Dette kommer til å gå over! Lykke til!

[Anonym bruker]

Bare vent til disse øyeblikkene:

 

1. Når han ligger i fanget ditt (feks ved amming hvis du gjør det), når han ser på deg og smiler over hele fjeset.

2. Når han slenger armene om halsen på deg og klemmer deg (dette gjør de ganske tidlig faktisk) Helt fantastisk følelse.

3. Og tenk deg den dagen han ligger i sengen når du sier god natt gutten min, og han svarer: Jeg elsker deg mamma!

 

Kos med han og lær han å bli en elsket gutt som kommer til å gi deg masse godhet og fantastiske følelser. Da kommer du ikke til å skjønne hva den dumme depresjonen fikk deg til å føle.

 

Og tilslutt. Vær ærlig mot jordmor/psykolog eller hvem det er som hjelper deg med denne svangerskapsdepresjonen. Det vil hjelpe deg. Lykke til!

[Anonym bruker]

jeg hadde fødselsdepresjon, men ingen forsto det før babyen min var 8mnd.. da først fikk jeg hjelp og det var en laaang prosess før jeg begynte å bli bedre. hadde ingen følelser for jenta mi før hun var rundt året. så fint at du får hjelp nå, det er utrolig viktig å sette ord på hvordan du har det, og også enklere til en person som står utenfor. Jeg ble ikke frisk før etter 2,5 år, men du har jo alle forutsetninger for å bli raskere frisk ettersom du har søkt hjelp allerede.

det er forferdelig å ha det sånn og jeg kan garantere at ingen som ikke har vært gjennom det kan forestille seg hvordan det er. i ettertid har jeg vært veldig åpen om depresjonen min fordi jeg synes det er helt feil at dette er så tabubelagt. det er jo ingenting å skamme seg over, det er en sykdom!

jeg ønsker deg all mulig god bedring, føler med deg og håper det går bra med deg!

mange klemmer!

[Anonym bruker]

Jeg burde vel ikke sette ord på følelsene her, men jeg forstår tankegangen din..

Har selv 2 jenter , og er veldig glad for det..tenkte som deg..at vi jenter holder sammen..

Men dette tenkte jeg da som gravid, hadde vært glad i barnet mitt selv om det ble gutt både første og andre gangen.

Tror nok at din fødseldepresjon handler om mye annet ja som du sier...

Jeg ønsker meg faktisk en gutt neste gang da, begynner faktisk å bli lei av kjoler og rosa hehe...!!

Og tror nok at mange gutter blir mer knyttet til moren sin enn faren sin, og jenter kanskje ofte blir litt pappajenter!